Partiene, atomvåpen og amerikanske baser

Av Nikolai Østgaard, nestleder i Antikrigs-Initiativet

I løpet av april deltok jeg på tre møter i regi av Norges Fredsråd, der partiene la fram sine standpunkter til freds- og forsvars-spørsmål, og medlemsorganisasjonene i Norges Fredsråd (der AKI er med) fikk stille spørsmål.

De tre representantene jeg har fulgt var Ingrid Fiskaa fra SV, førstekandidat fra Rogaland og statssekretær rundt 2010-2013, Solveig Schytz fra Venstre, vara for Abid Raja på Stortinget, og Geir Toskedal, stortingsrepresentant og medlem i utenriks- og forsvarskomiteen fra KrF

Det er ingen overraskelse at SV var det mest positive møtet, men som jeg kommer tilbake til skorter det på motet og besluttsomhet.

Til alle partiene stilte jeg to spørsmål:

1. Støtter dere FNs atomvåpenforbud (og til Venstre og SV: med oppfølging om hvor hardt de vil fremme dette).

2. Ser dere noen problemer med omleggingen av norsk basepolitikk, når vi nå har fått amerikanske baser på norsk jord?

La meg ta Venstre og KrF først:

Venstre er klare i sitt standpunkt for ICAN, og hevder å ha tatt opp FNs atomvåpenforbud i regjeringen. Ellers snakket hun om “kjøttvekt” og jeg kommenterte at med all respekt: Venstre vil nok neppe bli avgjørende på den måten, men kanskje vil dere komme i en forhandlingsposisjon etter valget. Vil dere da stille krav mht. FNs atomvåpenforbud for å delta i regjering. Det kom intet svar.

Ellers legger Venstre vekt på “globalt samarbeid” som fredsskapende arbeid, men Solveig Schytz så ingen problemer med at Trine Skei Grande har stilt seg i spissen via IPAC mot Kina. Er det ikke nettopp globalt samarbeid med de dere anser at det er konfliktfare med som er viktig? Igjen: intet svar.

På spørsmål om amerikanske baser mente hun dette gjorde oss tryggere og at det var viktig med felles øvelser. Det virker som om hun ikke helt forstår at dette er dramatisk endring av norsk basepolitikk. Det gikk ellers litt i ball for Solveig Schytz da hun skulle forklare hva Venstre støttet av internasjonale aksjoner. Hun begynte med FN, men så ble det FN og NATO. Da jeg spurte om hun ikke så noen forskjell på FN og NATO, svarte hun at det gjorde hun, uten at det egentlig ble noe klarere.

Kristelig Folkeparti var et sørgelig kapittel. Jeg må innrømme at jeg tenkte umiddelbart på Celius i det «Det lykkelige valg» av Niels Kjær fra 1913: på Stortinget er “det godt ad sitte”. Han fortalte om hvor mange møter han hadde med forsvars og utenriksministre, samt i komiteer. Han var selvfølgelig mot atomvåpen, men en “ensidig uttrekning av den allierte holdningen” mht. FNs atomvåpenforbud, mente han ble helt feil. Så mye var det standpunktet verdt. Krf er et sentrumsparti, må vite, og inntar ikke ekstreme standpunkter som Frp, SV og Rødt.

Han forsvarte også den siste undertegningen av bilateral baseavtale med USA, det var kun oppdatering av gamle avtaler som krevde oppgradering. Det ser ut som vår forsvarsminister og utenriksminister har fått nærmest full gjennomslag i det politiske Norge, at dette er ikke endring av norsk basepolitikk. Ved forrige korsvei, ble det gjort et nummer av at amerikanske personell skulle rullere, så det var ikke “fast” base. Det er jo like smart som å si at USA ikke har ambassade i Norge.

Både fra deres gjennomgang og svar til meg og andre er det tydelig, om enn ikke overraskende, at det er manglende forståelsen av hva som har skjedd de siste ti-årene som er problemet:

• Russland er aggressivt pga. Krim og øst-Ukraina. At det hele startet med et kupp i Ukraina, er forduftet som dugg for solen.
• Kina er dårlig pga. Uighurer, Hong Kong og Taiwan. Dette er en reorientering som det norske politiske miljøet har klart å omstillle seg til svært raskt.
• USA og resten i NATO er våre venner og er hverken udemokratisk eller aggressive, selv om det finnes tonnevis av dokumentasjon på det motsatte. Når USA og NATO har utpekt Kina og Russland som våre fiender, så er det slik det er.

At dette er politikere som er betalt 24/7 for å sette seg inn i disse sakskompleksene er ikke godt å få øye på.

Ingrid Fiskaa fra SV inntar en ganske annen holdning. Hun er klart for atomforbud og er kritisk til amerikanske baser. Hun var smertelig klar over at SV som parti hadde tapt enormt på sin støtte til Libya-krigen.

Det var derfor naturlig å vinkle spørsmålet til SV om atomforbud på samme måte som til Venstre: Slik det kan se ut nå havner SV i regjeringsforhandlinger med AP etter valget. Vil dere da stille dette som et ultimatum? Det er et krav som ikke belaster noen budsjettposter, ville vise at SV mener alvor og kunne ha gjenreist den brudne tilliten til SV etter det fatale Libya-standpunktet. Spørsmålet ble også stilt av Steinar Eraker fra Stopp NATO.

Men, desverre, hun svarte med å “være i tvil“. SV vil «mobilisere“, “danne front» osv. «listen med ultimate SV krav kunne bli veldig lang», «SV kan ikke dra dette lasset alene», «det må en folkemobilisering til» men alstå: Denne “Carpe diem“-situasjonen vil så langt ikke gripes av SV. 

Når en person som Ingrid Fiskaa, som tross alt står oss nær, er “i tvil” får vi håpe i det lengste at det finnes andre sterke røster i SV som vil reise et slikt krav til regjeringsforhandlinger. Det er jo noen måneder til valget, så det er fortsatt mulig å stramme opp profilen.

Vi noterer oss likevel at SV lokalt har støttet vårt krav om “stopp av atomubåt-anløp til Haakonsvern” og det er bra. 

Denne artikkelen ble først publisert av Antikrigsinitiativet.