Ny Kald krig mot Kina

0

Månedens anmeldelse i Monthly Review juli, august 2021. Den nye kalde krigen mot Kina av John Bellamy Foster (1. juli 2021).


Oversatt til norsk av Terje Valen som også bemerker at vi kan se at KKP (Kinas kommunistiske parti) her erklærer at de legger opp til gradvis avvikling av kapitalismen i Kina og overgang til sosialisme og dermed lanserer en global utfordring til hele den imperialistiske verdensorden som ledes av USA.


24. mars 2021 dukket det opp en høyprofilert artikkel som forkynte «Det kommer ikke til å bli en ny kald krig» i Foreign Affairs, flaggskipspublikasjonen til Council of Foreign Relations, den viktigste tankesmien for USAs Store Strategi (Grand Strategy). Forfatteren, Thomas Christensen, professor i internasjonale anliggender ved Columbia Universitetet og tidligere assisterende statssekretær for østasiatiske og stillehavsrelaterte saker i administrasjonen til George W. Bush, gikk så langt som å erkjenne at «[Donald] Trump -administrasjonen i utgangspunktet» erklærte en kald krig mot Kina.”[i] Likevel, antydet Christensen optimistisk, ville ingen ny kald krig faktisk finne sted, siden Washington under Joe Biden antagelig ville trekke seg fra Trumps ekstreme politikk overfor Kina gitt dets“ vitale posisjon i den globale verdikjeden.”[ii] Beijing kunne ikke sees på som en aggressiv makt i ideologiske eller geopolitiske termer, men var ganske enkelt interessert i økonomisk konkurranse.

Monthly Review Volume 73, Number 3 (July-August 2021)

Men det som Christensens analyse utelukket, var imidlertid enhver omtale av det imperialistiske verdenssystemet, med amerikansk hegemoni i spissen, som nå er truet av Kinas tilsynelatende ubønnhørlige fremvekst og jakten på sitt eget særegne prosjekt for nasjonal selvstendighet.[iii] Den kalde krigen mot Kina var ikke noe unormalt, men snarere det uunngåelige amerikanske svaret på Kinas oppgang og slutten på Washingtons øyeblikk som den eneste supermakten. Akkurat som USA erklærte en kald krig mot Sovjetunionen og Kina på 1940- og 50-tallet, som en del av en stor strategi for å sikre sitt globale hegemoni i den umiddelbare tiden etter andre verdenskrig, erklærer de i dag en ny Kald Krig mot Kina for å opprettholde det samme hegemoniet for sitt imperium. Allerede noen dager før Christensens utenriksartikkel kom på trykk og han erklærte at det ikke ville komme noen ny kald krig, gjorde faktisk Biden-administrasjonen det klart at den ikke bare hadde til hensikt å fortsette den nye kalde krigen, men å fremskynde den og ta den til større høyder. Dette var tydelig i de første bilaterale forhandlingene på høyt nivå mellom USA og Folkerepublikken Kina etter valget av Biden som amerikansk president. Den ble avholdt 18. mars 2021 på Captain Cook Hotel i sentrum av Anchorage, med USAs utenriksminister, Antony Blinken, og den nasjonale sikkerhetsrådgiver, Jake Sullivan, sittende overfor Kinas direktør for kontoret for den sentrale utenrikskommisjonen, Yang Jiechi, og den kinesiske utenriksministeren, Wang Yi.[iv]

I uken før dette møtet på høyt nivå hadde Washington satt scenen, og signaliserte gjennom handlingene sine at de hadde til hensikt å fremme en hyper-aggressiv kald krig 2.0 rettet mot Kina. Så, 12. mars møtte Biden statsoverhoder i Japan, India og Australia, som representerte den nye Quad-militærstrategiske alliansen ledet av USA og som blir sett på som et forsøk på å konstruere en asiatisk versjon av den Nordatlantiske traktat-organisasjon (NATO). Quad utstedte en felles uttalelse der hele underteksten var et signal på fiendskap mot Kina.[v] Samme dag svartelistet den amerikanske føderale kommunikasjonskommisjonen fem kinesiske selskaper inkludert Huawei.[vi] Sent 16. mars, mindre enn to dager før de bilaterale samtalene med Kina ble satt i gang, fornyet Biden-administrasjonen sanksjoner mot tjuefire tjenestemenn i den kinesiske regjeringen, som svar på undertrykkingen av opposisjonen i Hong Kong.[vii]

Med et brudd på diplomatisk protokoll startet Blinken de bilaterale samtalene 18. mars i Anchorage med å si rett ut at han og USAs forsvarssekretær Lloyd Austin nettopp hadde returnert fra et møte med sine kolleger i Japan og Korea, to ledende militære allierte til USA, som deler mange av Washingtons bekymringer med hensyn til Kina. Washingtons mål, sa han, var «å fremme USAs interesser og å styrke den regelbaserte internasjonale orden.» Deretter lanserte han en direkte utfordring til Beijing, og refererte til «dype bekymringer for Kinas handlinger også i Xinjiang, Hong Kong, Taiwan, cyberangrep på USA og økonomisk tvang mot USAs allierte. Hver av disse handlingene truer den regelbaserte ordenen som opprettholder global stabilitet.” USA var klar til ikke bare å være konkurransedyktige og på noen områder «for å samarbeide» med Kina, men også å yte kraftig «motstand» der det var nødvendig.

Sullivan fulgte opp med å vise til Bidens vertskap for «Quad-ledertoppmøtet» i uken før, og Quad-militæralliansens bekymring for sikkerheten i Indiske hav og Stillehavet, og dermed bringe i forgrunnen den krigerske pakten som ble inngått i Asia mot Beijing. Han la til at amerikanske allierte og partnere hadde uttrykt «områder som de var bekymret for» med hensyn til Kinas bruk av «økonomisk og militær tvang» i sine «angrep på grunnleggende verdier» og at USA ville ønske «hard konkurranse» med Kina velkommen, men at det også var, understrekte han, forberedt på konflikter i full skala.[viii]

Yang svarte med å insistere på at Kina støttet «det FN-sentrerte internasjonale systemet og den internasjonale ordenen som er underlagt folkeretten, ikke det som et lite antall land går inn for (som) den såkalte regelbaserte internasjonale orden.» «Det kinesiske folket,» sa han, «står helt samlet om det kommunistiske partiet i Kina. Våre verdier er de samme som de felles menneskelige verdier. Det er: fred, utvikling, rettferdighet, frihet og demokrati. » Han understreket de ganske forskjellige forestillingene av demokrati representert av Kina og USA. For å få frem kontrasten mellom Beijings utenrikspolitikk og Washingtons, både historisk og i dag, uttalte han:

Vi tror ikke på å invadere ved bruk av makt, eller å velte andre regimer på forskjellige måter, eller å massakrere folk i andre land.… USA har utøvd sin jurisdiksjon og undertrykkelse langt hjemmefra og forstrukket [sin] nasjonale sikkerhet gjennom bruk av makt eller økonomisk hegemoni, og dette har skapt hindringer for normal handelsvirksomhet, og USA har også overtalt noen land til å sette i gang angrep på Kina … Med (hensyn til) Xinjiang, Tibet og Taiwan er [hver av dem] en umistelig del av Kinas territorium. Kina er sterkt imot amerikansk innblanding i Kinas indre anliggender. Vi har uttrykt vår sterke motstand mot slik innblanding, og vi vil iverksette bestemte tiltak som svar.

Yang insisterte på at Washington ikke hadde noe grunnlag for å belære Beijing om menneskerettigheter gitt sitt eget rulleblad, som protestene fra Black Lives Matter -bevegelsen symboliserte. «USA selv representerer ikke internasjonal offentlig opinion, og det gjør heller ikke den vestlige verden.» Når det gjelder «cyberangrep», uttalte han, «enten det er evnen til å lansere cyberangrep eller teknologiene som kan brukes, er USA mesteren i denne forbindelse. Du kan ikke anklage noen andre for dette problemet.» Wang indikerte på sin side at

Kina oppfordrer den amerikanske siden til fullt ut å slutte med den hegemoniske praksisen med forsettlig innblanding i Kinas indre anliggender … Og spesielt 17. mars [dagen før møtet] eskalerte USA sine såkalte sanksjoner mot Kina angående Hong Kong, og det kinesiske folket er rasende over denne grove innblandingen i Kinas indre anliggender, og den kinesiske siden er sterkt imot det … Bare forleden, før vi dro, vedtok USA disse nye sanksjonene. Dette skal ikke være måten man skal ønske sine gjester velkommen på [i disse bilaterale samtalene som finner sted i Alaska], og vi lurer på om dette er en beslutning som er tatt av USA for å prøve å oppnå en fordel i omgangen med Kina.[ix]

Blinken ga et skarpt svar på tiltale ved å henvise igjen til spørsmål reist av amerikanske allierte og partnere med hensyn til Kinas handlinger i strid med den regelbaserte internasjonale orden. Han understreket Washingtons vilje til å bygge strategiske allianser rettet mot Kina. Sullivan proklamerte deretter hvor teknologisk dyktig amerikanerne var og viste til landingen, et par uker før, av en enda en rover på Mars, et resultat av samarbeid med deres allierte i Europa – en kommentar som skulle nedvurdere på forhånd Kinas planlagte landing av sin rover Tianwen [Questions to Heaven] 1 på Mars, som skulle finne sted i mai. Han kritiserte hardt den kinesiske delegasjonen for dens «belæring» og «lange, innviklete uttalelser.»[x] Yang svarte at han hadde «følt seg tvunget til å holde denne talen på grunn av tonen på amerikansk side», der de amerikanske diplomatene valgte «å snakke til Kina på en nedlatende måte fra en styrkeposisjon», der alt tydet på at denne konfrontasjonen var nøye «planlagt» og «orkestrert». Wang fulgte opp med å gå tilbake til Blinkens tilslørte referanse til Japan og Sør -Korea angående deres bekymringer om maktbruk fra Kina. Han antydet at det ikke var klart om dette faktisk kom fra disse landene selv eller bare var en amerikansk projeksjon.[xi]

