oss 100 kroner!
Mai 2021 har knust israelske illusjoner om at de er immune mot vulkanen landet har skapt gjennom sin historie av etnisk rensing og apartheid.
Av Haim Bresheeth-Žabner, Mondoweiss.
I tiår har israelere basket seg i lyset av suksess. Etter femti år med brutal, ulovlig okkupasjon og kontroll over hele Palestina, har de klart å venne verden til realitetene ved israelsk apartheid. De begynte til og med å innbille seg at de har klart å få palestinerne til å akseptere en slik suksess. I kjølvannet av COVID-19-krisen i Europa og andre steder, og som et av de eneste landene som har klart å kontrollere viruset, var Israel i ferd med gire seg opp til å ønske mengder av turister velkommen. Israel har kanskje ikke hatt noen korrekt valgt regjering de siste 28 månedene, statsministeren står overfor strafferettslige anklager i retten, og ICC forbereder saken mot israelske krigsforbrytelser, men ikke noe av dette hindret Israel i å daglig begå flere krigsforbrytelser.
Israelere bodde under – eller på – en vulkan, og trodde at de var immune mot standard juridiske og samfunnsnormer. Deres kontroll over seks millioner palestinere ser ut til å være trygg mot intervensjoner, kritikk eller utfordring. De trodde palestinerne hadde blitt fullstendig nøytralisert av deres nye tilnærming med Gulf-diktaturene.
Mai 2021 har knust slike bisarre illusjoner.
Etter å ha lykkes med å kontrollere COVID-19-viruset, vendte regjeringen energisk tilbake til hovedoppgaven, slik de fleste politiske partiene i Israel ser det – kontroll over Palestina. Fronten spenner over alle sektorer i samfunnet. Hovedoppgaven er ikke ny – tømme landet for sin urbefolkning, fjerne palestinere fra hjemmene sine, markene, byene og landsbyene – å bevege seg mot et Arabrein Israel i hele Palestina , gjennom vidtgående rasistisk lovgivning slik som den nye Nation State Law. Fra å være en de facto rasistisk stat, har Israel blitt en apartheidstat de jure.
Dette er ikke noe enkelt prosjekt, men Israel har lang historie med å perfeksjonere metodene for etnisk rensing – mye lenger enn historien til staten. I over hundre år har oppgaven med å rydde Palestina for sitt folk hatt støtte fra Vesten – de sterkeste entitetene på planeten har beskyttet det sionistiske prosjektet siden 1917 og Balfourerklæringen, og fortsetter å gjøre det – uten kvalifikasjoner, juridiske eller moralske grenser eller standarder for atferd. Med en så trofast støtte til ulovligheter er Israel garantert suksess.
De tre tiårene med britisk kontroll over Palestina importerte metoder for landtyveri utviklet i Nord-Irland, benyttet i landet av Black and Tans – den frivillige styrken som støttet det britiske politiet og hæren i Irland under uavhengighetskampen. Brutaliteten de utøvde i Irland skulle snart brukes i Palestina, ettersom mange ble sendt dit av Winston Churchill i 1922 for å tjene under den tidligere RIC-sjefen, Henry Hugh Tudor, berømt for sin ondskapsfullhet, som ble sjef for Palestinas politistyrker.
Rasismen som ble praktisert mot katolikker i Irland, har blitt enda mer virulent mot de palestinske araberne. I løpet av årene med mandat var britisk støtte til bosetter – kolonialismeprosjektet til sionismen – avgjørende for å bygge en base – militær, sosial, økonomisk og industriell – for det fremtidige Israel. De brutale metodene til PPF (palestinske politistyrken) og den britiske hæren som støttet den under undertrykkingen av det palestinske arabiske opprøret 1936-39, har blitt gangbar mynt for de sionistiske militsene, forløpere for IDF, bare for å bli ytterligere perfeksjonert og forsterket etter 1948. Israel har blitt «et lite lojalt jødisk Ulster» i Midtøsten, med ordene til Ronald Ronald Storrs, den første militære guvernøren i Jerusalem; Dette lille Ulster viste seg å være mye slemmere og kraftigere enn Ulster noen gang var.
Krigen i 1948 lyktes nesten å gi sionismen det meste av Palestina – 78% av landet. Mange i Israel anså det som en uferdig oppgave – resten av landet måtte overtas, mente de, i likhet med Ben-Gurion, Israels grunnlegger og første statsminister. I et brev til sønnen, i oktober 1937, forklarer han: “Min antagelse (det er derfor jeg er en ivrig talsmann for en stat, selv om den nå er knyttet til deling) er at en jødisk stat bare på en del av landet ikke er slutten, men begynnelsen. ” Det som ikke kunne oppnås i 1948, må bli gjort senere. Og det ble det.
