oss 100 kroner!
Muntre fortellinger – 1
Omleggingen av forsvaret fra å møte en ytre fiende gjennom kystartilleri, marine og Brigadene i Nord Norge gikk under radaren. Sakte ble forsvaret bygget ned til små spesialiserte innsatsstyrker i USAs ulike operasjoner rundt om i verden. Og det har kulminert med nederlaget i Afghanistan. Bjarne Berg Wig starter her en serie artikler han har kalt Muntre fortellinger.
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.
Men det hele startet rundt 1989-90.
Jeg var på min aller siste repetisjonsøvelse på Heistadmoen i Kongsberg traktene. Det skulle vise seg å bli litt av en øvelse. For første gang skulle vi øve på noe helt nytt, ikke forsvare seg mot «styrke Orange» (Sovjet), men angripe gerilja eller «terrorister». Jeg var med på mye sprøtt i min «karriere» som soldat i Nord Norge og i Libanon. Men denne øvelsen tok kaka.
Det hele begynte med at Forsvaret ønsket å kalle inn de aller yngste. De som man kunne forme i det nye NATO strategien (som ingen diskuterte åpent) og seinere skulle bli til Telemark Bataljon. Problemet var at det var kom bare gamlinger på denne øvelsen. Man hadde programmert feil slik at de eldste ble kalt ut, og de yngste satt hjemme!
Et godt utgangspunkt kan man si! Og mange fikk også feil funksjon. Surr og rot i papirer. Jeg ble ikke BK-mann men PPK sjåfør. Greit nok. Moro å kjøre panservogn i full fart oppi skogen!
Så bars det opp i lia med PPKen vår, bombekastere og AG3. Etter litt skytetrening på Hengsvann starta «krigen». Vår tropp skulle angripe en FI nede i en dal. De ente med at vi havna inn i bakhold og ble meid ned av denne «FI». Det viste seg at vi ikke hadde (OP-er, folk som kunne oppdage FI). Vi gitt blindt inn mitraljøse ilden (bare rød-fis selvsagt).
Dermed ble vi dømt ut (egne stridsdommere til dette må vite) og måtte forlate krigen for en stund. Vi havna i et bakområde fullt av blåbær så vi tok til å plukke. Noen av gutta sovna i lyngen, noen tog seg en blås. Så hørte vi «pling», og en pling til og deretter pling-pling-pling. Det var små stålhagl som regna fra himmelen og traff hjelmene.
«Faen, det regner blykuler!» skreik en av gutta. Og det gjorde det. Vi var havna i enden av en leirduebane nær Notodden. Vi ble rett og slett beskutt av sivilister!
Så gikk det slag i slag.
Neste var avskyting av TOW raketter. De begynte å bli gamle så det var bare å fyre dem av. Vi stilte oss opp på en ås for å se godt, og BANG der gikk den ene av. TOW er panserbrytere man kan «styre» gjennom en slags kikkert. Problemet var at denne mista styringa og gikk vill. Den sirkla rundt oppi lufta og ingen viste hvor den kom til å lande. Det var med andre ord, en ganske farlig situasjon. Heldigvis landa den og eksploderte i et myrområde, så vidt jeg husker. «Puh, det var nære» sa en av gutta. Men – så kom et nytt pang. Og jaggu sende offiserene ut enda en TOW rakett. Også denne gikk vill og kunne truffet folk. På den tida jobba jeg med HMS i Norsk Hydro og dette var noe av det verste jeg hadde vært borti. Løpske raketter i en skog full av folk. Hallo!
Så kom dagen vi skulle levere utstyret og dra hjem. Men da var det ingen i leiren som kunne ta imot utstyret. De hadde ikke planlagt med folk på overtid. Vi måtte bli der til dagen etter og de ansatte på depotet kom på jobb igjen. Ikke nok med at de nesten hadde tatt livet av oss «gamlinger», de kunne ikke ordne logistikk og innlevering. Da våkna den gamle hovedtillitsmannen i FN styrken. Nå fikk det f.. være nok! Jeg ringte en kompis i media og fortalte hele historien, men ba han holde den inntil videre. Vi ba om møte med den øverste ansvarlige. En Oberst. Vårt tilbud var enkelt. Enten dimmer vi (får reise hjem) i dag, eller det er hovedoppslag i VG i morra. Velg!
Obersten var bleik, men fattet og tok noen telefoner. I løpet av noen timer var vi på vei hjem til Telemark.
Dette var en trøblete start for det som skulle bli den stolte Telemark Bataljon.
