oss 100 kroner!
Vi bruker mange ord ganske enkelt fordi media bruker dem, men uten å vite deres eksakte betydning. Dette fører til at vi bruker begrep feil og dermed ubevisst sprer fortellingene som politikken og media ønsker.
Av Thomas Röper.
Vi vet fra media at oligarker er noe dårlig. Og vi vet at oligarker hovedsakelig finnes i Russland, men ikke i Vesten. Det pleide å være oligarker i Ukraina også, men du har ikke hørt om dem i media på lenge. I dag, ifølge media, er de ukrainske oligarkene «forretningsfolk» eller «politikere».
I Vesten finnes det selvfølgelig også rike mennesker, men ifølge media er de ikke oligarker, de er «milliardærer», «forretningsfolk», «investorer» eller til og med «filantroper» som generøst og uselvisk grunnlegger stiftelser for å forbedre folks liv over hele verden.
Det er på tide at vi ser på begrepene og betydningen av dem for å forstå hvordan ordene brukes riktig og hvordan media påvirker leserne sine allerede ved hjelp av begrepene.
Hva er oligarker?
Ordboka definerer begrepet oligark i et nøtteskall:
«organisasjon (især stat) eller styreform hvor makten er konsentrert hos et lite antall personer; fåmannsvelde»
Wikipedia er mer detaljert i definisjonen:
«En oligark (fra gammelgresk ὀλίγοι olígoi «få, minoritet» [flertall av ὀλίγος olígos» mindre, liten»] og ἄρχων archon «hersker, leder») er en forretnings-magnat som gjennom sin rikdom over et land eller region utøver makt for kun for sin egen fordel.»
Oligarker i Russland på 1990-tallet
Per definisjon var det oligarker i Russland på 1990-tallet. Noen få hadde grafset til seg landets rikdommer og dominerte politikken. Landet var korrupt, og Jeltsin tok til og med oligarken Berezovskij inn i regjeringen som leder av Kreml-administrasjonen. Russland ble de facto styrt av oligarker under Jeltsin på 1990-tallet.
Det endret seg under Putin, som kort tid etter at han begynte, oppfordret oligarkene foran fjernsynskameraene til å stoppe de tidligere metodene, å umiddelbart betale skatt og fremfor alt å slutte å blande seg inn i politikken. Putin sa til de forbausede oligarkene foran kameraene:
“Jeg vil umiddelbart appellere til deres ære i og med at dere selv har formet denne staten; I stor grad ved hjelp av politiske strukturer og strukturer nær politikken som dere selv kontrollerer.»
Siden ingen av oligarkene hadde anskaffet seg formuene på lovlig vis, ga Putin dem et enkelt tilbud: Staten vil ikke holde noen ansvarlige for tidligere ugjerninger hvis de fra nå av vil spille under de nye reglene, betale skatt, holde seg utenfor politikken og overholder loven. Hvis de ikke godtok det, ville lovens lang hånd ta fatt i forbrytelsene fra fortiden.
Putin kunne ikke bare omgjøre de korrupte privatiseringene på 1990-tallet helt, uansett hvor ulovlige de enn måtte ha vært. Fordi Russland trengte investeringer fra utlandet. Hvis privatiseringen hadde blitt omgjort, ville det også ha rammet utenlandske investorer som for eksempel hadde kjøpt f.eks. bare et stykke land til en ny fabrikk fra en oligark, hvis oligarken ulovlig hadde overtatt landet først. Utenlandske investorer ville da ha unngått Russland.
Så han foreslo avtalen om at fortiden skulle forbli fortid, men at nye regler skulle gjelde fra nå av. Det var noen oligarker som godtok det, og andre som trodde det kunne fortsette som det hadde gjort under Jeltsin. Sistnevnte ble fanget av lovens makt, og ingen aktor trengte lete lenge etter å finne noe å tiltale dem for. Flere oligarker, for eksempel Gusinskij og Berezovskij, flyktet fra Russland og mistet det meste av sine stjålne eiendeler.
Oligarker under Putin
Putin kjempet kampen mot oligarkene. Den mest sta av dem var Khodorkovskij, som visste at Putin ikke ønsket å fremmedgjøre utenlandske investorer. Så Khodorkovskij prøvde å selge deler av sitt oljeselskap Yukos, på det tidspunktet det største i Russland, til utenlandske investorer for å gjøre seg uangripbar. Som resultat ble han arrestert, og den foreslåtte avtalen skjedde ikke. Khodorkovskij ble blant annet dømt til lang fengselsstraff for skatteunndragelse og svindel.
