Den kollektive selvmordsmaskinen og Kabuls fall

0
Scene fra filmen The Fall of the Roman Empire (1964), av Anthony Mann.

Talibans retur til makten er enda et varsel om enden på det amerikanske imperiet – og ingen vil bli stilt til ansvar. Chris Hedges skrev denne artikkelen 26. juli 2021, altså noen få uker før Taliban tok kontroll over Kabul. Analysen er fortsatt like aktuell.

Av Chris Hedges / Original til ScheerPost. 26. juli 2021

Kollapsen i Afghanistan, som i løpet av de kommende ukene med lynets hastighet vil gå over i kaos og sørge for at Taliban kommer tilbake til makten, er enda en indikator på det amerikanske imperiets endelikt.

Chris Hedges

De to tiår med krig, ​de tusen milliarder dollar brukt, de 100.000 soldater satt inn for å undertrykke Afghanistan, høyteknologiske «gadgets», kunstig intelligens, cyberkrigføring, reaper droner bevæpnet med hellfire raketter og GBU-30-bomber, Global Hawk dronene med høyoppløsnings kameraer, spesialoperasjonskommandoer sammensatt av elitestyrker, Rangers, SEAL’s og luftkommandoer, skjulte lokasjoner, tortur, elektronisk overvåking, satellitter, angrepsfly, armeer av leiesoldater, tilførsel av millioner av dollar for å kjøpe og bestikke lokale eliter og trene en afghansk hær på 350.000 mann som aldri har vist noen kampvilje, som ikke engang kunne nedkjempe en geriljahær på 60.000 mann finansiert ved opiumproduksjon og utpressing i et av verdens fattigste land.

Likt ethvert imperium i dødelig forfall vil ingen bli holdt ansvarlig for sammenbruddet eller for de andre sammenbruddene i Irak, Syria, Libya, Somalia, Jemen eller andre steder. Ikke generalene. Ikke politikerne. Ikke CIA og etterretningstjenestene. Ikke diplomatene. Ikke det servile hoff av pressefolk hvilket tjener som krigens heiagjeng. Ikke de lydige akademikerne og spesialistene. Ikke forsvarsindustrien. Imperier i forfall er kollektive selvmordsmaskiner. Militæret blir mot slutten  uhåndterlige, uansvarlige og endeløst selvopprettholdende, uansett hvor mange fiaskoer, tabber og nederlag det legger over nasjonens kadaver, eller hvor mange penger det plyndrer, idet det  utarmer befolkningen og forlater de styrende institusjoner og landets infrastruktur i forfall.

Den menneskelige tragedien – minst 801.000 mennesker drept direkte som følge av krigføringen i Irak, Afghanistan, Syria, Jemen og Pakistan, – 37 millioner mennesker fordrevet i og fra Afghanistan, Irak, Pakistan, Jemen, Somalia, Filippinene, Libya, og Syria, ifølge «The Watson Institute» ved Brown’s University – er redusert til en bortglemt fotnote.

Så godt som alle av rundt 70 imperier de siste fire tusen år, inkludert det greske, romerske, Kinesiske, osmanske, habsburgerske, keiserlige tyske, keiserlige japanske, britiske, franske, nederlandske, portugisiske og sovjetiske imperiet, brøt sammen i tilsvarende orgier av militære dårskap. Den romerske republikk varte på sin høyde bare to århundrer. Vi er i ferd med å gå i oppløsning med omtrent samme takt. Det var derfor Karl Liebknecht i Tyskland ved begynnelsen av første verdenskrig kalte det tyske militæret, som fengslet og senere myrdet ham, «fienden innenfra».

Mark Twain, som var en innbitt motstander av å så imperiets frø på Cuba, Filippinene, Guam, Hawaii og Puerto Rico, skrev en oppdiktet historie om Amerika i det tjuende århundre hvor dets «erobringslyst» hadde ødelagt «den Store Republikk… [fordi] å trampe på de hjelpeløse i utlandet hadde lært henne, gjennom en naturlig læreprosess, apatisk å tåle det samme hjemme; mengdene som hadde applaudert knusingen av andre folks folks friheter, opplevde å lide for deres egne feil».

