oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
USAs og NATOs nederlag i Afghanistan er så katastrofalt, så ydmykende og så totalt, at det er vanskelig å sette ord på det som yter elendigheten rettferdighet. Så seint som 15. august sa USAs utenriksminister Antony Blinken at «Dette er definitivt ikke Saigon.» Kort etter kunne vi se TV-bilder som var så kopier av dem vi så i 1975 da amerikansk personell ble hentet ut av ambassaden med helikopter. Men Blinken har litt rett. Dette er ikke Saigon – det er mye verre! Wall Street Journal kaller det «Saigon på steroider».
USA er blitt ydmyket for en hel verden, og med USA også hele den ynkelige gjengen av de «villige» som Norge hører til. Både Biden og USAs øverstkommanderende har beskrevet sin motstander som en dårlig utstyrt og dårlig væpnet geriljahær på 75.000 mann. Når så denne hæren får hele USAs Enduring Freedom og den afghanske, «velutstyrte, godt væpnede og veltrente» afghanske hæren på 300.000 mann til å klappe sammen som det ikoniske korthuset, blir det enda mer ydmykende.
Taliban har vist en hel verden hva ordet «papirtiger» betyr. USA har vist seg som en papirtiger. Riktignok er USAs bombefly i stand til å legge byer og land i grus, men de klarer ikke å nedkjempe en geriljahær som er fast bestemt på å forsvare sitt eget land.
Hele verden har sett dette nå, og hele verden trekker sine lærdommer av det.
En hel verden har sett de sjokkerende bildene fra den ynkelige og tragiske flukten fra Afghanistan der folk har klamret seg til fly for så å falle til en sikker død.
Hvilken nasjon i verden kan stole på USA etter dette? (Ja, norske politikere vil naturligvis klamre seg til denne illusjonen, stakkar. Annet har de jo ikke, men bortsett fra dem?) Etter dette er det vel bare notoriske sjølpinere og idioter som vil ønske å være USA-lakeier?
På fem kontinenter sitter politikere i posisjon og i opposisjon og ser hvordan «verdens mektigste supermakt» går på et nederlag uten sidestykke, og hva det betyr. Dette er naturligvis en geopolitisk katastrofe for USA. Ydmykelsen er ikke bare militær, den er politisk og moralsk også, og den vil ha store konsekvenser for resten av dette århundret.
Den offisielle kinesiske avisa Global Times griper poenget når den advarer lederne på Taiwan og sier at de bør «våkne opp fra sine drømmer» og innse at deres forsvar vil «klappe sammen hvis USA ikke kommer dem til unnsetning.»
Landet som tapte Afghanistan fekter krig med Kina og Russland
USA har som kjent definert Kina og Russland som sine fiender, og driver krigsspill som ser svært mye ut som øvelser på krig mot begge disse landa, eventuelt samtidig! Akkurat nå pågår USAs største militærøvelse på lenge. Den går over 17 tidssoner og går under navnet Large Scale Exercise. Den retter seg åpenbart både mot Kina og Russland.
Ifølge ei pressemelding fra US Fleet Forces Command har US Navy startet en massiv øvelse som skal være den største de har holdt på flere tiår.
Øvelsen er ifølge flåtekommandoen er basert på scenarier som tar sikte på å «vurdere og foredle moderne krigføringskonsepter», inkludert distribuerte maritime operasjoner, avanserte basisoperasjoner og sjøoperasjoner i et omstridt miljø.
Avanserte konsepter? Når man ikke en gang klarer å forutse nederlaget i Kabul før et par dager før det skjedde, hvor avansert er man?
General John Hyten, som er viseformann i Joint Chiefs of Staff, viste til en øvelse som ble gjennomført i 2020, og som han sa: «Uten å overdrive, men vi gjorde det fullstendig elendig.» (“Without overstating the issue, it failed miserably.”) «Det røde laget» som spilte motstanderen, «kjørte sirkler rundt» det blå laget. «De visste hva vi kom til å gjøre før vi gjorde det.»
Hvis USA skulle forsøke seg på noe så vanvittig som å angripe Russland og/eller Kina, er det nok sannsynlig at «det røde laget» vil kjøre sirkler rundt dem, ja, og at de vil se at Kabul burde ha fortalt dem det.
Hvordan kunne det skje så fort?
Talibans lynseier overrasket alle, inkludert Taliban. At halve Afghanistan skulle falle på to uker og Kabul bli tatt uten kamp, hadde vel neppe den mest optimistiske islamske kriger forestilt seg i sine inderligste bønner.
Stephen Bryen gir en god forklaring på noen av årsakene i en artikkel i Asia Times, The ironical end of the war in Afghanistan, der han peker på at uten US Air Force var den afghanske hæren solgt.
USA har fram til nå det mest avanserte og slagkraftige flyvåpenet i verden. Men det er velegnet til å ødelegge byer og infrastrukturer i land med en viss grad av utvikling. De må ha noe å bombe, for å si det enkelt. Taliban hadde ikke tyngre våpen, ingen byer og ingen omfattende infrastruktur. De hadde lite USA kunne ødelegge.
Bryen skriver:
I motsetning til konvensjonelle kriger, kunne flystyrker i Afghanistan bare fylle en enestående rolle, nemlig å redde amerikanske, koalisjoner og afghanske styrker i nærkamper med Taliban – og også når det var mulig, som bombe islamske terrorister. Verken F-22 eller F-35 var nyttige i Afghanistan, og mens amerikanske F-16 fløy, ga de stort sett ISR-støtte (etterretning, overvåking, målinnhenting og rekognosering).
Bryen skriver også at US Air Force hatet krigen i Afghanistan, nettopp av den grunn.
Da USA trakk ut flystøtten, var den afghanske hæren tapt. Det må alle ha visst. Hæren sjøl visste det så til de grader at den stort sett ikke innlot seg på kamper i det hele tatt, men la ned våpnene, flyktet eller forhandlet fram våpenstillstand og kapitulasjon.
Dette burde være en alvorlig lærdom for andre som har gjort seg helt avhengige av USAs luftstøtte, og ikke mist SDF i Syria. Når USA trekker ut US Air Force og flyforbudssonen i Nordøst-Syria, vil også deres såkalte «føderasjon» falle som et afghansk korthus.