Khodorkovskijs dom ble opprettholdt som lovlig av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Retten kritiserte bare omstendighetene rundt arrestasjonen og noen av forvarings-forholdene. Domstolen bekreftet også i 2011 at Khodorkovskij ikke var en politisk fange. EU-domstolen avgjorde i favør av Russland i saken: Khodorkovskij er en dømt skattesnyter og svindler.
Putin avsluttet oligarkenes innflytelse (eller, som de sier i Vesten, «næringslivets innflytelse») på russisk politikk. Du kan synes det bra eller dårlig, men du kan ikke benekte det.
Dette betyr imidlertid at det per definisjon ikke er noen oligarker i Russland i dag, fordi de kan være styrtrike, men de hersker ikke lenger.[…]
Oligarker i vest
I Vesten derimot, påvirker milliardærene åpent politikken, og de er veldig stolte av det. Vi ser det for øyeblikket med Bill Gates og hans makt i pandemi- og vaksinasjons-spørsmål.
En annen kjent og politisk veldig mektig oligark er George Soros. De nye milliardærene i internettbedriftene utøver også massiv politisk innflytelse, på den ene siden gjennom lobbyvirksomhet (dvs. legalisert korrupsjon) og på den andre siden gjennom sensurtiltak på deres internettplattformer, der de blokkerer meninger som de ikke liker. Siden sosiale nettverk har blitt så viktige i dag, har også internettmilliardærer enorm innvirkning på opinionen.
Men det er ikke mange av disse milliardærene som er så mektige. Det er kanskje noen titalls som har massiv innflytelse på vestlig politikk. Så per definisjon er disse menneskene oligarker.
Forresten finnes det også «små oligarker.» Deres makt strekker seg ikke til hele Vesten – som med Gates, Soros og så videre – men bare til enkelt land. I Tyskland er kanskje den mektigste oligark-familien Mohn-familien, som utvilsomt utøver stor innflytelse på politikken gjennom Bertelsmann-stiftelsen og media som tilhører stiftelsen, og til og med kan skape skreddersydde lover.[…]
Hvorfor starte stiftelser
Oligarkene i vest har etablert stiftelser. Nesten alle kjenner Bill og Melinda Gates Foundation eller George Soros sin Open Society Foundations. Disse er bare de mest kjente, det finnes tusenvis av disse stiftelsene.
Media rapporterer alltid ekstatisk når en milliardær overfører hele formuen sin til en stiftelse. I media får vi vite vi at fra nå av vil denne milliardæren bare gjøre gode gjerninger og har overført formuen sin til en stiftelse som har svært edle formål. Å bekjempe fattigdom, forbedre medisinsk behandling eller utdannelse og selvfølgelig kampen for demokrati og velstand blir ofte nevnt. I media høres det ut som den edle giveren vil bruke pengene sine på å hjelpe menneskeheten.
Dette er feil. På Wikipedia kan du lese en viktig setning om dette:
«Når det gjelder stiftelser, beholdes eiendelene generelt på lang sikt, og mottakerne kan bare bruke inntekten.»
I klartekst: stiftelser bruker ikke rikdommen til den edle grunnleggeren, tvert imot, deres oppgave er å opprettholde og øke formuen. I beste fall brukes inntektene til “edle formål”.
Den store fordelen for den edle grunnleggeren er at stiftelser er skatteprivilegerte. Dette betyr at de edle velgjørerne (Bill Gates, George Soros og så videre) ikke lenger betaler skatt på inntektene sine.
Dette er meget praktisk: man opprettholder og øker formuen uten å måtte betale skatt på den.
Formelt tilhører eiendelene deres ikke lenger dem, de tilhører stiftelsen, men når stiftelsen er opprettet, kan du skrive ned stort sett hva som helst i vedtektene, og i praksis har du fortsatt full tilgang til eiendelene, selv om du ikke gjør det formelt lenger.
Så stiftelser er ikke annet enn en gigantisk skattebesparende modell for superrike.
Politisk innflytelse
Med stiftelsens penger og målene som er skrevet i vedtektene, kan den edle grunnleggeren deretter utøve politisk innflytelse ved å finansiere prosjekter og lobbyvirksomhet for dem. La oss se på eksemplene til Gates og Soros igjen for å se hvordan dette fungerer.