«For en overrasket presse som var vitne til [hele] utvekslingen,» som Thomas Wright, en senior ved Brookings Institution, observerte kort tid etter i bladet Atlantic, var det «som å være til stede i begynnelsen av en ny kald krig.»[xii] Faktisk er det slik at “Tretti år etter Sovjetunionen og slutten på den kalde krigen, befinner verden seg i en ny kald krig ”sentrert om Kina, som David Stilwell, tidligere assisterende statssekretær for østasiatiske og stillehavsanliggender under Trump, og Dan Negrea, senior medarbeider i Center for Strategic and International Studies, skrev ti dager senere i National Interest.[xiii] Washington fortsatte de følgende ukene med sine aggressive angrep på Kina:

• 22. mars: USA, sammen med EU, Storbritannia og Canada, utstedte sanksjoner mot fire kinesiske tjenestemenn for påståtte menneskerettighetsbrudd i Xinjiang.[xiv]

• 24. mars: Utenriksministrene i NATOs tretti stater erklærte at de var klare til å motsette seg «autoritære trusler mot den regelbaserte internasjonale orden», i samarbeid med sine allierte og sine partnerskap i Asia-Stillehavet, og utpekte dermed Kina som en felles fiende.

• 25. mars: En uke etter de bilaterale samtalene, erklærte Biden på en pressekonferanse at “Xi [Jinping, presidenten i Folkerepublikken Kina], ikke har et demokratisk – med liten ‘d’ -bein» i kroppen sin”og omtalte ham som en ”autokrat.”[xv]

• 28. mars: USAs handelsrepresentant Katherine Tai kunngjorde at USA ikke hadde til hensikt å fjerne tollene som Trump hadde pålagt kinesiske varer importert til USA, noe som påvirket mesteparten av kinesisk eksport til USA, og hadde til hensikt å få multinasjonale selskaper å koble verdikjedene fra Kina.[xvi]

• 30. mars: Biden -administrasjonen anklaget Kina ensidig for «folkemord og forbrytelser mot menneskeheten», og presenterte dette formelt i sin årlige menneskerettighetsrapport, men manglet troverdige bevis for å støtte anklagene.[xvii]

• 8. april: Washington svarteliste syv kinesiske superdatamaskinfirmaer.[xviii]

• 30. april: Biden -administrasjonen arrangerte et offentlig møte mellom offisielle amerikanske utenriksdepartementets representanter og deres Taiwan -kolleger. Dette brøt med avtalen med Kina, og gikk tilbake til 1970 -tallet – kjent som Three Communiques – der USA ville unngå alle offisielle kontakter med Taiwan, som Kina anser for å være en del av Ett China, med to styringssystemer.[xix]

• 5. mai: En gruppe på syv nasjoner i kjernen av kapitalismen, bestående av USA, Japan, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Canada, presenterte seg som den globale garantisten for den «regelbaserte internasjonale orden» og kritisere Kina kraftig for sine innenrikssaker.[xx]

• 7. mai: I et møte i FNs sikkerhetsråd, ledet av Wang Yi, kritiserte Blinken Kina og Russland for å ha sviktet internasjonal lov, og selv om han ikke refererte til Kina, som han gjentatte ganger har anklaget for folkemord, ved navn, uttalte han: «Å hevde innenlandsk jurisdiksjon gir ingen stat en blank sjekk for å slavebinde, torturere, få til å forsvinne og etnisk rense sitt folk eller krenke menneskerettighetene på annen måte.”[xxi]

• 26. mai: (1) Biden beordret amerikanske etterretningsbyråer til å undersøke laboratorieteorien om opprinnelsen til SARS-CoV-2 i Kina; (2) Kurt Campbell, koordinator for Indo-Stillehavsanliggender i det nasjonale sikkerhetsrådet, Bidens tsar i Asia, erklærte at «perioden som stort sett ble beskrevet som engasjement [med Kina], er over.»[xxii]

I løpet av sine første hundre dager kastet Biden-administrasjonen ikke vekk noen tid med å øke USAs militære press på Kina. Fra januar til april 2021 økte amerikansk militær aktivitet langs Kinas grenser kraftig, amerikanske krigsskip inntrenging i farvann med kinesisk krav på territorialrett økte med 20 prosent og amerikanske militære innflyginger i kinesisk luftrom vokste med 40 prosent. I mars sendte Tyskland et krigsskip til Sør-Kinahavet rettet mot Kina, og Washington ønsket velkommen «Tysklands støtte til en regelbasert internasjonal orden i Indo-Stillehavet.» I april sendte USA en ekstra hangarskipsgruppe for å øke styrkene i Sør -Kinahavet. I mellomtiden sendte Storbritannia sin hangarskipsgruppe, dronning Elizabeth II, til Sør-Kinahavet for en duell i Indo-Stillehavet. USA har for tiden fire hundre militærbaser og rundt 375 000 personell under sin kommando (militært og sivilt) i Indo-Stillehavet som omgir Kina, inkludert mer enn åtti tusen tropper stasjonert i Japan og Sør-Korea.[xxiii]

Sett i denne overordnede sammenhengen kan konfrontasjonen mellom Washington og Beijing i Anchorage, i stedet for bare å utgjøre en sint utveksling mellom irriterte diplomater, sees på som en avsløring av de grunnleggende konturene i den amerikanske store imperiestrategien med hensyn til Kina, sammen med arten av Kinas strategiske svar. Washingtons insistering på det den kaller en «regelbasert internasjonal orden», i motsetning til Beijings talsmann som går inn for en bred FN-basert orden av suverene stater underlagt internasjonal lov (tradisjonelt referert til som det westfalske systemet), er mer enn en tvist om ord. Den står snarere for den nåværende amerikanske strategien for å tvinge Kina til å overholde den hegemoniske politisk-økonomiske ordenen som ble pålagt av en allianse av stormakter under amerikansk ledelse, for å «låse» dagens imperialistiske maktforhold.[xxiv] Som Kina har antydet, hvis den «regelbaserte orden» er «satt av USA alene, så kan det ikke kalles internasjonale regler, men snarere» hegemoniske regler. «… Hvis det refererer til regler fastsatt av USA og en håndfull andre land, kan ikke kalles internasjonale regler heller, men snarere «klikkregler», som strider mot demokratiprinsippet og ikke vil bli akseptert av de fleste land i verden.»[xxv]

Spesielt er USA og de andre kapitalistiske økonomiene på toppen av verdenssystemet, særlig triaden i USA/Canada, Vest -Europa og Japan, forpliktet seg til å bevare ikke bare de hegemoniske institusjonene som ble smidd i den kalde krigen, som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, kombinert med systemet med USA-dominerte militære allianser, men også det som omtales som det post-westfalske systemet eller den liberale internasjonale ordenen. Dette dukket opp i en periode med «naken imperialisme» fra 1990-tallet til i dag, som ble gjort mulig av det vakuumet som ble skapt da Sovjetunionen forsvant fra verdensscenen og som resulterte i det «unipolare øyeblikket» for USA.[xxvi]

I tiden etter den kalde krigen, fortsatte en strøm av «humanitære inngrep» i andre staters forhold, utført av USA og dets allierte, og det har skapt en epoke med evig krig – som begynte med utvidelsen av USAs (og NATOs) makt i Øst -Europa med oppstykkingen av Jugoslavia, så vel som militære inngrep i Midtøsten og Afrika – i strid med statenes suverenitet.[xxvii] Denne nye aggressive imperieholdningen har blitt legitimert ved at det gjelder «ansvaret for å beskytte» og fremme «demokrati» og «humanitære ” verdier – slik som disse er fastsatt av USA og andre kjernekapitalistiske makter, og som betyr den” regelbaserte internasjonale orden.”[xxviii]

Det strategiske målet med den nye kalde krigen mot Kina, sett fra USA og dets allierte, er ikke så mye å sperre inne Kina økonomisk, politisk og militært, noe som ikke er mulig, men snarere å finne måter å hindre Kina og gjøre det til umulig for landet å gjennomføre endringer i den globale orden til tross for sin nye maktposisjon. Den nye imperialistiske store strategien er dermed tilpasset for å gjenta i global skala (og i termonukleær alder) det berømte «kanonbåtdiplomatiet» som ble brukt mot Qing -dynastiet av de ledende imperiemaktene under Kinas «Ydmykelsens århundre», som strekker seg fra opiumskrigene til andre verdenskrig.[xxix] Symbolet på dette var fremfor alt den britiske ødeleggelsen av keiserens sommerpalass i 1860, som var lagt opp for å ydmyke Qing -dynastiet. I år 1900, under det såkalte Boxer opprøret (Yihetuan Bevegelsen), invaderte stormaktene Kina, i det som ble omtalt som Åttenasjons-alliansen (som den gang besto av Storbritannia, USA, Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Italia, Japan og Russland), for å påtvinge sin makt over Qing -dynastiet og som tvang ytterligere ulikeverdige traktater på landet.[xxx] En del av begrunnelsen den gang var at Kina trengte å følge internasjonale regler for handel og oppførsel.[xxxi]

Akkurat slik Kina ble behandlet i det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre, skal Kina i dag, i henhold til det nåværende amerikansk imperiets store strategi, bli økonomisk, geopolitisk og militært begrenset av en brei allianse av imperialistiske makter. Til syvende og sist er hensikten å sørge for at Kinas kommunistiske parti (CPC) forsvinner og å binde Kina tett under imperieordenen til global monopolfinanskapital, samtidig som landet skal reduseres til permanent underdanig status. Det viktigste middelet for å oppnå dette skal være et system med ulikeverdige traktater utformet på grunnlag av den regelbaserte internasjonale orden, pålagt av en koalisjon av stormakter med USA i spissen.[xxxii]

