oss 100 kroner!
Nyhetsselskaper er banebrytende for en ny type overvåkningsrapportering, og samarbeider med spionbyråene de en gang hadde var vaktbikkjer for.
Av Matt Taibbi
For en forskjell et tiår gjør.
For litt over ti år siden, 25. juli 2010, friga Wikileaks 75.000 hemmelige amerikanske militærrapporter som involverte krigen i Afghanistan. New York Times, The Guardian og Der Spiegel hjalp til med å slippe dokumentene, som var ødeleggende for USAs etterretningsbyråer og militære, og avslørte systemiske overgrep som inkluderte massakrer på sivile og en attentat-tropp, TF 373, hvis eksistens USA holdt «beskyttet» selv fra sine allierte.
De afghanske krigsloggene kom ut i begynnelsen av en historisk periode av ekte opposisjonsjournalistikk, da medier som Le Monde, El Pais, Der Spiegel, The Guardian, The New York Times og andre inngikk samarbeid med nettsteder som Wikileaks. Offisielle hemmeligheter ble avslørt i en skala som ikke hadde vært å se siden Church commitee‘s høringer på syttitallet, da journalister trålte gjennom 250.000 amerikanske diplomatiske telegram, hemmelige filer om hver eneste fange på Guantanamo Bay, og i tillegg hundretusener av dokumenter om alt fra Irak-krigen til lokk lagt på miljøkatastrofer, blant annet som hjelp til å utløse den «arabiske våren».
Det var et forsøk på en respons – selskaper som Amazon, Master Card, Visa og Paypal utestengte Wikileaks, og Pentagon oversvømte nettstedet med et «denial of service» -angrep – men lekkasjer fortsatte. En person som ble inspirert av avsløringene var tidligere NSA-medarbeider Edward Snowden, som stod fram for å avdekke et ulovlig innenlandsk overvåkingsprogram, en historie som dokumentarfilmmaker Laura Poitras vant en Oscar for og journalistene Glenn Greenwald og Jeremy Scahill vant Pulitzerprisen for.
2014 krevde medlemmer av kongressen i begge partiene at CIA-sjef John Brennan og direktør for nasjonal etterretning James Clapper måtte gå av, begge ble tatt i å lyve for kongressen.
Kulminasjonen av denne perioden kom da milliardæren og eBay-grunnlegger Pierre Omidyar lanserte The Intercept i februar 2014. Nettstedet var viet til å gå gjennom Snowdens arkiv med lekkede hemmeligheter, og den første historien beskrev hvordan NSA og CIA ofte gjorde feil ved bruk av geolokalisering for å identifisere og myrde dronemål. Noen måneder senere innrømmet tidligere CIA og NSA-direktør Michael Hayden: «Vi dreper mennesker basert på metadata.»
Spol frem syv år. Julian Assange er bak lås og slå, og kan komme til å dø der. Snowden er i eksil i Russland. Brennan, Clapper og Hayden er rehabilitert og er alle betalte bidragsytere for enten MSNBC eller CNN, en del av en bølge av etterretningsoffiserer som har oversvømmet eteren og kronikkspaltene de siste årene, inkludert FBIs Asha Rangappa, Clint Watts, Josh Campbell, tidligere kontraspionasjesjef Frank Figliuzzi og tidligere visedirektør Andrew McCabe, CIAs John Sipher, Phil Mudd, Ned Price og mange andre.
Nok en gang jobber internettplattformer, kredittkortselskaper som Visa og MasterCard, og betalingsbehandlere som PayPal for å spore og / eller blokkere aktivitetene til «ekstremister». Nå er de på parti med den delen av pressen som en gang var allierte av Wikileaks og Snowden og som etter valget på Donald Trump snudde kurs.