En route til å okkupere hele landet i 1967, skiftet Israel partner fra det falmende britiske imperiet til det franske ‘koloniale demokratiet’ og så med De Gaulles femte republikk. Frankrike har ikke bare bevæpnet Israel, men har også muliggjort deres militære atomvåpen, og presset Palestinakonflikten inn i nytt, ukjent territorium. Israel kvitterte ved å slutte seg til de to kolonirikene, Storbritannia og Frankrike, i et ulovlig og opprørende angrep på Egypt i 1956. Denne handlingen av naken, uberettiget aggresjon har tydeliggjort Israels langsiktige mål. Israel har oppførte seg som en fremmed bosetterkoloni helt siden etableringen, og siden 1967 har dette vært den permanente modus operandi for alle israelske regjeringer.
I over fem tiår har Israel nektet palestinere under sin kontroll alle rettigheter, har stjålet mesteparten av deres ressurser – jordbruksareal, vann, og drevet tvangsbeskatning som kun tjener okkupanten. Titusenvis av hus ødelagt, millioner av trær brent eller dratt opp med roten, titusenvis av palestinere fengslet for fabrikerte anklager, inkludert tusenvis av barn, og mer enn 15.000 uskyldige palestinere drept av IDF.
Ambulanser og medisinske team skutt på, og mange drept mens de ytet medisinsk hjelp. Skoler og universiteter tvunget til å stenge i årevis, og den sårbare infrastrukturen for kommunikasjon, vann, helse, utdanning, elektrisitet, veier, industri og matproduksjon og distribusjon ødelagt gang på gang i periodiske angrep på Gaza og Vestbredden som mot Libanon, Syria og Egypt.
Over 250.000 palestinere ble utvist i etterkant av krigen i 1967, og et tilsvarende antall har siden forlatt landet sitt som et resultat av andre krigsforbrytelser som gjorde livet deres uutholdelig. Human Rights Watch har påpekt fakta om Israels tiår med okkupasjon i en større rapport i 2019. Selv FN, så nøye med å ikke påberope seg Israels vrede, har endelig sluttet å gjøre seg til, i en rapport som nylig ble publisert. Det er nå offisielt – Israel er en apartheidstat som begår periodiske og kontinuerlige krigsforbrytelser.
Ingen av disse forbrytelsene kunne ha funnet sted uten aktiv støtte fra USA, EU, Storbritannia, Canada og Australia, som har gitt Israel en diplomatisk paraply i FN, og gjort det umulig å forfølge det fredelige alternativet som ble brukt i saken om Apartheid Sør-Afrika – BDS – Boikott, Divest og Sanksjoner mot israelsk apartheid, ulovlig okkupasjon og krigsforbrytelser i over syv tiår. Om du ønsker å lete opp BDS i en søkemotor, vil du oppdage at de offisielle nettstedene til slike organisasjoner er blokkert. Det kreves ikke noe geni å regne ut hvem som er ansvarlig for en slik digital hacking av kampanjen.
Hver gang Israel tvinger situasjonen inn i et eksplosivt veikryss, insisterer USA og dets allierte på Israels ‘rett til å forsvare seg’, som om å ødelegge Gaza eller Beirut er en form for forsvar, eller som om nektelse av rettigheter, og innføre en ulovlig total blokade er en måte å løse konflikter på. Ikke én gang har de vestlige nasjonene nevnt palestinernes rett til å forsvare seg – tilsynelatende har de ingen slik rett, ifølge slike ‘demokratiske’ nasjoner. De mangler også menneskerettigheter av alle slag – retten til selvbestemmelse, til å leve i fred, eie eiendom, utdanning, helse eller arbeid. Palestinere har ingen politiske rettigheter, retten til å være fri for okkupasjon og undertrykkelse – alle rettigheter påberopt på vegne av andre nasjoner som Vesten tilsynelatende støtter, for eksempel Ukraina.
Det vi nå er vitne til er langt mer alvorlig enn de to intifadene og angrepene på Gaza – nå kommer palestinere sammen på begge sider av den slettede Grønne Linjen – slettet av Israel. Israel har startet en brann som de kanskje ikke vil klare å slukke. Palestinere i Jaffa, Lydda, Ramleh, Haifa, Nasaret, Akko og selvfølgelig i Jerusalem og Gaza, reiser seg mot det rasistiske, brutale og urettferdige kolonialistiske settlersamfunnet som har ødelagt livene deres i over et århundre, helt siden starten på den sionistiske koloniseringen av Palestina. Det israelske samfunnet har aldri vært mer innbilsk, rasistisk og nasjonalistisk enn det siste tiåret under Netanyahu.