Hovedmekanismen for å beseire Kina ble formulert i 2017 av Harvards utenrikspolitiske analytiker, Graham Allison, medlem av Council on Foreign Relations, i hans bok Destined for War: Can America Escape the Thucydides Trap? (Skjebnebestemt for krig: Kan Amerika slippe unna Thukydids felle?). Et verk som ble hyllet av Biden, tidligere amerikansk utenriksminister Henry Kissinger, og tidligere CIA -direktør og tidligere sjef for den amerikanske sentralkommandoen, David Petraeus. Med Allisons ord:

Amerikanske styrker kan i hemmelighet trene og støtte separatistiske opprørere. Sprekker i den kinesiske staten eksisterer allerede. Tibet er i hovedsak okkupert territorium. Xinjiang, en tradisjonelt islamsk region i det vestlige Kina, har allerede en aktiv uighur-separatistbevegelse som er ansvarlig for å føre et lavt opprør mot Beijing. Og taiwanesere, som ser på Beijings hardhendte oppførsel i Hong Kong, krever neppe oppmuntring for å motsette seg gjenforening med denne stadig mer autoritære regjeringen. Kan USAs støtte til disse separatistene trekke Beijing inn i konflikter med radikale islamistiske grupper i Sentral -Asia og Midtøsten? I så fall kan disse bli en hengemyr, noe som ligner på den sovjetiske intervensjonen i Afghanistan der USA-støttede mujahedin «frihetskjempere» blødde ut Sovjetunionen? En subtil, men konsentrert innsats for å fremheve motsetningene som er kjernen i kinesisk kommunistisk ideologi … kan over tid undergrave regimet og oppmuntre til uavhengighetsbevegelser i Taiwan, Xinjiang, Tibet og Hong Kong. Ved å splitte Kina hjemme og holde Beijing innblandet i å opprettholde innenlands stabilitet, kan USA avverge, eller i det minste vesentlig forsinke, Kinas utfordring til amerikansk dominans.[xxxiii]

Alt dette er nå en politikk for den nye kalde krigen.[xxxiv] Videre kan USA, ved å angripe Kina med påstander om «folkemord» og «forbrytelser mot menneskeheten» i forhold til dets indre befolkning, rettferdiggjøre sin nye kalde krig mot Kina, inkludert dens egentlige hybridkrigføring, som kombinerer en rekke politiske, økonomiske, økonomiske, teknologiske, cybermessige og mer tradisjonelle åpenbare og skjulte militære midler.[xxxv]

«Regelbasert orden» og den nye amerikanske imperiale store strategien

Den fremste amerikanske teoretikeren for den regelbaserte internasjonale ordenen er G. John Ikenberry, professor i politikk og internasjonale anliggender ved Princeton University og medlem av Council on Foreign Relations, hvis arbeid har hatt en sterk innflytelse på Biden-administrasjonen.[xxxvi] Ikenberry skrev et berømt essay i 2004 om «Liberalism and Empire» (Liberalisme og imperium). Selv om han der ikke benektet at USAs fortid og nåtid ofte hadde vært preget av imperiedominans (og han gikk til og med så langt som å sitere ledende venstrerevisjonistiske historikere som William Appleman Williams, Gabriel Kolko , og Joyce Kolko) – argumenterte han sterkt mot de i amerikanske utenrikspolitiske kretser som mente at USA åpent skulle forplikte seg som et imperium.[xxxvii] En mer effektiv hegemonisk strategi, argumenterte Ikenberry den gangen, ville være å utnytte det unipolare øyeblikket til å etablere en regelbasert internasjonal orden som ville sikre amerikansk og vestlig globalt herredømme som fast sak langt inn i fremtiden, selv i møte med eventuelt fallende amerikansk makt.[xxxviii]

Etter hvert som Kinas historiske fremvekst ble mer tydelig, skrev Ikenberry i 2008 et essay for Foreign Affairs om «The Rise of China and the Future of the West» (Kinas fremvekst og Vestens fremtid), der han insisterte på at det «globaliserte kapitalistiske systemet» og den vestlige liberale internasjonale orden bare kunne være bevares hvis direkte amerikansk hegemoni viker for den regelbaserte ordenen som håndheves av USAs kollektive vekt sammen med dens store allierte.[xxxix] På denne måten kunne en «amerikansk-ledet liberal hegemonisk orden» sikres på ubestemt tid.[xl] Som USA utenrikssekretær Hillary Clinton uttrykte det, var det avgjørende å forhindre at en mer «flerpolar verden» dukker opp ved i stedet å etablere en «flerpartnerverden», et sett med USA-ledede allianser og partnerskap som ville garantere Washingtons fortsatte dominans i det tjueførste århundre.[xli]

Denne oppfatningen av en regelbasert orden som et middel til å organisere en global motrevolusjon, fikk sterk støtte fra alle parter i USA og den viktigste støtten kom fra Pentagon. For Trumps forsvarssekretær James N. Mattis (kjent som Mad Dog Mattis), som snakket til regjeringssekretærene og de felles stabssjefene 20. juli 2017, var “den største gaven den største generasjonen etterlot oss, den regelbaserte internasjonale orden etter krigen». «Som han illustrerte ved å peke på at «fargete fremstillinger fra NATO, kapitalmarkeder og forskjellige handelsavtaler som USA har undertegnet «, ikke står for folkeretten og absolutt ikke for FN-systemet, men snarere for en USA/NATO-dominert liberal internasjonal og strategisk orden.[xlii]

Således er det sentrale i hele oppfatningen av en hegemonisk regelbasert internasjonal orden, ifølge Ikenberry, å trumfe et FN-basert system rettet mot suveren likestilling mellom stater og en polysentrisk verden, og som inkluderer Kina og Russland som faste medlemmer av Sikkerhetsrådet. I stedet er den regelbaserte internasjonale ordenen ment å kodifisere endringene som ble innført på 1990-tallet, og etablere «den betingede karakteren til statenes selvstendignet», slik at stormaktene har «en rett og til og med en moralsk forpliktelse til å gripe inn i urolige stater for å forhindre folkemord og massedrap. Natos inngrep på Balkan og krigen mot Serbia,” skrev han,” definerte slike handlinger.”[xliii] Læren om humanitær imperialisme basert på “retten til å beskytte” ble dermed nøkkelen til definisjonen av den regelbaserte internasjonale orden.

Denne oppfatningen om suverenitetens betingede karakter ble avklart av Richard Haass, tidligere visestatssekretær for politikk i George W. Bush tid som president og nåværende leder for Council on Foreign Relations, som forklarte at skiftet til mer begrensede oppfatninger av suverenitet gjenspeilet det nye hegemoniske synet om at «suverenitet ikke er en blank sjekk. Suveren status er snarere betinget av at hver stat oppfyller visse grunnleggende forpliktelser, både overfor sine egne innbyggere og overfor det internasjonale samfunnet. Når et regime ikke lever opp til dette ansvaret eller misbruker sine privilegier, risikerer det å miste sine suverene privilegier, inkludert i ekstreme tilfeller immunitet mot væpnet intervensjon.”[xliv] Og når det gjelder væpnet intervensjon, som Haass er berømt for å ha argumentert for andre steder, er USA den selvutnevnte «lensmannen» i den internasjonale ordenen, mens resten av triaden er «posse.»[xlv] Selv om USA nylig har klaget over Kinas aggresjon og voksende globale trussel på grunn av sin ene militære base som ligger i Djibouti i Afrika, har Washington, som den globale lensmannen, opptil tusen militærbaser som strekker seg over hele kloden, mange av disse rundt Kina.[xlvi]

Læren om en regelbasert internasjonal orden har blitt brukt for å rettferdiggjøre de kontinuerlige USA/NATO-militære intervensjonene og USA-sponsede kuppene rettet mot befolkninger i fem av de seks bebodde kontinentene siden 1990-tallet, alt for å fremme demokrati og menneskerettigheter.[xlvii] Ikenberry, den sterkeste intellektuelle forsvarer av en «Liberal internasjonalisme», indikerer i sitt siste arbeid at denne, «er implisert i nesten konstante militære inngrep i en tid med amerikansk global dominans,» mens den økonomiske motparten til dette, under nyliberalismen, har blitt bare en «plattform for regler og institusjoner for kapitalistiske transaksjoner», som alltid favoriserer de eksisterende maktene.[xlviii]

Folkerepublikken Kina: En fremvoksende, selvstendig stormakt

I en kommentar fra januar 1850 om de første bevegelsene under Taiping-revolusjonen (1850–64) i Kina, pekte Karl Marx og Frederick Engels på fødselen av “kinesisk sosialisme”. De europeiske reaksjonære med sine hærer, antydet de, kan en dag komme til grensene i Kina bare for å «finne påskriften» der:

République Chinoise,

Liberté, Egalité, Fraternité (Den kinesiske republikk, frihet, likhet, brorskap).[xlix]

Denne usedvanlig forutseende innsikten til Marx og Engels var et århundre for tidlig ute. Seks år etter at de skrev dette, angrep de britiske og franske hærene Kina igjen i den andre Opiumskrigen, og utnyttet uorden som var skapt av Taiping-revolusjonen til å forlenge den europeiske innføringen av ulikeverdige traktater mot Kina. Her bygget de på en prosess som ble begynt av britene i den første Opiumskrigen i 1839, der Kina til slutt hadde blitt tvunget til å avgi Hong Kong til Storbritannia ifølge Nanking-traktaten av 1842.[l] Opiumkrigene var begynnelsen på ydmykelsens århundre i Kina som skulle vare til seieren i den kinesiske revolusjonen i 1949 og grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina.[li] Denne ydmykende tiden blir sett på som avsluttet med Mao Zedongs tale «Det kinesiske folk har stått opp», 21. september 1949 Det var hans åpningstale på det første plenumsmøte i det kinesiske folks politiske rådgivende konferanse. Ved den anledningen erklærte Mao:

Det kinesiske folket, som består av en fjerdedel av menneskeheten, har nå reist seg. Kineserne har alltid vært en stor, modig og arbeidsom nasjon; det er bare i moderne tid at de har falt etter. Og det skyldtes helt og holdent undertrykkelse og utnyttelse av utenlandsk imperialisme og innenlandske reaksjonære regjeringer. I over et århundre har våre forfedre aldri sluttet å føre ubøyelige kamper mot innenlandske og utenlandske undertrykkere, medregnet revolusjonen i 1911 ledet av Dr. Sun Yat-sen, vår store forløper i den kinesiske revolusjonen. … Vi har sluttet våre rekker og beseiret både innenlandske og utenlandske fiender gjennom Folkekrigen for frigjøring og den store folkerevolusjonen, og nå forkynner vi grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina … Vi vil ikke lenger være en nasjon som er utsatt for fornærmelse og ydmykelse. Vi har reist oss… Vårt nasjonale forsvar vil bli konsolidert og ingen imperialister vil igjen få lov til å invadere landet vårt … Hils grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina![lii]

I dag er Folkerepublikken Kina fokusert, gjennom det som nå blir sett på som en århundrelang kamp som skal kulminere i 2049, på å fullføre og å overvinne de resterende sporene av det Mao kalte «historien om fornærmelse og ydmykelse» som går tilbake til Opiumskrigene.[liii] Ved å gjøre dette har Folkerepublikken startet et kurs kjent som «Kinas drøm», som Xi kalte den i november 2012, men som gjenspeiler hele veien for kinesisk utviklingen etter revolusjonen. «Bare ved å opprettholde sosialisme med kinesiske særtrekk», har Xi erklært, «kan vi samle og lede hele partiet, hele nasjonen og folket i alle etniske grupper for å realisere et moderat velstående samfunn ved hundreårsdagen for CPC i 2021 og ved å gjøre Kina til et velstående, demokratisk, kulturelt avansert og harmonisk sosialistisk land ved hundreårsjubileet for Folkerepublikken Kina i 2049.”[liv] Til dette har vi lagt til det langsiktige målet om å skape en økologisk sivilisasjon og et vakkert Kina, med økologi sett på som «den mest inkluderende formen for offentlig velvære.»[lv] Det første hundreårsmålet, det i 2021, blir nå sett på som oppfylt. Men det andre hundreårsmålet må fortsatt oppnås. Hundreårsjubileet for Folkerepublikken Kina, i 2049, skal gjennom «sosialistisk modernisering» markere den «nasjonale foryngelsen» i Kina, etter endelig å ha seiret i løpet av århundret eller mer av utenlandsk og innenlandsk undertrykkelse som skapte den store forskjellen mellom Kina og Vesten.[lvi]

Drevet av dette selvstendige historiske prosjektet har Kina forblitt en fiende av imperialismen og en sterk, usvikelig forsvarer av det westfalske systemet for statenes selvstendighet, ikke bare når det gjelder den opprinnelige freden i Westfalen og FN-pakten, men som også støtter de antiimperialistiske målene for den tredje verden fra Bandung-konferansen i 1955, som, delvis er basert på V.I. Lenins prinsipp om selvbestemmelse av nasjoner, hevder utviklingslandenes like rettigheter og viktigheten av en verden med flere sentre.[lvii] Xi formulerte denne antiimperialistiske holdningen i 2017:

Fra likestillings- og suverenitetsprinsippene som ble etablert i Westfalenfreden for over 360 år siden til den internasjonale humanismen som ble bekreftet i Genèvekonvensjonene for mer enn 150 år siden; fra de fire formålene og syv prinsippene som er nedfelt i FN -pakten for mer enn 70 år siden til de fem prinsippene for fredelig sameksistens som ble kjempet fram av Bandung -konferansen for over 60 år siden, har mange prinsipper dukket opp i utviklingen av internasjonale forbindelser og har blitt allment akseptert. Disse prinsippene bør veilede oss i å bygge et fellesskap med felles fremtid for menneskeheten. Likeverdighet i nasjonal selvstendighet har vært den viktigste normen som styrer forholdet mellom stat og stat de siste århundrene, og hovedprinsippet observert av FN og dets etater og institusjoner. Det vesentlige med likhet når det gjelder nasjonal selvstendighet er at alles suverenitet og verdighet som nasjoner, store eller små, sterke eller svake, rike eller fattige, må respekteres; deres indre anliggender tåler ingen forstyrrelser, og de har rett til selvstendig å velge sitt sosiale system og utviklingsvei.[lviii]

Kinas anti-imperialistiske holdning er knyttet til hele dens utviklingsvei. Landets ekstraordinære fremskritt, der mer enn en firedobling av økonomien siden slutten av 1970 -tallet hører med sammen med den nylige eliminering av absolutt fattigdom, har ikke bare vært avhengig av den voksende integrasjonen i verdensøkonomien, men også, og ikke mindre viktig, av de begrensningene som den vi vært i stand til å pålegge den kapitalistiske naturen i denne integrasjonen.[lix] Avgjørende i denne forbindelse er eksistensen av en rekke viktige sosialistisk orienterte elementer som er typisk for det kinesiske systemet: (1) sosialt eierskap til land, som på landsbygda fortsatt er delvis administrert kollektivt av landsbysamfunn; (2) statlig kontroll med penger og finans; (3) statlig eierskap til viktige sektorer i industrien, inkludert banker, som gir rom for høye investeringer; og (4) et planleggingssystem som utfyller markedsøkonomien, styrt av KKP ved hjelp av femårsplaner. i KKP er det fortsatt en vekt på marxistiske og dialektiske oppfatninger, som blir sett på som nøkkelen til oppfyllelsen av Kinas suverene prosjekt om å skape et moderne, utviklet «sosialistisk demokrati» med kinesiske særtrekk. Et kjerneelement i kinesisk revolusjonær teori, praksis og oppfatning av sosialistisk demokrati er masselinjen, eller forestillingen om «fra massene til massene.»[lx] Sammen viser disse egenskapene at Kina er et postrevolusjonært samfunn som verken er helt kapitalistisk eller helt sosialistisk, men at det følger en generell utviklingsbane som åpner muligheten for fortsatt bevegelse mot sistnevnte.[lxi] Den interne dynamikken i den kinesiske økonomien, den høyt utviklede infrastrukturen og de lave enhetskostnadene (ofte med ekstrem utnyttelse i eksportindustriene) har tiltrukket enorme investeringer fra multinasjonale selskaper, som har gjort det mulig for Kina å bli verdens nye verksted i det som har vært kalt den tredje industrielle revolusjon, basert på digital teknologi.[lxii] På grunn av styrken i planleggingssystemet sitt, har Kina vært i stand til å beholde en større andel av den generelle merverdien som er skapt, enn det som er tilfellet med de fleste utviklingsland, og å opprette partnerskap med multinasjonale selskaper som tillot landet å skaffe seg avansert teknologi.[lxiii]

Selv om det fortsatt er et fattig land, med inntekt per innbygger som er en femtedel av USAs, har Kina klart å gå i front for det Klaus Schwab, grunnlegger og utøvende styreleder i World Economic Forum, har kalt den fjerde industrielle revolusjon preget av nye teknologier som er designet for å smelte sammen den fysiske, digitale og biologiske verden.[lxiv] Det er Kinas teknologiske dyktighet, dets økonomiske kontroll som begrenser makten til den USA-dominerte imperieorden, og gjør mulig landets geopolitiske standpunkt om ett Kina, som inkluderer gjenerobring av dets historiske territorium, som har plaget de kapitalistiske landene mest. USA og dets viktigste imperie-allierte vil gjerne se Kina tett knyttet til det Thomas Friedman kalte den «gylne tvangstrøye» for den rådende globaliserte orden, som er utformet for å sette begrensninger på de politiske og økonomiske frihetene til nasjoner (spesielt de utenfor kjernen), og forhindrer dem i å gå imot de eksisterende reglene og forholdene til den globale makt.[lxv] En del av den nåværende foryngelsen av Kinas historiske rolle som sivilisasjon, slik Beijing oppfatter det i dag, er gjenskapelsen av den gamle silkeveien, en handelsrute som strekker seg fra Kina til Sørasia og Midtøsten helt til Europa. Høsten 2013 foreslo Xi sitt enorme One Belt, One Road -prosjekt (kjent i Vesten som Belt and Road Initiative) som medfører å bygge et Silk Road Economic Belt (Silkeveiens økonomiske belte), som strekker seg fra Sør- og Sentral-Asia til Midtøsten og Europa, kombinert med en maritim silkevei for det tjueførste århundre som kan koble Kina til Sørøst-Asia, Midtøsten, Afrika og Europa via forskjellige sjøleier. I 2017 utvidet Kina sin maritime silkevei til Latin-Amerika. Kina skulle være hovedinitiativtaker og grunnlegger av One Belt, One Road, som ga hjelpefinansiering, men andre land ble invitert til å delta med finansiering og planlegging av infrastruktur. Trettini land i Afrika sør for Sahara, trettifire i Europa og Sentral-Asia, tjuefem i Øst-Asia og Stillehavet, atten i Latin-Amerika og Karibia, sytten i Midtøsten og Nord-Afrika og seks sør i  Asia er nå tilknyttet One Belt, One Road. Totalt sett omfatter Belt and Road Initiative 139 land og nær to tredjedeler av verdens befolkning. Som Council of Foreign Relations bemerket til sin fortvilelse, «inviterer Xi Jinping statsoverhoder til Kina for Belt and Road -fora, noe som bidrar til synspunktet om at Beijing er en økonomisk makt på lik linje med USA.»[lxvi]