Bill Gates Foundation er involvert i stort sett alle selskaper som arbeider med vaksinasjoner eller virustesting-systemer. Listen over stiftelsens investeringer er ekstremt spennende å lese, og du blir kjent med utrolig mange selskaper som for tiden nyter høykonjunktur med Covid-19. Og som flaksen vil ha det, har Bill Gates som WHOs største «giver» en enorm innflytelse på det som nå kalles pandemien.
Så Bill Gates donerte noen hundre millioner til WHO og andre organisasjoner, og da pandemien startet, begynte Bill Gates å tjene titalls milliarder gjennom sine andeler i farmasøytiske selskaper (inkludert andeler i BionTech og Pfizer). Så enkelt og banalt fungerer systemet.
George Soros investerer først og fremst i valuta; han gikk nesten konkurs i Storbritannia i 1992 med spekulasjoner mot det britiske pundet. Men det ble istedet hans økonomiske gjennombrudd. Og rett etterpå grunnla han sin Open Society Foundations, som han sikret politisk innflytelse med, opprinnelig i Øst-Europa og nå over hele verden.
I 2014 investerte Soros fem milliarder i ukrainske statsobligasjoner. Og da landet etter Maidan, som Soros finansierte (jeg går nærmere inn på dette i boka mi om Ukraina-krisen, inkludert kilder), var på randen av konkurs, kjempet Soros i Vesten – spesielt i EU – med all makt for at EU skulle redde Ukraina fra konkurs med økonomisk støtte. Soros ‘uselviske forpliktelse’ til ‘demokrati i Ukraina’ var ikke annet enn hans kamp for å redde milliardene han hadde investert, som ville ha gått tapt hvis landet hadde gått konkurs. Og selvfølgelig var det også en kamp for politisk innflytelse i Ukraina selv, hvor Soros også tjente strålende etterpå.
Kjøpte medier
Hvis det fantes frie medier i Vesten, måtte de faktisk fordømme disse forholdene. Når alt kommer til alt, hvordan passer det med det påståtte demokratiet hvis noen få oligarker først får lov til å beskytte sin formuer mot skatt, for deretter å bruke den til politisk innflytelse som har som mål å øke deres formue og makt?
Demokrati er folkestyre. Men hvem blant folket ønsker en slik situasjon der noen superrike utøver politisk styre? Hva har det med demokrati å gjøre?
Alle som tror at Vesten lever i demokratier, vil finne slike spørsmål direkte kjetterske.
Det er veldig lett. Oligarkene Gates og Soros, som jeg nevner her som eksempler for alle andre, har kjøpt medias dekning. Dette er ikke en infam påstand, de sier det ganske åpent, de bare formulerer det mer elegant.
Bill Gates finansierer offisielt «uavhengig rapportering» med hundrevis av millioner dollar. Taz skrev en gang om denne praksisen med at NGOer visstnok finansierer uavhengige medier:
“Dette har lenge vært et etablert felt i USA. Den amerikanske journalistforskeren Magda Konieczna kom til konklusjonen at stiftelser der pumpet mer enn en milliard amerikanske dollar inn i journalistiske prosjekter bare mellom 2009 og midten av 2016.»
Spiegel erkjenner at Bill Gates betaler dem og skriver:
«Bill & Melinda Gates Foundation (BMGF) støtter prosjektet i tre år med til sammen rundt 2,3 millioner euro – det er 760.000 euro per år.»
Og det er ikke første gang, som du kan lese der:
«I de siste årene har SPIEGEL allerede implementert to journalistiske prosjekter sammen med European Journalism Center (EJC) og finansiering fra Bill & Melinda Gates Foundation: «Ekspedisjon overmorgen» om globale mål for bærekraft (varighet: 2016-18, finansiering: 250 000 euro) samt det journalistiske flyktningprosjektet «De nyankomne». I løpet av prosjektet ble flere prisbelønte multimedierapporter om temaene migrasjon og flukt ble skapt (varighet: 2017/18, finansiering: 175 000 euro).»
