oss 100 kroner!
Den indiske skribenten og økonomen Jaynat Bhandari har nylig besøkt familien sin i India og forteller i en artikkel om sine opplevelser med covid-krisa der: Covid in India. Han skriver:
Historien om COVID i India handler knapt om COVID som sådan, noe som ikke er noe annet enn en utløser. Mer enn dobbelt så mange mennesker døde av ganske lett behandlingsbar tuberkulose i 2020 enn av COVID. I stedet er dette en historie om tåpelige herskere, fullstendig uthulede institusjoner og et patetisk irrasjonelt stammesamfunn.
Den lockdown som India erklærte i mars 2020 var verdens frykteligste. Det var et landsomfattende portforbud, uten at noen fikk lov til å forlate hjemmet, ikke engang for å handle dagligvarer. Politiet ødela dagligvarebutikker som våget å åpne. Det tok regjeringen et par dager å innse at folk trengte å kjøpe mat – den opprinnelige avgjørelsen hadde vært et skudd fra hofta, helt fritt for enhvert forsøk på å tenke gjennom ting. I løpet av fire måneders portforbud slo politiet nådeløst ned folk, særlig de som så fattige ut. Tog, fly og all transport hadde stoppet fullstendig.
Da folk fikk lov til å handle dagligvarer, krevde myndighetene at butikker åpnet i begrensede timer hver dag, som om viruset var farligere i noen timer enn andre. Dette førte til store oppsamlinger av mennesker – så åpningstidene ble begrenset ytterligere! Snart ble butikkene bedt om å åpne bare i et begrenset antall dager hver uke. Etter et år med denne politikken er regjeringen fortsatt usikker på hvorfor trengsel har fortsatt å forverres.
Landet har faktisk blitt sperret, slik at det ser ut som en krigssone, med mange veier og motorveier helt stengt. De gjenværende gatene har bare den ene siden åpen for toveis trafikk, noe som fører til mange frontkollisjoner. Sperringene er ikke fluorescerende, en teknologi som indiske sikkerhetseksperter ennå ikke har oppdaget. Togtjenester er minimale, og bare et svært begrenset antall sikkerhetsopplegg er åpne på flyplasser. Regjeringa mener dette fremmer sosial distansering. Men uansett hvor man har lov å gå, står man tett i tett som sild i ei tønne.
Ingen sjukehus som har lov til å drive COVID-behandling har senger, oksygen eller medisiner tilgjengelig. Ikke ett av dem. En enkelt dose kritisk medisin, som ellers selges for $ 10, selger for så mye som $ 1000. Jeg hørte til og med en pris på $ 7.000. Oksygenflasker, vanligvis priset til rundt $ 10, går i dag for så mye som $ 1000, hvis du finner dem. Det er verdt å huske at mer enn 80% av inderne lever av mindre enn $ 2 per dag.
Et symptom på elendigheten
Omtrent 28 000 indere dør hver dag. I disse dager dør 3000 mennesker ekstra av COVID, en liten økning i totale dødsfall. Skylden går ikke like mye til COVID for å fylle opp Indias krematorier som det går på mangel på ekstrakapasitet. Folk har alltid ventet i kø for kremasjon. Mens internasjonale medier viser hvor fullpakket krematorier er, er dette ikke noe uvanlig, bortsett fra at en økning på 10% i kremasjoner har tettet systemet.
Men COVID er ekte, og det er tilfeller overalt. Hele familier er berørt. Mange som familien min kjenner har dødd. Dødsfallet vil garantert øke etter hvert som tiden går. India har sluttet å behandle mennesker for annet enn COVID. Folk dør av nyresvikt, hjerteinfarkt, mangel på traumebehandling, etc. Og COVID-pasienter kan ikke få oksygen.
De som kommer inn på sykehusene blir overbehandlet for COVID av et medisinsk personalet som er svært dårlig trent for dette. De som skal få dyr medisin får noe annet i stedet, mens det de betalte for blir smuglet ut av sjukepleiere – når pasientene blir fjernet fra sine slektningers blikk, er det ingen som kan sjekke hva som skjer.
De som er heldige nok til å finne ei seng på et privat sjukehus bruker de amerikanske priser. Men dette er ikke bare problemet i disse COVID-dager. Dette har alltid vært et problem.