På Anchorage-møtet mellom de beste amerikanske og kinesiske diplomatene i mars 2021, hyllet Blinken innsatsen til den nåværende amerikanske administrasjonen for å få kontroll over COVID-19-pandemien.[lxvii] Hans kinesiske kolleger var ikke mye imponert. I mai 2021 har USA hatt over seks hundre tusen dødsfall av COVID-19, en dødelighet på over 1800 dødsfall per million. I kontrast hadde Kina opplevd mindre enn fem tusen dødsfall, en rate på 3 dødsfall per million.[lxviii] Den kinesiske regjeringen hadde på høyeste nivå understreket farene ved at nye pandemier dukker opp, og var derfor langt bedre forberedt. I 2017 erklærte Xi for FNs generalforsamling: “Pandemiske sykdommer som fugleinfluensa, Ebola og Zika har gjort at det er slått alarm for internasjonal helsesikkerhet. WHO [Verdens helseorganisasjon] bør spille en ledende rolle i å styrke epidemiovervåking og i å dele informasjon, beste praksis og teknologier. Det internasjonale samfunnet bør øke støtten og bistanden for folkehelsen i afrikanske land og andre utviklingsland.”[lxix] Konfrontert med fremveksten av et nytt koronavirus (SARS-COV-2), tok den kinesiske regjeringen forskjellige feile skritt (på lokalt nivå) i de første dagene, etterfulgt av at den kinesiske staten angrep epidemien med full styrke, i samarbeid med befolkningen, som mobiliserte seg selv etter modellen for «folks revolusjonære krig», som involverer lokal selvorganisering. Denne revolusjonære mobilisering som svar på epidemien var en rungende suksess som pekte på sivilsamfunnets indre soliditet og det enorme revolusjonære potensial til hovedaktøren som er det kinesiske folket.[lxx]

Kina har erklært at COVID-19-vaksinene er noe «allmennyttig». Allerede i april 2021 hadde Kina donert og eksportert 48 prosent av de vaksinene de selv hadde produsert. Vi hadde gitt vaksinene til åtti land og eksportert til førti. USA og Storbritannia hadde i mellomtiden delt vaksinene sine med null land, mens de insisterte på å opprettholde internasjonale patentbegrensninger på vaksinene. 1. juni hadde Kina delt (eksport og gaver) 323,3 millioner doser av sine COVID-19-vaksiner med andre land, EU hadde delt 143,8 millioner doser, for det meste med andre utviklede land, og USA hadde delt bare 7,5 millioner doser.[lxxi]71 Washington har anklaget Kina for «vaksinediplomati» og har antydet at det bryter den regelbaserte ordren for å «utkonkurrere USA og dets allierte» på det internasjonale markedet for COVID-19-vaksiner.[lxxii] Kina har forberedt sitt produksjon av COVID-19-vaksiner til rundt fem milliarder doser i året, hvorav de planlegger å dele det meste til internasjonal allmenn nytte med utviklingslandene.[lxxiii]

Kinas tredje revolusjon og den amerikansk-ledede globale kontrarevolusjonen

I sin rapport fra 18. oktober 2017 til CPCs nittende nasjonalkongress, uttalte Xi at «den kinesiske nasjonen, som siden moderne tid begynte, hadde holdt ut så mye så lenge [en hentydning til opiumskrigene og århundrets ydmykelse], har oppnådd en enorm omdanning: den har reist seg, fått det bedre og vokst i styrke; den har klart å omfavne de strålende utsiktene til foryngelse.”[lxxiv] For de som kjenner historien til Folkerepublikken Kina, var det klart at Xi snakket om hele den revolusjonære prosessen med nasjonal foryngelse. Mao kom med den berømte erklæringen at Kina hadde reist seg gjennom den kinesiske revolusjonen. Deng Xiaoping -tiden, ofte referert til som den andre epoken i prosessen med nasjonal foryngelse, var like tydelig på at Kina ble rikere gjennom rask økonomisk utvikling og integrering i den kapitalistiske verdensøkonomien. Den nye æra, i perioden med Xis lederskap, har vært rettet mot å konstruere et sterkt, selvforsynt og bærekraftig kinesisk system, rettet mot å «bygge et moderat velstående samfunn i alle henseender» innen 2021, og «å gå videre til full innsats for å bygge et stort moderne sosialistisk land” innen 2049.[lxxv]

Hvert trinn i den kinesiske revolusjonen har betydd et stort skifte i den revolusjonære prosessen, slik at Mao-, Deng- og Xi -periodene noen ganger blir referert til som Kinas første, andre og tredje revolusjon.[lxxvi] Den «hovedmotsigelsen» i den nye æra (eller tredje revolusjon), som er nødvendig å løse hvis Kina skal nå sine mål, ifølge Xi, er den «ubalanserte» eller ujevne og dermed «utilstrekkelige» karakteren av kinesisk utvikling som er karakteristisk for den kapitalistiske vekstmodellen. Dette manifesteres i en dypere klasseulikhet, splittelser mellom landlige og urbane områder, fremming av økonomisk utvikling på bekostning av kulturell utvikling og et uholdbart menneskelig forhold til miljøet.[lxxvii] Derfor blir et sosialistisk motivert skifte mot større økonomisk likhet, nasjonal selvforsyning, økologisk sivilisasjon, revitalisering av landsbygda, kulturell utvikling og smiing av en modell med «dobbel sirkulasjon» (designert for å redusere Kinas avhengighet av utenlandske markeder og teknologi) alle sett på som avgjørende for Kinas fremvekst som et «stort moderne sosialistisk samfunn.»[lxxviii]

KKP-ledelsen har fortsatt å definere Kina som «verdens største utviklingsland», om enn et som er i «sosialismens første stadium», og understreker dermed sine direkte forbindelser til det globale sør som landet ser seg som en del av. Den offisielle internasjonale holdningen er diktert av «fem prinsipper for fredelig sameksistens», definert som: (1) gjensidig respekt for suverenitet og territoriell integritet, (2) gjensidig ikke-aggresjon, (3) gjensidig ikke-innblanding i hverandres interne anliggender, (4) likhet og gjensidig nytte, og (5) fredelig sameksistens.[lxxix] Selv om Kina som en fremvoksende global makt i økende grad har blitt anklaget for å sette en ny agenda og forsøke å velte den eksisterende regelbaserte internasjonale orden som kjernekapitaliststatene pålegger, har denne internasjonale holdningen snarere enn å føre anarki eller «makt skaper rett», som indikert av Blinken på de bilaterale møtene 18. mars, i stor grad tatt form av et sterkt forsvar for begrepet likestilling ut fra nasjonal selvstendighet, som nødvendigvis strider mot strukturen i det eksisterende imperiesystemet.[lxxx]

Veien fremover i Kinas tredje revolusjon vil selvfølgelig ikke være lett, og det Xi har omtalt som «hovedmotsetningen», i form av ujevn utvikling, trer tydelig frem i enorme kamper som foregår på alle nivåer i samfunnet, og i Kinas eksterne forbindelser. Det ville ikke være en overdrivelse å si at Kinas tredje revolusjon har blitt møtt av USA og de andre kjernekapitalistiske maktene med en kombinasjon av vantro, sjokk og sinne. Uvant som de er med å tenke historisk og dialektisk og kun stole på formalistiske analyserammer og tro på kapitalismens uunngåelige seier, har den dominerende ideologien i Vesten bokstavelig talt dreid seg om «slutten på historien.»[lxxxi] Tanken på at Kinas prosjekt som selvstendig stat til slutt ville føre til en kritisk utfordring for, i stedet for oppsluking i den eksisterende kapitalistiske og imperialistiske ordenen, var derfor knapt tenkt i Washington. Kurt M. Campbell, tidligere assisterende statssekretær i Barack Obama-administrasjonen for Øst-Asia og forhold i Stillehavet, og Ely Ratner, Bidens nominerte til assisterende forsvarsminister for sikkerhetsspørsmål i Indo-Stillehavet, skrev i “The China Reckoning: How Beijing Defied American Expectations ” (Oppgjør med Kina: Hvordan Beijing utfordret amerikanske forventninger) i bladet Foreign Affairs i februar 2018, at forestillingen om at“ USAs makt og hegemoni» ville mislykkes i å «forme Kina etter USAs smak» inntil nylig var helt fremmed for det amerikanske etablissementet. Enda mer sjokkerende var oppdagelsen at Kinas Nye Æra, assosiert med Xi, på mange måter ville begynne å ligne mer det revolusjonære Kina til Mao, enn reformtiden til Deng.[lxxxii]

