Kinas resultater taler for seg sjøl

Hvis målet for et samfunn er å bedre innbyggernes levekår og livsvilkår, har Kina en del å vise til. Det er mye man kan kritisere Kina for, og nå som landet er på vei til å bli den dominerende stormakta på kloden, bør man skjerpe analysen av landets styrker og svakheter. Men det står ikke til å nekte at landets resultater siden 1949 er enorme, kanskje uten sidestykke i historien. Her er den offisielle versjonen av disse resultatene, slik de er presentert i ei hvitbok som er publisert i utdrag av kanalen CGTN:

Hvitboka har tittelen «Moderate Prosperity in All Respects: Another Milestone Achieved in China’s Human Rights.» Den sier at:

Kommunistpartiet i Kina og den kinesiske regjeringen har fokusert på fattigdom på landsbygda, avansert utviklingsdrevet fattigdomsbekjempelse og oppnådd en rekke viktige gjennombrudd, og har dermed sikret retten til en tilstrekkelig levestandard for alle mennesker. I slutten av 2020 hadde Kina løftet alle 98,99 millioner innbyggere på landet som lever under den nåværende fattigdomsgrensen, ut av fattigdom.

Eliminering av absolutt fattigdom i Kina

Moderat velstand

Dokumentet er åpenbart et svar på kritikken av vilkårene for menneskerettigheter i Kina, og det offisielle svaret er at folkets velferd er en grunnleggende forutsetning for deres menneskerettigheter. At Kina har oppnådd moderat velstand, kan det neppe herske tvil om:

Kommentar: En ny supermakt vokser fram – hvordan fordeles veksten?

Kinas økonomi oppnådde mellom 1978 og 2020 en gjennomsnittlig årlig vekst på 9,2%, økonomien vokste i størrelse mer enn 40 ganger. Ingen andre land i historien har oppnådd en så høy vekstrate over en så langvarig periode.

Vi er ikke tilhengere av noen regjering i verden og har heller ikke til oppgave å fremme interessene til noen stat. Vår oppgave er å drive analyse av virkeligheten og skjære gjennom illusjoner og vrangforestillinger. Man behøver ikke være «pro-Kina» for å slå fast at det som står i denne kommentaren er riktig. Da Mao Zedong erklærte opprettelsen av Folkerepublikken Kina 1. oktober 1949 og sa «Det kinesiske folket har reist seg,» ante han vel knapt hvor riktig det ville vise seg å være bare 72 år seinere.

På 1980-tallet var det Japan som var den store økonomiske utfordreren for USA. Men fra 2000 har det vært Kina. Målt i BNP etter kjøpekraft (PPP) passerte Kina Japan i 2000. I nominell BNP gikk Kina forbi Japan etter finanskrisa og inntok andreplassen etter USA. I 2012 gikk Kina forbi USA som ledende handelsnasjon, en posisjon USA hadde hatt i 60 år. I 2014 gikk Kina forbi USA i BNP(PPP). USA hadde hatt topposisjonen siden 1872.

Men hvordan fordeles denne veksten? Alle land som har satset på en eksportdrevet vekst har fått dramatisk økte klasseskiller. Og ganske riktig har Kina fått sin egen klasse av dollarmilliardærer. Men hvordan går det for familien Wang?

Et mål på likhet og ulikhet i et samfunn er den såkalte GINI-indeksen. I denne indeksen er 0 = absolutt likhet 1 = absolutt ulikhet. Norge har vanligvis hatt en Gini-indeks på ca. 0,25, og er blant de landene i verden med minst ulikhet.

Verdensbanken kalkulerer regelmessig GINI-indeksene for USA og Kina og sammenlikner dem. Slik ser deres kurve ut fram til 2016. De sier at Kinas GINI har falt fra 43,7 i 2010 til 38,5 i 2016. Det betyr et markant skritt i retning mer likhet. USAs GINI har i samme periode økt fra 40 til 41,4, altså mot mer ulikhet. Og ikke bare det: USA har markant større ulikhet enn Kina, målt i GINI.