Twain visste at utenlandske okkupasjoner, skapt for å berike herskende eliter, bruker de okkuperte befolkninger som laboratorierotter for å perfeksjonere kontrollteknikker som snart migrerer tilbake til hjemlandet. Det var den brutale koloniale politipraksis på Filippinene, som inkluderte et stort spionnettverk sammen med rutinemessig bank, tortur og henrettelser, hvilket ble modellen for et sentralisert innenrikspoliti og etterretningsvesen i USA. Israels våpen, overvåkings og droneindustri tester sine produkter på Palestinerne.

Det er en mørk ironi at det var det amerikanske imperiet, ledet av Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski, som skapte kaoset i Afghanistan. Brzezinski overså en  hemmelig, multimilliard dollar CIA-operasjon for å bevæpne, trene og utstyre Taliban til å bekjempe Sovjetunionen. Denne hemmelige innsatsen satte den sekulære, demokratiske opposisjonen på sidelinjen og sikret oppblomstringen av Taliban i Afghanistan, sammen med spredningen av radikal islam inn i soviet–sentralasia, så snart Sovietunionen trakk seg ut. Det amerikanske imperiet ville flere år senere, desperat forsøke å ødelegge sin egen skapning. I april 2017, i et klassisk eksempel på denne form for absurd «blowback», slapp USA «moren til alle bomber» – den kraftigste konvensjonelle bombe i det amerikanske arsenal – på et grottekompleks for Islamsk Stat i Afghanistan som CIA hadde investert millioner i å bygge og befeste.

Angrepene 11. september 2001 var ikke en eksistensiell trussel mot USA. De var ikke politisk betydningsfulle. De forstyrret ikke den globale maktbalansen. De var ikke en krigshandling. De var nihilistisk terrorhandlinger.

Den eneste måten å bekjempe terrorister på er ved å isolere dem i sitt eget samfunn. Jeg var i Midtøsten for The New York Times etter angrepene. Mesteparten av den muslimske verden ble forferdet og opprørt over forbrytelsene mot menneskeheten som hadde blitt utført i Islams navn. Hvis vi hadde mot til å være sårbare, å forstå at dette var en etterretningskrig, ikke en konvensjonell krig, ville vi vært langt tryggere og sikrere i dag. Disse skyggekrigene, slik israelerne illustrerte da de sporet opp morderene av idrettsutøverne i OL i München i 1972, tar måneder, til og med års arbeid.

Men angrepene ga de styrende elitene, som begjærte kontroll over Midtøsten, spesielt Irak, som ikke hadde noe med angrepene å gjøre, unnskyldningen for å utføre den største strategiske tabben i amerikansk historie – invasjonen av Afghanistan og Irak. Arkitektene bak krigen, inkludert daværende senator Joe Biden, visste lite om landene som ble invadert, skjønte ikke grensene for industriell og teknokratisk krig eller det uunngåelige tilbakeslaget som ville gjøre USA utskjelt over hele den muslimske verden. De trodde de kunne implantere klientregimer med makt i hele regionen, bruke oljeinntektene i Irak, siden krigen i Afghanistan ville være over i løpet av noen uker, for å dekke kostnadene ved gjenoppbygging og magisk gjenopprette amerikansk globalt hegemoni. Det gjorde det motsatte.

Invasjonen av Irak og Afghanistan, bombing av landsbyer og tettsteder med klasebomber, kidnapping, tortur og fengsling av titusenvis av mennesker, bruk av droner til å så terror fra himmelen, gjenopplivet de diskrediterte radikale jihadistene og var et sterkt rekrutteringsverktøy i kampen mot USA og NATO’s styrker. Vi var det beste som noen gang har skjedd med Taliban og al-Qaida.

Det var få innvendinger innen maktstrukturene mot disse invasjonene. Kongressavstemningen var 518 mot én i favør av å gi president George W. Bush myndighet til å starte krigen, Barbara Lee var den eneste som opponerte. De av oss som uttalte oss mot idiotien i den rådende blodtørsten ble baktalt, nektet medieplattform og forvist til ødemarken, der de fleste av oss fortsatt befinner oss. De som solgte seg for krigen beholdt sine megafoner, en belønning for deres tjeneste for imperiet og det militærindustrielle komplekset. Det spilte ingen rolle hvor kyniske eller uforstandige de var.

Historikere kaller den selvdestruktive militære eventyrlysten til sen-imperier for «mikro-militarisme». Under Peloponneskrigen (431-404 f.Kr.) invaderte Athenerne Sicilia og led tap av 200 skip og tusenvis av soldater som utløste opprør i hele imperiet. Storbritannia angrep Egypt i 1956 i en tvist om nasjonaliseringen av Suez kanalen og ble ydmyket da de måtte trekke seg tilbake, noe som styrket statusen til arabiske nasjonalister som Egypts Gamal Abdel Nasser.