Det rasende svaret fra den amerikanske makteliten i møte med Kinas uforstyrrede forfølgelse av sitt eget selvstendige prosjekt, har vært å starte den nye kalde krigen sentrert mot Kina (som også omfatter dets allierte som Russland og Iran). I amerikanske herskende klassekretser blir dette nå sett som en ny krig for hegemoni – om enn minus noen ekte historisk analyse, som ville kreve en ærlig vurdering av imperialismens fortid og nåtid. Allisons tekst, Destined for War, som direkte påvirket Biden, tegnet heller ikke sin antatte historiske ramme ut fra en oppfatning av det kapitalistiske verdenssystemet, eller fra en forståelse av den imperialistiske påtvingingen av ulikeverdige traktater mot Kina. I stedet gikk han der over til en transhistorisk konfliktlov knyttet til det «realistiske» perspektivet på internasjonale forbindelser, avledet fra Thucydides, den gamle greske historikeren i den Peloponnesiske krigen, som skrev i 411 fvt: «Det var fremveksten av Athen og frykten dette innpodet i Sparta som gjorde krig uunngåelig.”[lxxxiii] Ut fra et marxistisk perspektiv, må derimot enhver meningsfull vurdering av hegemonisk overgang i sammenheng med den moderne verden ses på som et produkt av den indre dynamikken i den kapitalistiske verdensøkonomien, som gjennom historien har vært preget av imperialismen i kjernen rettet mot periferien og ved periodiske kriger om imperialistisk hegemoni som er det eneste «svaret» som det kapitalistiske systemet er i stand til å gi når det gjelder spørsmålet om verdensmakt.[lxxxiv]

Den nye kalde krigen mot Kina, som ble påbegynt av USA, reflekterer denne logikken og søker å samle de ledende imperialistiske kapitalistiske statene i en global allianse som tar sikte på å binde Beijing, sammen med dets allierte og hele det kapitalistiske systemets periferi, til en regelbasert internasjonal orden kontrollert av triaden, samtidig som den kinesiske økonomien, motoren for verdens økonomiske vekst, holdes i gang. En har erkjent at Kina er for stort til bare å bli erobret, og for stort økonomisk for å få lov til å mislykkes. Det som kreves er derfor, ifølge den herskende Washington-konsensus, en kontrarevolusjon utløst av de regjerende maktene som har som mål å gjeninnføre et nytt globalt sett med ulikeverdige traktater mot Kina, sammen med hoveddelen av utviklingslandene. Målet er ikke så mye å innkapsle som å begrense Kina. Til syvende og sist skal en slik strategi følges opp av militær styrke. Dette var hva Bill Clintons utenriksminister Madeleine Albright kalte «selvhevdende multilateralisme.» For Hillary Clinton, som snakket i Chatham House 6. mai 2021, er det avgjørende i denne sammenheng for USA å «ta tilbake produksjonsmidlene» fra Kina for å sikre at sistnevnte blir beholdt i en evig underordnet tilstand.[lxxxv]

Å si at disse forholdene plasserer verdens befolkning inn i en tid med nesten enestående fare, ville være en bagatellisering. Ingen ny kald krig kan finne sted uten atomvåpenkappløp og økt fare for termonukleær krig. Kina, som bare har 200 atomstridshoder, sammenlignet med de 1400 utplasserte atomstridshodene til USA, søker å doble antallet stridshoder innen 2030. USA på sin side har for tiden forpliktet seg til å bruke 500 milliarder dollar på sine atomstyrker i løpet av det neste tiåret alene, 50 milliarder dollar i året. Dette inkluderer 100 milliarder dollar på det såkalte Ground-Based Strategic Deterrent, et landbasert atomrakettsystem designet for å erstatte det aldrende Minuteman III Intercontinental Ballistic Missile-systemet. De bakkebaserte strategiske avskrekkende missilene vil være i stand til å tilbakelegge seks tusen miles med større kastvekt og nøyaktighet, hver med et stridshode tjue ganger så kraftig som bomben som ble sluppet på Hiroshima.[lxxxvi]

Verden overlevde den kalde krigen. Vi vet ikke om den vil overleve den nye kalde krigen. Menneskene i det tjueførste århundre står nå, på alle områder av sin eksistens, overfor et uunngåelig valg: «ruin eller revolusjon.»[lxxxvii]


[i] Thomas J. Christensen, «Det kommer ikke til å bli en ny kald krig», Foreign Affairs, 24 mars, 2021. Om Council on Foreign Relations og Biden -administrasjonen, se Laurence H. Shoup, «Council on Foreign Relations, Biden -teamet og viktige retningslinjer, ”Monthly Review 73, nr. 1 (mai 2021): 1–21.

[ii] Christensen, «Det kommer ikke til å bli en ny kald krig.» De fleste av Christensens argumenter er avhengig av den uuttalte antagelsen om at en ny kald krig ville ha nøyaktig samme form som den gamle kalde krigen. Dette er selvfølgelig en feilbetegnelse. Historien gjentar seg ikke på den måten.

[iii] For en overbevisende skildring av den rådende imperialistiske orden, se Cheng Enfu og Lu Baolin, «Five Characteristics of Neoimperialism,» Monthly Review 73, no. 1 (mai 2021): 22–58.

[iv] «Hvordan det skjedde: Utskrift av åpningsanmerkninger mellom USA og Kina i Alaska,» NIKKEI Asia, 19. mars 2021.

[v] «Quad Leaders ‘felles uttalelse:’ The Quad of Spirit ‘», Det hvite hus, 12. mars 2021.

[vi] «Forholdet mellom USA og Kina i Biden-tiden: En tidslinje,» China Briefing, 13. mai 2021.

[vii] «Amerikanske sanksjoner mot 24 Kina og Hong Kong -tjenestemenn i forkant av samtaler», S. News, 17. mars 2021.

[viii] «Hvordan det skjedde.»

[ix] «Hvordan det skjedde.»

[x] «Hvordan det skjedde.»

[xi] «Hvordan det skjedde.»

[xii] Thomas Wright, «USA og Kina blir endelig direkte med hverandre,» Atlantic, 21. mars 2021.

[xiii] David Stilwell og Dan Negrea, «Wanted: Alliance Networks for a New Cold War,» National Interest, 28. mars 2021.

[xiv] «Forholdet mellom USA og Kina i Biden-tiden.»

[xv] «Biden: Kinas Xi Jinping har ikke» et demokratisk … bein i kroppen «,» USA Today, 25. mars 2021.

[xvi] «Handelskrig: Biden -administrasjonen er ikke klar til å ‘jenke’ «kinesiske tariffer, men åpen for samtaler,» Forbes, 28. mars 2021; «Biden har latt Trumps kinesiske tariffer fortsette,» CNN, 25. mars 2021; John Bellamy Foster og Intan Suwandi, «COVID-19 og katastrofekapitalisme,» Monthly Review 72 nr. 2 (juni 2020): 14–15.

[xvii] «I rapporten formaliserer Biden -administrasjonen folkemordserklæringen overfor Kina,» Seattle Times, 30. mars 2021. Å si at anklager om folkemord er falske, er naturligvis ikke å benekte at undertrykkelse har funnet sted. Men problemet er det førstnevnte. Påstander om kinesisk «folkemord» i Xinjiang utgjør en av de mest ekstreme tilfellene av Big Lie -propagandateknikken i moderne tid. Selv om undertrykkelse har blitt utøvd av Kina i den autonome regionen Xinjiang som reaksjon på terroraktivitet i regionen, peker bevisene på en virkelighet som er fjernt fra alt som ligner folkemord. Se «Xinjiang: A Report and Resource Compilation», Qiao Collective, 1. september 2020; «The Xinjiang Genocide Determination as Agenda,» Transnational Foundation for Peace and Future Research, 27. april 2021; Kim Petersen, «Gjør Vestens gjentatte påstander om at Kina begikk folkemord i Xinjiang det sant?», Dissident Voice, 22. februar 2021. Til og med Council of Foreign Relations har bemerket at hvilke indikasjoner på undertrykkelse som finnes så passer det med neppe med definisjonen av folkemord i Genève -konvensjonen. John B. Bellinger III, «Kinas misbruk av uigurene: Passer folkemordetiketten?», Council on Foreign Relations, 3. februar 2021. For en informativ diskusjon av forholdene i Kina i dag, se Keith Lamb (intervjuet av Alexander Norton), «Alle spørsmålene sosialister har om Kina, men var for redde til å stille,» Challenge, 24. mai 2021.

[xviii] «Forholdet mellom USA og Kina i Biden-tiden.»

[xix] «Kina kritiserer USA-Kina-møtet, mens Biden viser nye diplomatiske muskler mot Beijing,» S. News, 3. mai 2021; Peter Beinart, «Bidens Taiwan-politikk er virkelig dypt hensynsløs,» New York Times, 5. mai 2021; Xi Jinping, The Governance of China, vol. 1, 2. utg. (Beijing: Foreign Languages ​​Press, 2018), 2; Xi Jinping, The Governance of China, vol. 3 (Beijing: Foreign Languages ​​Press, 2020), 26.

[xx] «G7 -møte for utenriks- og utviklingsministre: Uttalelse fra møtet», European Union External Action, 5. mai 2021.

[xxi] «USA, Russland, Kina kritiserer hverandre i FNs sikkerhetsråd,» Reuters, 7. mai 2021.

[xxii] “Biden Orders Review of COVID Origins as Lab Leak Theory Debated”, Reuters, 27. mai 2021; «Bidens Asia-tsar sier at tiden for engasjement med Kina er over,» Bloomberg, 26. mai 2021.

[xxiii] «Kina sier at USAs økende militære aktivitet er rettet mot det,» Associated Press News, 29. april 2021; «USAs Militære aktivitet på Kinas grenser har «økt kraftig» siden Biden tok kontroll, «Morning Star, 6. april 2021; Sam LaGrone, “S. Carrier Strike Group, amfibiske krigsskip samler seg i Sør-Kinahavet ettersom regionale spenninger blusser opp, ”USNI News, 9. april 2021; Rick Rozoff, «International Law vs. Rules-Based International Order: China, Russa Call for UN Security Council Summit», Anti-Bellum, 23. mars 2021; «USA har en massiv tilstedeværelse i Asia-Stillehavet,» The World, 11. august 2017.

