oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Med Jernbanepakke 4 vil den blå-blå regjeringa sementere den jernbanepolitikken den har før siden Stortinget vedtok jernbanereformen i 2015. «Å slutte seg til fjerde jernbanepakke vil dermed ikke føre til vesentlige endringer i norsk jernbanepolitikk», står det i innstillinga fra Transportkomiteen i Stortinget til stortingsbehandlinga av Jernbanepakke 4, 31. mai. Men Jernbanepakke 4 handler om noe langt mer og mye mer alvorlig. Den er er skritt på veien til å endre Norges forhold til EU til et klart underdanighetsforhold.
Regjeringa vil innlemme Jernbanepakke 4 i EØS-avtalen. EØS-avtalen bygger på det såkalte topilarsystemet. Hva er det? Regjeringa forklarer:
Hovedprinsippet i EØS er at Efta og EU utgjør to pilarer i samarbeidet. Det institusjonelle rammeverket for EØS-avtalen blir derfor omtalt som et topilarsystem.
EØS-samarbeidet har fire felles EØS-organer, hvor representanter fra Efta/EØS-landene og representanter for EU møtes: EØS-rådet og EØS-komiteen, som kan betraktes som en overbygning mellom de to pilarene, og Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS (arbeidslivets parter).
I tillegg kommer organene i Efta-pilaren av EØS, hvor de viktigste er Eftas faste komité, Eftas overvåkingsorgan (ESA) og Efta-domstolen. I tillegg finnes det to rådgivende komiteer: Eftas parlamentariske komité og Eftas konsultative komité.
Jernbanepakke 4 bryter med dette systemet fordi det vil overføre myndighet over jernbanepolitikken fra norske myndigheter til EUs jernbanebyrå ERA, som er et reint EU-byrå, og med reine EU-organer som klageinstans og domstol. Trass i dette vil jernbanepakka bli innlemma i EØS-avtalen. Dette kommenterte jeg slik i mitt forrige innlegg uten å legge tilstrekkelig vekt på det:
Siden stadig mer beslutningsmyndighet i EU blir overført til de såkalte byråene – reint administrative organ heva over demokratisk kontroll (sml ledelsen for våre helseforetak) – kan vi regne med flere liknende saker i framtida. (Dette har jeg skrevet om i et tidligere innlegg.) Når det har skjedd tilstrekkelig mange ganger, kan (og temmelig sikkert, vil) EØS-partiene med sin sirkulære argumentasjonsform hevde at det akseptabelt fordi de sjøl mener at det er akseptabelt. Det vil etter hvert gjøre EØS-avtalen til noe annet enn den avtalen Stortinget vedtok i 1992 etter § 93 (nå § 115) i Grunnloven med 130 mot 35 stemmer.
EØS-avtalen som bakvei til EU-medlemskap
Roy Pedersen, leder i Nei til EU, understreker dette enda sterkere i en kommentar på Nei til EUs hjemmesider (min utheving):
Dette handler om mer enn irreversibel konkurranseutsetting og jernbanesikkerhet, som er alvorlig nok i seg selv. Det handler om selve det politiske handlingsrommet i EØS. Handlingsrommet er bygd inn i EFTA-pilaren, og var en forutsetning for at Stortinget i sin tid aksepterte EØS-avtalen for snart en generasjon siden. Aksept for at Norge nå begynner å overføre myndighet direkte til EU i stedet, skaper en illevarslende presedens for framtidige saker.
Topilarsystemet i EØS lar seg ikke forsvare samtidig som man vraker den ene pilaren i dette systemet. Da forvandles EØS gradvis til et EU-medlemskap, noe det norske folket uttrykkelig har sagt nei til. Ikke bare én, men to ganger.
I dag handler det om jernbane. I morgen kan det dreie seg om arbeidsliv, vannforsyning, skogforvaltning, forsvarsavtaler eller andre saker som blir overlatt i hendene på EU-byråer.
Når EUs fjerde jernbanepakke blir vedtatt av Stortinget 31. mai er det et varsel om at EU-tilhengerne er i ferd med å sette EØS-avtalen på et enveisspor til EU. Hvis ikke et nytt flertall utfordrer følgene av stortingsvedtaket, har toget gått for handlingsrommet.
Alle de som tror på myten at EØS-avtalen er en rein handelsavtale og at det er nødvendig å avgi suverenitet til EU for å få solgt varene våre dit, varer som EU uansett er interessert i å kjøpe, burde kanskje tenke seg om en gang til. Det samme gjelder dem som ser på EØS-avtalen som et alternativ til EU-medlemskap.
