Isolert Ukraina truer med å vende seg mot Kina

0
Ukrainas president Vladimir Zelenskij har mange bekymringer for tida. Foto: Shutterstock.

Av Bjørn Nistad.

På et nylig avhold georgisk-ukrainsk-moldovisk toppmøte i Batumi med deltakelse av presidenten for Det europeiske råd, Charles Michel, gav Ukrainas president Vladimir Zelenskij uttrykk for sin frustrasjon i forhold til EU. Med henblikk på et planlagt toppmøte mellom EU og deltakerne i det såkalte østlige partnerskap erklærte Zelenskij: ”Vi trenger ikke et toppmøte for toppmøtets skyld. Hos oss dør folk; hos oss er det krig. Vi trenger et politisk innhold og en geopolitisk visjon for fremtiden til dette initiativet. Ellers er hensiktsmessigheten med det hele uforståelig.”

Zelenskij beklaget også at EU ikke hadde invitert Ukraina til å delta på en konferanse om Europas fremtid: ”Er ikke vi en del av dets [Europas] fremtid? Dersom et eller annet av landene ikke er viktig for Europas fremtid, er dette ikke fremtidens Europa.”

En av Zelenskij rådgivere, Aleksej Arestovitsj, gikk enda lenger i å uttrykke frustrasjonen dagens ukrainske makthavere opplever i forhold til Vesten. Med referanse til de vestlige landenes motvilje mot å si noe konkret om ukrainsk medlemskap i Nato og EU erklærte han: ”Dersom USA ikke vil hjelpe oss til å gjøre opp med Russland, vil Kina hjelpe. Kineserne, i motsetning til USA, sjenerer seg ikke for å gi garantier og sikkerhet, og investeringer kommer øyeblikkelig, momentant og uten noe tøv.”

(”Zelenskij krever ’materielle samtaler’ om opptak i EU”, Pravda 19.07.2021.)

Frustrasjonen til Zelenskij og kretsen rundt ham er forståelig. Et ukrainsk Nato-medlemskap er utenkelig. Det eneste Ukraina kan forvente seg fra EU, er uendelige samtaler og forhandlinger om samarbeid og tilknytning, slik Tyrkia har ført med EF og senere EU siden 1960-tallet. Og Nord Stream 2 – gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen – er så godt som fullført, slik at den russiske gasseksporten til EU kan foregå utenom Ukraina.

Trolig er antydningen om at Ukraina vil kunne vende seg mot Kina et uttrykk for Kiev-regimets frustrasjon og skuffelse overfor Vesten. I motsetning til Russland som har valgt å knytte seg til Kina, og som ikke lenger betrakter Vesten som sin primære samarbeidspartner, ønsker dagens ukrainske regime samarbeid med Vesten. Det er like fullt grunn til å merke seg at Ukraina til de vestlige landenes bestyrtelse nylig trakk sin underskrift fra en kanadisk erklæring som fordømmer Kinas angivelige menneskerettighetsbrudd overfor uighurene i Xinjiang.

Et utstrakt ukrainsk-kinesisk samarbeid fortoner seg i dag ikke som realistisk. For å tiltrekke seg utenlandske investeringer, heriblant kinesiske, vil ukrainske myndigheter måtte rydde opp i en mafiaøkonomi og et korrupt rettsvesen som gjør Ukraina til et særdeles lite tiltrekkende land å investere i. Et uttrykk for disse problemene er striden om selskapet Motor Sitsj, som produserer flymotorer og helikoptere. Dette ble i 2017 delvis kjøpt opp av et kinesisk selskap, men salget ble i 2020–21 omgjort av en ukrainsk domstol etter noe som fortonte seg som et raid mot selskapet.

Et ukrainsk-kinesisk samarbeid vil dessuten måtte foregå på Russlands premisser. Jernbanelinjene som muliggjør handel mellom Ukraina og Kina, går gjennom Russland. Og for Kina er Russland en langt mer attraktiv samarbeidspartner økonomisk og militært enn Ukraina.

Forutsetningen for et vidtgående ukrainsk-kinesisk samarbeid er at Kiev-regimet lykkes i å bilegge konflikten med Russland. Dette krever ikke bare aksept for Krims gjenforening med Russland, men også innstilling av undertrykkelsen av russisk språk og kultur og bileggelse av borgerkrigen i Ukraina gjennom desentraliserende reformer, slik Minsk-avtalene fra 2014–15 forutsetter. Lite tyder på at Kiev-regimet – som er presset av rabiat anti-russiske høyrenasjonalistiske bander – er innstilt på dette.

Ukraina ville utvilsomt ha mer å tjene på et samarbeid med Russland, andre tidligere sovjetrepublikker og Kina enn med EU. Utviklingen etter statskuppet i Ukraina i 2014 har med all mulig tydelighet vist at EU ikke har bruk for Ukraina og ikke har noe å tilby landet. Russland, derimot, forsynte inntil statskuppet 2014 Ukraina med billig gass og kunne dessuten tilby billig kreditt, investeringer og gode eksportmuligheter. Høsten 2013 tilbød Russland Ukraina en avtale som var verdt 30 ganger mer enn avtalen EU kunne tilby. Og Kina med sitt Nye silkevei-prosjekt var tilsynelatende villig til det ingen andre var villige til: å investere store midler i å oppruste Ukrainas infrastruktur. Trolig var en av grunnene til det vestligstøttede statskuppet i 2014 at amerikanerne fryktet at Krim skulle bli utskipningshavn for kinesiske varer til Europa.

Også Europa ville ha mye å tjene på å orientere seg mot Russland og Kina, ja det er faktisk en forutsetning for at Europa skal bli noe mer enn en bakevje i utkanten av det eurasiske kontinent. Putin tok i 2013 til orde for et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina – med forbindelse til Kina. EU anført av Tyskland foretrakk heller å arrangere et statskupp i Ukraina i samarbeid med amerikanerne og å innsette et anti-russisk regime. Dette ble både Ukrainas og Europas tragedie. Ukraina brøt sammen i oppløsning og borgerkrig. Og EU har rotet seg inn i en sanksjonskrig med Russland som svekker Europa og utelukkende tjener USA.

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen Kaleidoskop.

Forrige artikkelKlimainnspill fra EU – nye tiltak uten betydning?
Neste artikkelFakta om Covid-19