[xxiv] John Ikenberry, Liberal Leviathan (New Haven: Yale University Press, 2020), 97–98, 144, 207, 234, 273; Joe Biden, «Why America Must Lead Again», Foreign Affairs 99, nr. 2 (2020); Stephen M. Walt, «China Wants a Rules-Based International Order, Too,» Foreign Policy, 31. mars 2021. Om Kina og det westfalske systemet, se Xi Jinping, The Governance of China, vol. 2 (Beijing: Foreign Languages ​​Press, 2017), 590.

[xxv] «Talsmann for utenriksdepartementet, Wang Wenbins vanlige pressekonferanse 6. mai 2021», Utenriksdepartementet i Folkerepublikken Kina, 6. mai 2021.

[xxvi] Se John Bellamy Foster, Naked Imperialism (New York: Monthly Review Press, 2006).

[xxvii] Diana Johnstone, Fool’s Crusade: Jugoslavia, NATO og Western Delusions (New York: Monthly Review Press, 2002); Jean Bricmont, humanitær imperialisme: bruk av menneskerettigheter for å selge krig (New York: Monthly Review Press, 2006); Horace Campbell, Global NATO and the Catastrophic Failure in Libya (New York: Monthly Review Press, 2013).

[xxviii] «Utenriksdepartementets talsperson Wang Wenbins vanlige pressekonferanse 6. mai 2021.»

[xxix] Matt Schiavenza, «Hvordan ydmykelse drev moderne kinesisk historie,» Atlantic, 25. oktober 2013; Xi, The Governance of China, vol. 2, 269–70. Kinesiske fortellinger understreker ikke forestillingen om ydmykelsens århundre, siden denne historien er velkjent og smertefull, og foretrekker å hentyde til den indirekte eller referere til Opium -krigene. Det er heller lagt vekt på foryngelse. Forestillingen om Kinas århundre for ydmykelse er imidlertid en sentral koordinat for amerikanske militære diskusjoner om Kina. Se Elizabeth C. Economy, The Third Revolution: Xi Jinping and the New Chinese State (Oxford: Oxford University Press, 2018), 3; Major Daniel W. McLaughlin, «Omskriving av reglene: Analyse av Folkerepublikken Kinas forsøk på å etablere nye internasjonale regler», Journal of Indo-Pacific Affairs: Department of the Air Force’s Professional Journal for America’s Priority Theatre, 8. mars 2021.

[xxx] S. Stavrianos, Global Rift (New York: William Morrow, 1981), 309–32; Dong Wang, «The Discourse of Unequal Treaties in Modern China», Pacific Affairs 76, nr. 3 (2003): 399–425. Det ville være feil, som Wang Hui har hevdet, å si at moderniseringen i Kina ble drevet av sjokket fra opiumskrigene. Snarere var Kina allerede i gang med sin egen moderniseringsprosess. Wang Hui, revolusjonens slutt (London: Verso, 2009), 126–29.

[xxxi] Ironisk nok kom denne imperialistiske oppfatningen kanskje best til uttrykk av George Bernard Shaw i hans utkast til Fabianism and Empire: A Manifesto of the Fabian Society, der Shaw erklærte at Storbritannia hadde rett i sine imperialistiske kriger som var utformet for å håndheve «internasjonale handelsrettigheter» og reise.… Hvis kineserne selv ikke kan etablere orden i vår forstand, må maktene etablere den for dem. ” George Bernard Shaw, Fabianism and Empire: A Manifesto of the Fabian Society (London: Grant Richards, 1900), 44–47.

[xxxii] Se John Bellamy Foster, “China 2020: An Introduction,” Monthly Review 72, no. 5 (oktober 2020): 1–5.

[xxxiii] Graham Allison, Destined for War: Can America and China Escape the Thucydides Trap? (Boston: Houghton Mifflin Harcourt, 2017), 224–25.

[xxxiv] Vijay Prashad og Jie Xiong, «Hvorfor Xinjiang fremstår som episenteret for den amerikanske krigen mot Kina,» People’s Dispatch, 17. april 2021; «‘Tørk ut Kina’: Uighur-aktivister som finansieres av USA utdanner seg som geværsoldater for imperiet,» Grayzone, 31. mars 2021.

[xxxv] Om de falske, siktelser rettet mot Kina «folkemordene» og «forbrytelsene mot menneskeheten» med hensyn til Xinjiang, som mangler bevis, og forholdet mellom dette og USA-imperiets store strategi, se Max Blumenthal, «Xinjiang Shakedown: US Anti-China Lobby tok inn penger på en tvangsarbeidskampanje som kostet uiguriske arbeidere jobben, ”Grayzone, 30. april 2021; Gareth Porter og Max Blumenthal, «USAs utenriksdepartementets anklager om ‘folkemord’ i Kina, er avhengig av misbruk av data og grunnløse påstander fra en høyreekstrem ideolog,» Grayzone, 18. februar 2021.

[xxxvi] Michael Hirsh, «Hvorfor liberal internasjonalisme fremdeles er uunnværlig og kan fikses», utenrikspolitikk, 5. desember 2012.

[xxxvii] John Ikenberry, «Liberalism and Empire: Logics of Order in the American Unipolar Age,» Review of International Studies 30, nr. 4 (2004): 611; Ikenberry, A World Safe for Democracy (New Haven: Yale University Press, 2020), 297; William Appleman Williams, The Tragedy of American Diplomacy (New York: Dell, 1972); Gabriel og Joyce Kolko, The Limits of Power (New York: Harper and Row, 1972).

[xxxviii] Se “Australias sikkerhets- og regelbaserte orden,” Lowy Institute, 12. mars 2021.

[xxxix] John Ikenberry, «The Rise of China and the Future of the West,» Foreign Affairs 87, nr. 1 (2008): 32–34.

[xl] Ikenberry, Liberal Leviathan, 281.

[xli] Hillary Clinton (tale, Council on Foreign Relations, Washington DC, 15. juli 2009), sitert i Ikenberry, Liberal Leviathan, 325.

[xlii] Robert F. Worth, «Can Jim Mattis Hold the Line in Trump’s War Cabinet ?,» New York Times Magazine, 26. mars 2018. Trumps politikk fra starten var å gå inn for en ny kald krig med Kina, men få til avspenning med Russland. Til slutt ble det tosidige resultatet å angripe både Kina og Russland, som ble behandlet som et tohodet monster, men med den nye kalde krigen med Kina som hoved-direktivet for administrasjonen. Selv om Mattis, som Trumps forsvarsminister, forsøkte å legge våpenbruk inn i forestillingen om den regelbaserte internasjonale ordenen, sluttet ikke Trump selv opp om begrepet, og ble sterkt motarbeidet ikke bare av Mattis, men også av Blinken, Bidens nåværende statssekretær, på det grunnlaget. Med henvisning til Mattis presentasjon, uttalte Steve Bannon, Trumps rådgiver i Det hvite hus, angivelig: «hvis du sto opp og truet med å skyte [Trump], kunne han ikke si etterkrigstidens regelbaserte internasjonale orden.» «Australias sikkerhet og den regelbaserte orden»; Antony Blinken, «Bannons visjon om verden er ikke det som gjør Amerika stort», Utenrikspolitikk, 28. februar 2017; John Bellamy Foster, Trump i Det hvite hus (New York: Monthly Review Press, 2017), 32, 51–52, 84–85.

[xliii] Ikenberry, Liberal Leviathan, 247; Samuel Moyn, «Soft Sells: Om Liberal Internationalism», Nation, 3. oktober 2011, 43.

[xliv] Richard Haass, “Suverenitet: Eksisterende rettigheter, utviklende ansvar” (foredrag, Georgetown University, 4. januar 2003), sitert i Ikenberry, Liberal Leviathan, 249. Om Haass, se Foster, Naked Imperialism, 97–106.

[xlv] Foster, Naken imperialisme, 115–16; Richard Haass, Den motvillige sheriffen: USA etter den kalde krigen (New York: Council on Foreign Relations, 1997), 54, 93.

[xlvi]​​Kurt M. Campbell og Ely Ratner, «Oppgjøret med Kina: Hvordan Beijing trosset amerikanske forventninger», Foreign Affairs 97, nr. 2 (2018); Nick Turse, «Har Pentagon virkelig 1180 utenlandske baser», Guernica, 9. januar 2011; «USAs general advarer om at Kina aktivt søker å sette opp en atlantisk marinebase,» The Hill, 7. mai 2021; John Reed, «Omringet: Hvordan USA omringer Kina med militære baser,» Foreign Policy, 20. august 2013; Økonomi, den tredje revolusjonen, 213.

[xlvii] Ikenberry har nylig hevdet at den nye åpningen for såkalte humanitære inngrep i seg selv er bygget på det westfalske systemet for suverenitet av statene. Men dette strider mot den utbredte følelsen av at disse inngrepene, som har ført til kontinuerlig krigføring i amerikansk regi siden 1990-tallet, faktisk utgjør en grunnleggende endring i den internasjonale orden, identifisert med forestillingen om den regelbaserte internasjonale ordenen. Kanskje på grunn av konflikten som dette utgjør for Ikenberrys egen oppfatning av liberal internasjonalisme, har han i sitt siste arbeid i stor grad forlatt begrepet regelbasert orden, som han selv gjorde så mye for å fremme, og som nå er knyttet til et system med liberal-intervensjonistisk hegemoni håndhevet av USA og dets allierte. Ikenberry, A World Safe for Democracy, 298.

[xlviii] Ikenberry, A World Safe for Democracy, 245, 253, 276.

[xlix] Karl Marx og Frederick Engels, Collected Works, bind. 10 (New York: International Publishers, 1975), 266–67, 672–73. Sammenlign Samir Amin, “China 2013,” Monthly Review 64, no. 10 (mars 2013): 25. Om Taiping -revolusjonen, se John Newsinger, «The Taiping Peasant Revolt,» Monthly Review 52, ​​no. 5 (oktober 2000): 29–37.