De fire årene med Trumpadministrasjonen har i stor grad bidratt til illusjonen om total straffrihet, og regjeringen har økt tempoet for landkonfiskering, ulovlig ødeleggelse av hus og bygging av bosetninger, noe som beviser at de har til hensikt å presse så mange palestinere de kan ut av landet sitt, og gjøre livet til de gjenværende så umulig at de vil dra hvor enn de måtte kunne være i stand til. Prosessen er over et århundre lang, og lyktes i å gi Israel total kontroll over hele Palestina, så hvorfor tvile på den videre suksessen? Israelere, fra venstre, høyre og sentrum, tviler ikke på at de kan fortsette å undertrykke palestinere uten risiko for å bli straffet.
Men nå brenner gatene. Palestinere – de av dem med de få rettighetene som fortsatt er unnet dem av Israel, og deres brødre og søstre i de ‘okkuperte områdene’ (hele Palestina er okkupert) som mangler noen form for rettigheter, handler nå sammen mot grusomhetene i israelsk kolonialistisk kontroll. Hva har de å tape? Bare livene sine; og deres liv er ikke trygge under israelsk styre, det er helt sikkert. De har fått nok, mye mer enn nok, i generasjoner, og de som rådet dem til å vente, var falske messiaser og slangeoljehandlere.
La oss vurdere farene ved denne nye, enestående situasjonen. Det såkalte internasjonale samfunnet, svakt og maktesløst selv i de beste av tider, er nå mindre tilbøyelig enn noen gang til å bevege seg mot en rettferdig løsning i Palestina ved å anvende sanksjoner mot Israel. De arabiske regimene i alle farger befinner seg i en identitetskrise, viklet inn i kolonikriger startet av Vesten – i Irak, Syria, Libya og Jemen, og de fleste har meldt seg på Trumps New World Order-avtale med Israel, fjernet seg fra konflikten og noe som helst støtte til palestinerne. De palestinske myndighetene – en skapning av Israel og en del av deres kontroll – har under israelsk press kansellert det første valget som ble utlyst siden 2006, akkurat som vi visste at de ville gjøre. Et av de ‘arabiske’ partiene i Israel, Ra’am, har, trosset den kollektive palestinske følelsen, og vært i samtaler med begge sider av det politiske skillet, forberedt på å samarbeide med begge; I løpet av få dager etter Jerusalem-angrepene kollapset dette i det minste, og kan føre til en mer samlet palestinsk front. Palestinere har blitt forlatt av Vesten, av araberne, av israelske liberalere og av liberale over hele verden. Denne erkjennelsen er farlig – både for palestinere og israelere; farlige tider kaller på desperate tiltak.
Vi vet at Israel i årevis har forberedt seg på et vindu med politiske muligheter – et historisk veiskille som gjør det mulig å kvitte Palestina for mesteparten av dets gjenværende urbefolkning. Alle regjeringer i Vesten har de siste par tiårene bevist sin ustadige troverdighet når de gjelder palestinske rettigheter. Israel er trygg i å anta internasjonal mangel på politisk vilje til å gripe inn i tilfelle ytterligere krigsforbrytelser. Fristelsen kan vise seg å være for stor for Netanyahu – valget mellom fengsel og å bli nasjonalhelten til rasistiske israelere gjennom ytterligere etnisk rensing er enkelt å regne ut. Han vil helt sikkert bli støttet i ethvert angrep fra sine mange politiske rivaler, som kappes med ham i aggressive ytringer. Brannen er nå godt tent, og vil fortære mange uskyldige. Noen israelere argumenterer for at han bare gjør dette for å holde seg ved makten, som om dette kan bortforklare det hele.
Hva mer må til for en presserende, prinsipiell politisk inngripen på palestinernes vegne, som tvinger Israel til en rettferdig fred i Midt-Østen? Hva mer kreves for å forhindre en endeløs serie med massakrer, krigsforbrytelser og tvangsutvisninger? Er denne krisen utenfor verdenssamfunnets rekkevidde og vilje, sliten og utslått som det er av helsekrisen? Må vi stå på sidelinjen mens Israel fyrer opp Midt-Østen?
En håper sannelig at så ikke er tilfelle.
Haim Bresheeth-Žabner er en jødisk akademiker, forfatter og filmskaper og skriver om seg sjøl at at han i fem tiår har vært sosialist, anti-sionist og anti-rasistisk aktivist. Foreldrene hans var polske jøder som overlevde Auschwitz og andre konsentrasjonsleire. Han har også avtjent verneplikten i den israelske hæren (IDF) og deltok i krigene både i 1967 og 1973, noe som gjorde ham til pasifist.