«Selv om oppadstigende imperier ofte er fornuftige, til og med rasjonelle i deres anvendelse av væpnet makt for erobring og kontroll over utenlandske besittelser, er fallende imperier tilbøyelige til uoverveide maktdemonstrasjoner, og drømmer om dristige militære mesterslag som på en eller annen måte ville gjenopprette tapt prestisje og makt» – skriver historikeren Alfred McCoy i «In the Shadows of the American Century: The Rise and Decline of US Global Power». Ofte irrasjonelle, selv fra et imperialistisk standpunkt, kan disse mikromilitære operasjoner bringe økonomiske blodbad eller ydmykende nederlag som forsterker prosessen som allerede er i gang».

Dødsstøtet for det amerikanske imperiet vil, som McCoy skriver, være tapet av dollaren som verdens reservevaluta. Dette tapet vil kaste USA ut i en lammende og langvarig depresjon. Det vil tvinge frem en massiv reduksjon av det globale militære fotavtrykket.

Imperiets grimme, ubehagelige, skitne ansikt, med tap av dollaren som reservevaluta, vil bli kjent hjemme. Det dystre økonomiske landskapet, med dets forfall og håpløshet, vil fremskynde en rekke voldelige og selvdestruktive patologier, inkludert masseskyting, hatkriminalitet, overdoser av opioider og heroin, sykelig fedme, selvmord, gambling og alkoholisme. Staten vil i stadig større grad avstå fra forestillingen om rettssaten for utelukkende å støtte seg på et militarisert politi, hovedsakelig interne okkupasjonshærer, arrestasjoner og fengsel, som allerede holder 25 prosent av verdens fanger, selv om USA representerer mindre enn 5 prosent av den globale befolkningen.

Vår undergang kommer sannsynligvis raskere enn vi forestiller oss. Når inntektene krymper eller kollapser, påpeker McCoy at imperiet blir «skjørt». En økonomi som er sterkt avhengig av massive statlige subsidier for først og fremst å produsere våpen og ammunisjon, i tillegg til å finansiere militære eventyr, vil gå inn i en dødsspiral sammen med en sterkt svekket dollar og falle til kanskje en tredjedel av sin tidligere verdi. Prisene vil stige dramatisk på grunn av den kraftige økningen i importkostnader. Reallønnen vil gå ned. Devalueringen av statsobligasjoner vil gjøre det krevende å betale for våre massive budsjettunderskudd, kanskje umulig. Arbeidsledigheten vil stige til det nivået man så under depresjonen. Sosiale hjelpeprogrammer vil, på grunn av et krympende budsjett, bli kraftig redusert eller tatt vekk. Denne dystopiske verden vil drive frem raseriet og hypernasjonalismen som satte Donald Trump i Det Hvite Hus. Det vil frembringe en autoritær stat for å opprettholde orden og, jeg forventer, fascisme i kristen drakt.

Verktøyene for å kontrollere imperiets ytre grenser, som alt er en del av vår eksistens, vil bli allestedsnærværende. Omfattende overvåking, avskaffelse av grunnleggende sivile friheter, et militarisert politi autorisert til å bruke vilkårlig og dødelig makt, bruk av droner og satellitter for å holde oss overvåket og i frykt, sammen med sensur av presse og sosiale medier, kjent for irakere eller afghanere, vil definere Amerika. Vi er ikke det første imperiet som lider denne skjebnen. Det er et kjent endelikt. Imperialisme og militarisme er giftstoffer som utraderer skillet mellom statsmaktene skapt for å hindre tyranni, og slukker demokratiet. Hvis de som orkestrerte disse forbrytelsene ikke stilles til ansvar, og dette betyr å organisere vedvarende massemotstand, vil vi måtte betale prisen, og det kan være nærliggende, for deres hybris og grådighet.

Chris Hedges

Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist og var utenrikskorrespondent for The New York Times i femten år som områdesjef for Midtøsten og Balkan. Før dette jobbet han som utenrikskorrespondent for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er vert for det Emmy-nominerte RT America-showet «On Contact».

Originalens tittel: The Collective Suicide Machine and the Fall of Kabul

Denne artikkelen er oversatt for steigan.no av Erik Skjold.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.