[l] Marx var kanskje den fremste europeiske kritiker av Den andre opiomskrigen. Se Karl Marx and Frederick Engels, On Colonialism (New York: International Publishers, 1972), 112–25, 212–25, 231–49; Samir Amin, “Forerunners of the Contemporary World: The Paris Commune (1871) and the Taiping Revolution (1851–1864),” International Critical Thought 3, no. 2 (2013): 159–64.

[li] Amin, “China 2013,” 25–26.

[lii] Mao Zedong, «Det kinesiske folket har reist seg!» (åpningstale, First Plenary Session of the Chinese People’s Political Consultative Conference, Beijing, 21. september 1949), tilgjengelig på china.usc.edu.

[liii] Xi, The Governance of China, vol. 1, 37; Xi Jinping, The Governance of China, vol. 3, 14; Allison, Destined for War, 122.

[liv] Xi, The Governance of China, vol. 1, 6–22; Xi, The Governance of China, vol. 2, 269.

[lv] Xi, The Governance of China, vol. 3, 6, 20, 25, 417–24.

[lvi] Xi, The Governance of China, vol. 3, 20; Kenneth Pomeranz, The Great Divergence: China, Europe and the Making of the Modern World Economy (Princeton: Princeton University Press, 2000).

[lvii] Vijay Prashad, «The Internationalist Lenin: Self-determination and Anti-Colonialism,» MR Online, 10. august 2020.

[lviii] Xi, The Governance of China, vol. 2, 590.

[lix] Ikenberry, «The Rise of China and the Future of the West», 26; «Hva betyr det å utrydde absolutt fattigdom?», Qiao Collective, 3. desember 2020; «Kinas økonomiske utvikling på 40 år,» China Daily, åpnet 4. juni 2021.

[lx] Amin, “China 2013,” 14–28; Foster, «Kina 2020»; Wang Hui, Kinas tjuende århundre (London: Verso, 2016), 140; Xi, The Governance of China, vol. 2, 311–17, 352–58. Xi angir på de foregående sidene sin beundring for Robert Heilbroners marxisme: For and Against (New York: W. W. Norton, 1980). Se også Xi, The Governance of China, vol. 3, 96–98.

[lxi] Amin, “China 2013,” 26; Paul M. Sweezy, “Post-Revolutionary Society,” Monthly Review 32, nr. 6 (november 1980). Kinas politisk-økonomiske system blir noen ganger referert til som «statskapitalistisk.» Amin godtok dette begrepet, for argumentets skyld, som en nyttig, men litt misvisende betegnelse, og erkjente at det hadde en tendens til å forenkle. For Amin var statskapitalisme en nødvendig fase i utviklingen av sosialisme for utviklingsland. Det som betydde noe var den spesielle karakteren til statskapitalismen, som i kinesisk tilfelle ble sett på som en del av den lange veien til sosialisme. Mer nylig har den «statskapitalistiske» betegnelsen for Kina blitt omfavnet av Council on Foreign Relations. Andre, som Lowell Dittmer, en østasiatisk spesialist i Berkeley, omtaler Kinas nåværende virkelighet, spesielt i Xi -tiden, som «en tilpasset kinesisk form av statlig sosialisme, med begrensede (og nøye overvåkete) kapitalistiske egenskaper.» Ingen av karakteristikkene fanger opp kompleksiteten til den nåværende kinesiske sosiale formasjonen, som den kinesiske ledelsen omtaler som et samfunn i sosialismens første stadium. Se Amin, «Kina 2013», 20; Robert D. Blackwill og Jennifer M. Harris, War by Other Means (Cambridge, MA: Harvard University Press, 2016), 36–37; Lowell Dittmer, «Transformation of the Chinese Political Economy in the New Era», i China’s Political Economy in the Xi Jinping Epoch, red. Lowell Ditmer (Singapore: World Scientifixa Publishing, 2021), 6–8.

[lxii] John Bellamy Foster og Robert McChesney, The Endless Crisis (New York: Monthly Review Press, 2012), 155–83; Intan Suwandi, Value Chains (New York: Monthly Review Press, 2019), 42–67.

[lxiii] Peter A. Petri, “Technological Rivalry,” i Kina 2049, red. David Dollar, Yiping Huang og Yang Yao (Washington DC: Brookings Institution, 2020), 278–301; Amin, “Kina 2013,” 24, 27.

[lxiv] Klaus Schwab, Shaping the Fourth Industrial Revolution (New York: Currency, 2018); «Sammenligning av USA og Kina ut fra økonomi,» Statistical Times, 15. mai 2021; «Hvordan det skjedde»; Xi, Governance of China, 523.

[lxv] Thomas Friedman, The Lexus and the Olive Tree (New York: Anchor, 2000), 101–11. For Kina inkluderer dets historiske territorium ikke bare Hong Kong, Macao og Taiwan, men også øyer i Sør-Kinahavet som lenge ble anerkjent som tilhørende Kina. Se «Historisk støtte til Kinas sørkinesiske havterritoriale holdning», Maritime Executive, 10. august 2019.

[lxvi] David Sacks, «Land in China’s Belt and Road Initiative», Council on Foreign Relations, 24. mai 2021; Xi, The Governance of China, vol. 1, 315–24; Xi, The Governance of China, vol. 2, 544–49.

[lxvii] «Hvordan det skjedde.»

[lxviii] «Rapporterte tilfeller og dødsfall etter land eller territorium», COVID-19 Coronavirus Pandemic, Worldometer, åpnet 1. juni 2021.

[lxix] Xi, The Governance of China, vol. 2, 594.

[lxx] Wang Hui, «Revolutionary Personality and the Philosophy of Victory: Commemorating Lenins 150th Birthday», Reading the China Dream (blogg), 21. april 2020.

[lxxi] «Why China’s Vaccine Internationalism Matters,» Qiao Collective, 8. april 2021 [oppdatert juni 2021]; «EUs vaksineksporten overgår antall doser gitt til sine egne mennesker,» Bloomberg, 14. april 2021; «EU -vaksiner: Millioner eksportert til rike land, mindre til fattige land,» Brussels Times, 8. mai 2021

[lxxii] «USAs utenriksminister Antony Blinken snakker med FT -redaktør Roula Khalaf,» Financial Times, 4. mai 2021; «State of the Order: Vurdering av februar 2021,» Atlantic Council, 16. mars 2021.

[lxxiii] «Kina nærmer seg produksjon av 5 milliarder COVID-19 vaksinedoser per år,» CGTN, 21. april 2021.

[lxxiv] Xi, The Governance of China, vol. 3, 12.

[lxxv] Xi, The Governance of China, vol. 3, 12.

[lxxvi] Økonomi, Den tredje revolusjon, 10–12.

[lxxvii] Xi, The Governance of China, vol. 3, 20. Oversettelsen i teksten her følger en tidligere offisiell oversettelse av Xis tale, som brukte begrepet hovedmotsetning i stedet for hovedutfordring. Se Xi, «Sikre en avgjørende seier ved å bygge et moderat velstående samfunn i alle henseender og strebe etter sosialismens store suksess med kinesiske egenskaper for en ny æra,» Xinhua, 18. oktober 2017, 16.

[lxxviii] Xi, The Governance of China, vol. 3, 20; «Hva vi vet om Kinas økonomiske strategi med» dobbel sirkulasjon «, Reuters, 15. september 2020.

[lxxix] Xi, The Governance of China, vol. 3, 13, 79. I de siste årene har det ofte blitt lansert anklager fra vestlige makteliter og medier at Kina har gitt ågerlån i Afrika og andre utviklingsland for å skaffe aktiva fra disse landene. Imidlertid viste en studie ved Johns Hopkins University at det motsatte var sant, og viste at Kina er mer mild med hensyn til utlån og betingelser i samspill med utviklingsland enn vestlige finansinstitusjoner og myndigheter. Se Kevin Acker, Deborah Brautigam og Yufan Huang, «Gjeldslette med kinesiske egenskaper» (arbeidsnotat nr. 39, China Africa Research Initiative, Johns Hopkins School of Advanced International Studies, juni 2020).

[lxxx] «Hvordan det skjedde.»

[lxxxi] Francis Fukuyama, Historiens slutt og det siste menneske (New York: Free Press, 1992).

[lxxxii] Campbell og Ratner, «The China Reckoning»; Orville Schell, «Kina slår ned: verre og verre,» New York Times Magazine, 21. april 2016.

[lxxxiii] Allison, Destined for War, vii.

[lxxxiv] Immanuel Wallerstein, The Politics of the World-Economy (Cambridge: Cambridge University Press, 1984), 37–46.

[lxxxv] Rick Rozoff, «NATOs hovedkvarter: Utenriksministre for en milliard mennesker kaster hansken til Kina, Russland,» Anti-Bellum, 24. mars 2021; Rozoff, «Internasjonal lov vs. regelbasert internasjonal orden»; Haass, Den motvillige lensmannen, 54, 93; Clinton siterte i Danny Haiphong, «Off the Rails: New Report by Coorporate-Funded Think-Tank avslører hvordan profittdrevne motiver driver ny kald krig mot Kina,» Covert Action Magazine, 5. juni 2021.

[lxxxvi] Jeremy Kuzmarov, «Hva ligger bak Biden -administrasjonens nye kjernefysiske missilsystem på 100 milliarder dollar?», Covert Action, 9. mars 2021; «Defense Primer: Ground Based Strategic Deterrent (GBSD) Capabilities,» Congressional Research Service, 10. november 2020.

[lxxxvii] Karl Marx og Frederick Engels, Ireland and the Irish Question (Moscow: Progress Publishers, 1971), 142; Karl Marx og Frederick Engels, Collected Works, vol. 25, 153.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.