Et toppmøte satt opp for å mislykkes?

Etter å ha innledet sin presidentperiode med en skarp front mot Russland og ha brutt alle diplomatiske protokoller da han kalte Russlands president Vladimir Putin en «killer», har Joe Biden presset på for å få en samtale ansikt til ansikt med den russiske presidenten. Dette møtet skal finne sted i Genève i Sveits 16. juni 2021. Utfra en realistisk vurdering av den amerikanske presidentens intellektuelle evner på direkten har USAs diplomater sørget for at det ikke blir noen felles pressekonferanse med de to presidentene etter møtet. Biden er kjent for å ha problemer med å holde tråden hvis han ikke har en teleprompter å holde seg til, mens Putin på sin side er kjent for å holde store pressemøter der han takler uforberedte spørsmål på direkten.

USA har gjort det helt klart at den falmende supermakta ser på både Russland og Kina som motstandere, og det gjennomføres da også både sanksjoner og militær opprustning mot dem begge fra USAs side. Men noen i den amerikanske djupstaten må ha skjønt at det er svært dumt å forene sine hovedfiender, og har derfor et ønske om å splitte Russland og Kina gjennom å etablere en «dialog» med Russland.

Dette er en nøktern geopolitisk tenkning, men hvordan kan USA tro at de kan etablere en «dialog» med Russland samtidig som de gir våpen og militær trening til det naziinfiserte regimet i Kiev og krever at Russland skal gi opp kontrollen over Krim-halvøya?

Professor Michael Brenner sier i en kommentar til Moon of Alabama:

«Washington utvidet sitt program for bevæpning og opplæring av den ukrainske arméen og militser (inkludert den nynazistiske Azov-bataljonen), ga president (og eks-komiker) president Vladimir Zielenski grønt lys for å flytte sine militære styrker til kontaktlinja og ledet en orkestrert hets mot Russland og alt står for, lojalt koret av sine europeiske allierte. Biden slo sjøl an tonen ved å erklære at Putin var en ‘killer.’ Det var klassisk tvang via militær trussel – sjøl om det neppe var klassisk i å fornærme motstanderen din, med mindre du følger opp med en ordre om angrep. Hele prosjektet er nå i ruiner – en miserabel feil.»

Og det er sant. Ordet «silkefot» er ikke akkurat det første ordet som slår en når man betrakter pasningsspillet til den amerikanske presidenten.

Men Bidens rådgivere har tydeligvis også fått med seg at USA for øyeblikket ikke har noe forsvar mot Russlands nye våpensystemer, og da Russland svarte på våpenraslinga mot Donabass med å stille fem kampklare divisjoner med full utrustning og de nødvendige våpnene på bare 10 dager, var det klart at USA ikke hadde noe å stille opp for å realisere den ukrainske eventyrpolitikken.

Russland-analytiker Gilbert Doctorow mener at nettopp USAs svakhet i våpenkappløpet er en viktig drivkraft bak det hastig sammenkalte toppmøtet:

I min reduksjonistiske tilnærming har toppmøtet en driver bak seg, nemlig å sette et tak på et våpenkappløp som USA taper, hvis det ikke allerede har tapt det ugjenkallelig, og for å forhindre det negative skiftet i den strategiske balansen mot USA fra blir enda verre. En annen fordel ville være å redusere de planlagte militære utgiftene som er budsjettert med godt over en billion dollar for å modernisere atomtriaden alene. Dette vil dermed frigjøre midler til de enorme infrastrukturinvesteringene som Biden for tida prøver å presse gjennom Kongressen.

Men skulle USA ved et mirakel kunne lykkes med å splitte Russland fra Kina, så måtte et minstkrav være å behandle Russland og Putin med respekt. Men det er administrasjonen i Washington ute av stand til, skriver Doctorow, fordi:

«Problemet for Washington er at ingen på Capitol Hill eller i det utenrikspolitiske etablissementet ønsker å erkjenne de åpenbare fakta om Russland i dag. Alle er fornøyde med illusjonen om et sløvt, kaotisk Russland styrt av en nådeløs diktator, hvis regime er svakt og bare trenger et lite press, som Nikolaj 2s enevelde, for å vippedet over ende og få det til å kollapse. Dette er sludder, og hvis det fortsatt er grunnlaget for USAs politikk overfor Russland under Biden, kan vi ikke forvente at det skjer noe mye for å redusere farene for atomkrig eller bevege seg mot roligere farvann i internasjonale forhold.»

Noen ønsker at møtet skal mislykkes

På den andre sida er det dem som ganske enkelt ønsker at møtet mellom Biden og Putin skal mislykkes. Blant dem finner vi USAs tidligere utsending til NATO, Kurt Volker, som skriver.

Det er absolutt ikke i interessen til USA, EU, NATO og andre allierte å se et toppmøte der Putin drar derfra overbevist om at han har svekket USA og at det ikke får noen konsekvenser for hans oppførsel. Det vil sende et signal globalt om at autoritære kan komme unna med aggressive handlinger hjemme og i utlandet, og at USA og Vesten ikke vil ta noen meningsfulle tiltak for å stoppe dem. …

For USA er det best mulige resultatet derfor ikke en beskjeden avtale og en forpliktelse om «forutsigbarhet», men en mangel på avtaler i det hele. Suksess er konfrontasjon.

Den kanadiske professoren Paul Robinson kommenterer denne galskapen slik:

«Denne artikkelen er et vindu inn i måten en innflytelsesrik del av det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet tenker. Det avviser forhandlinger. Det ser på kompromiss som farlig. Det foretrekker åpen konflikt. “Suksess er konfrontasjon” – jo verre jo bedre. Wow!»

Det er vanskelig å være uenig med professor Robinson i dette. Det er galskap å legge opp til ytterligere konfrontasjon mellom USA og Russland. Men denne galskapen finnes ikke bare i visse kretser i djupstaten i USA. Den finnes i nær sagt alle medieredaksjoner og i regjeringskontorene i Oslo. Og den gjentas til det kjedsommelige av Jens Stoltenberg. De kan ikke, eller vil ikke, ta inn over seg virkeligheten. De fortsetter å opptre som om USA fortsatt er den ubestridte supermakta som kan diktere resten av verden sin vilje. De fortsetter å snakke om «verdens sju viktigste økonomier» når G7 møtes, mens realiteten er at dette er forhenværende storheter som raskt og nådeløst henvises til historiens kulisser. De fortsetter å mate befolkninga med nedlatende og nærmest rasistiske vrengebilder av både Russland og Kina, og legger på den måten grunnlaget for at slik strategisk galskap som det Kurt Volker og liknende folk står for, fortsatt kan passere.