Du kan også finne ut fra Spiegel at dette er helt normalt. På spørsmål om andre medier også får betalt av Bill and Melinda Gates Foundation (BMGF), får vi vite:
«Ja. Store europeiske medier som «The Guardian» og «El País» har satt opp lignende seksjoner på sine nyhetssider med «Global Development» og «Planeta Futuro» med støtte fra Gates Foundation. Mange andre internasjonale medier har også inngått samarbeid med BMGF, inkludert «Le Monde», «BBC» og «CNN». Også i Tyskland støttes redaksjoner av stiftelser, som gransknings-teamene fra «Correctiv» og «Investigate Europe», samt vitenskaps-redaksjonen til Science Media Center Germany (SMC)».
Nå kan vi gjette om Spiegel kan rapportere kritisk om Gates uten å risikere å ikke motta flere millioner fra Gates i fremtiden. Spiegel hevder selvfølgelig at betalingen fra Gates ikke har noen innflytelse på magasinets dekning.
Men du må selv bestemme om du synes det er troverdig.
Project Syndicate
Vestlige oligarker har enda flere muligheter til å skyve opinionen i ønsket retning. George Soros finansierer Project Syndicate. Navnet er meget passende.
I følge sin egen informasjon er det Praha-baserte syndikatet en ideell organisasjon som ønsker å gi mennesker over hele verden «tilgang til informasjon»:
“Project Syndicate produserer og leverer kommentarer av høy kvalitet til et globalt publikum. Med eksklusive bidrag fra fremtredende politiske ledere, politikere, forskere, næringslivsledere og borgeraktivister fra hele verden, tilbyr vi nyhetsmediene og deres lesere de mest moderne analysene og innsikten, uavhengig av betalingevne. Våre medlemmer består av over 500 medier – mer enn halvparten av dem mottar våre kommentarer gratis eller til subsidierte priser – i 157 land.»
Det som høres så positivt og uselvisk ut, betyr imidlertid ikke mer enn at syndikatet ønsker å påvirke det folk diskuterer og tenker. De vil påvirke den globale opinionen og selge det som «veldedighetsarbeid.»
Alle som følger med, vil bli overrasket over hvor mange artikler og kommentarer fra syndikatet som når våre mainstream-medier. Ikke alltid bokstavelig, men de ønskede fortellingene blir plukket opp og spredt, og medieforbrukeren finner ikke engang ut hvem sin mening de får presentert som «nyheter». Dette er et veldig effektivt og virkningsfullt (og samtidig veldig billig) propagandaverktøy.
For fullstendighetens skyld bør det nevnes at Bill Gates også selvfølgelig finansierer syndikatet med millioner. For å ha makt over opinionen koster oligarkene på seg mye, fordi det er en veldig lønnsom investering.
Konklusjon
Vi ser at i Vesten finnes det oligarker i betydningen av ordets definisjon. I Vesten er det mennesker som «som gjennom sin rikdom over et land eller region utøver makt for kun for sin egen fordel». Så begrepet «oligark» er passende for disse menneskene. Og så, hvis vi fortsetter tanken, er ikke Vesten et demokrati, men et (godt kamuflert) oligarki der noen få veldig rike og mektige mennesker styrer.
Dette er ikke min «syke konspirasjonsteori.» En studie fra 2014 av to professorer fra veldig kjente amerikanske universiteter kom til denne konklusjonene. De sjekket utallige meningsmålinger for å avgjøre om det som blir skrevet som lov i Washington er det flertallet av amerikanske borgere vil ha. Resultatet: null prosent samsvar mellom velgernes vilje og lovene som de folkevalgte deretter vedtok.
I følge studien er USA ikke et demokrati, men et oligarki der noen få veldig rike og mektige mennesker bestemmer hva som skal gjøres. Men for folket skapes illusjonen om demokrati.
Du har sannsynligvis aldri hørt om denne studien fordi media praktisk talt ikke rapporterte om den. Når det gjelder kritikk av systemet, forblir media stille.
Det er ikke rart: de blir betalt av oligarkene som profitterer av systemet, eller de eies til og med av dem.
Med velvillig tillatelse fra Thomas Röper. For kildehenvisninger, se originalartikkelen. Röper, født i 1971, har hatt leder- og representantskap-stillinger som ekspert på Øst-Europa i finansielle serviceselskaper i Øst-Europa og Russland. I dag bor han i sin adopterte hjemby St. Petersburg. Han har bodd i Russland i over 15 år og behersker russisk. Fokus i hans mediekritiske arbeid er (medie) bildet av Russland i Tyskland, kritikk av rapportering fra vestlige medier generelt og temaene (geo-) politikk og økonomi.
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
