oss 100 kroner!
For å forstå den enorme historiske betydninga av det Folkerepublikken Kina har oppnådd siden frigjøringa i 1949, er det nødvendig å ta et skritt tilbake og sette utviklinga inn i en historisk sammenheng o se den i relieff av hva andre stater har oppnådd når de har modernisert. Vi siterer her et utdrag av en offisiell artikkel fra Learning from China og kommenterer den. Først til teksten:
Som allerede nevnt ble Kina mellom 1949 og 2020 løftet fra nesten verdens fattigste land til å være i ferd med å bli en høyinntektsøkonomi etter internasjonal definisjon – etter kriteriene fra Verdensbanken vil Kina oppnå en slik rang i 2022 eller 2023. Siden lanseringa av «Reform and Opening Up” (Deng Xiaoping-reformene, o.a.), utvidet Kinas økonomi mellom 1978 og 2020 med en gjennomsnittlig årlig vekst på 9,2%, økonomien vokste i størrelse mer enn 40 ganger. Ingen andre land i historien har oppnådd en så høy vekstrate over en så langvarig periode.
For å forstå den globale innvirkninga av dette er det ganske enkelt nødvendig å merke seg at Kina har en større befolkning enn alle andre land med høyinntektsøkonomier tilsammen – Kina er nesten 18% av verdens befolkning, mens alle eksisterende høyinntektsøkonomier er 16%. Kina som kommer inn i rekken av høyinntektsøkonomier vil derfor mer enn doble antallet mennesker i verden som lever i høyinntektsøkonomier – en begivenhet som i høyeste grad vil forandre verden.
Kinas raske økonomiske ekspansjon oppnådde også, med stor margin, at en større andel av menneskeheten enn noe annet land har opplevd en rask økonomisk utvikling. Det første landet i menneskehetens historie som opplevde rask økonomisk vekst var Storbritannia på tidspunktet for den industrielle revolusjonen – dette var 2% av verdens befolkning. USA, etter borgerkrigen, opplevde en rask vekst som omfattet 3,2% av verdens befolkning. Sovjetunionens raske vekst etter 1929 var med 8,4% av verdens befolkning. Men Kina var på begynnelsen av sin raske økonomiske vekst 22% av verdens befolkning. Kinas økonomiske vekst nådde derfor en nesten tre ganger større andel av menneskeheten enn noe annet land som noen gang har opplevd en rask økonomisk utvikling.
Når det gjelder fordelen for befolkninga i form av gjennomsnittlig levestandard, vokste Kinas husholdningers forbruk mellom 1978 og 2020 med 1800 prosent – gjennomsnittlig husholdningsforbruk i Kina økte 18 ganger. Det neste store landet etter dette var Indonesia, med en økning på 920% i samme periode. Kina forbedret husholdningenes forbruk mer enn dobbelt så mye som noe annet stort land.
Siden 1981 har Kina løftet 853 millioner mennesker ut av Verdensbanken internasjonalt definert fattigdom – tre av fire mennesker løftet ut av fattigdom i verden bor i Kina.
Utover de direkte effektene av økonomisk utvikling, vet økonomer at den beste indeksen for generelle sosiale forhold er gjennomsnittlig levealder. Den desidert viktigste faktoren i dette er BNP per innbygger – statistisk sett utgjør den 73% av forventet levealder. Derfor er det mulig å måle effekten av andre sosiale forhold ved å se på forventet levealder.
Den amerikanske befolkningen lever for eksempel i gjennomsnitt to år mindre enn forventet ytfra USAs BNP per innbygger. I Kina er den gjennomsnittlige forventede levealderen over to år mer enn forventet fra BNP per innbygger. Derfor er ikke-direkte økonomiske faktorer (helse, skolegang, miljøsituasjonen osv.) for Kina enda bedre enn den økonomiske veksten.
Disse dataene bekrefter at målet med utviklingen ikke er å få økonomien til å vokse raskt som et mål i seg selv. Målet er å forbedre folks forhold – og dataene viser at det kinesiske folkets liv ble forbedret enda mer enn det som går fram av Kinas bokstavelig uovertrufne økonomiske utvikling.
Kommentar:
Vi er ikke tilhengere av noen regjering i verden og har heller ikke til oppgave å fremme interessene til noen stat. Vår oppgave er å drive analyse av virkeligheten og skjære gjennom illusjoner og vrangforestillinger. Man behøver ikke være «pro-Kina» for å slå fast at det som står i denne kommentaren er riktig. Da Mao Zedong erklærte opprettelsen av Folkerepublikken Kina 1. oktober 1949 og sa «Det kinesiske folket har reist seg,» ante han vel knapt hvor riktig det ville vise seg å være bare 72 år seinere.
Den voldsomme omdanninga av Kina fra å være «verdens sjuke mann» til å være verdens fremste industrinasjon, handelsnasjon og driveren av mange industrielle og teknologiske nyvinninger samtidig som folket i høyeste grad opplever en vekst i velferd og livskvalitet som ingen så stor folkemengde har opplevd noen gang tidligere i historien. Det er bare å anerkjenne og slå fast at dette er reaultater uten sidestykke, og som avgjort fortjener å bli studert og verdsatt.
I 1998 reiste jeg rundt i Kina og snakket med folk fra lokalt nivå, provins- og regionsnivå og opp til sjefen for plankommisjonen, og forsto for første gang at Kina ville ta igjen og gå forbi USA i løpet av mindre enn tre tiår. Min følgessvenn under reis var en velutadnnet engelsktalende ordbokredaktør. Foreldrenes hans hadde vært analfabeter og fattigbønder. Alle de tre brødrene hans hadde universitetsutdanning – og han syntes ikke en gang at det var bemerkelsesverdig da jeg påpekte det for ham. Det er i mikrokosmos et bilde på det Kina har oppnådd i makrokosmos.
Det er vel for mye å forvente at norske politikere og talende hoder på «sendeflatene» skal ta inn over seg en slik forståelse. De fortsetter med en retorikk som ikke er svært ulik de rasistiske gamle forestillingene om «den gule fare».