Disse mediene begynte først å styre oppmerksomheten vekk fra etterretningsmisbruk mot skremsler som Trumpisme, desinformasjon og russisk innblanding, og inngikk deretter partnerskap med Langley-godkjente faksimiler av lekkasjesider som Hamilton 68, New Knowledge, og spesielt Bellingcat, en slags omvendt Wikileaks viet til å avsløre ugjerninger fra regimer i Russland, Syria og Iran – i mindre grad USA og dets allierte. CIAs tidligere nestleder for operasjoner for Europa og Eurasia, Marc Polymeropolous, sa om gruppens arbeid: «Jeg vil ikke være for dramatisk, men vi elsker dette.«
Etter opptøyene på Capitol 6. januar kom krigen mot terror hjem, og «innenriksekstremister» gikk inn i rollen fiendtlige stridende spilte før. George Bush lanserte en gang en fullbreddekampanje for å ødelegge ethvert trygt tilfluktssted for trrrsts, og lovet å «røyke dem ut av hullene deres.» Den nye kampanjen er rettet mot å utrydde områder for overvåkningssikker kommunikasjon, som CNNs sikkerhetsanalytiker og tidligere DHS-tjenestemann Juliette Kayyem beskrev som ethvert nettverk «som lar [innenlandske ekstremister] snakke seg imellom.»
Journalister lovet assistanse og snuste etter bevis på feil i digitale heller enn geografiske «skjulesteder», eller “gjemmehull”. Vi har sett The Guardian advare om farene ved podcaster, og ProPublica argumentere for at Apples slappe ytringsrom bidro til opprøret 6. januar, og journalister fra The Verge and Vice og The New York Times avlyttet chatter på Clubhouse på jakt etter bevis på farlige tanker. I en inspirert hyllest til galskapen under “krigen mot terror”- årene gikk en GQ-forfatter til og med i forrige uke ut på Twitter for å prate med forfatteren av George Bushs tale «Axis of Evil – tale» om å be «myndighetene» om å bruke «rope brann i en full teatersal”-argumentet for å stenge ned Fox News.
Flere medier kunngjorde planer om å spore ”ekstremister” i åpent eller underforstått samarbeid med myndighetene. Frontline, ProPublica og Berkley Journalism’s Investigative Reporting Program brukte «høypresisjon digital rettsmedisin» for å avdekke «bevis» om Boogaloo Bois, og Huffington Post jobbet med «sedition hunters» i Twitteraktivistgruppen «Deep State Dogs» for å hjelpe til med å identifisere en mistenkt som senere ble arrestert for å ha brukt taser – elektrosjokkpistol- mot en politimann på Capitol. En av historiene fra Huffington Post, i februar, adresserte ikke bare pressens vilje til å jobbe med påtalemyndighetene, men utålmodighet med den tregheten i offisielle prosedyrer sammenlignet med «etterforskermiljøer»:
FBI ønsker at bilder fra opprøret på Capitol-opprør skal gå viralt, og har publisert bilder av mer enn 200 mistenkte. Men hva skjer når internettmiljøer av etterforskere identifiserer mistenkte og så ser at det går uker uten tegn til handling …? Det er hundrevis av mistenkte, tusenvis av timer med video, hundretusenvis av tips og millioner av bevis … FBIs byråkrati er ikke nødvendigvis laget for å holde seg organisert.
Allerede har The Intercept sett sine grunnleggere Poitras og Greenwald gå av, og de har stengt det tidligere nevnte Snowden-arkivet for, med deres egne ord, å «fokusere på andre redaksjonelle prioriteringer» – morselskapet First Look Media lanserte kort tid etter et partnerskap med «PassionFlix», hvis motto er , «Gjør favorittromansene dine om til filmer og serier.»
I forrige uke kunngjorde de et nytt prosjekt i tråd med dagens medietrender:
Det har ikke unnsluppet oppmerksomheten fra noen nåværende og tidligere Intercept-medarbeidere at det å kjemme gjennom hacket privat kommunikasjon fra vanlige mennesker i en FBI-lignende jakt på «ekstremister» er mer eller mindre det stikk motsatte av selskapets opprinnelige oppdrag, som fokuserte på de institusjonelle overgrepene fra selve kontraetterretningen og rettshåndhevelsesbyråkratiene de nå synes ivrige etter å hjelpe.
«For en helomvending,» sa en tidligere ansatt i The Intercept, som var der i selskapets første år, forrige uke. «Svaret på hvit overlegenhet er ikke å hente krigen mot terror hjem.»
“At et medie som er grunnlagt for å bekjempe masseovervåking av vanlige borgere og for å beskytte personvernrettigheter nå troller gjennom stjålne digitale data fra private borgere for å avsløre og straffe dem for tankeforbrytelser og ideologisk uenighet er like grotesk som det er ironisk», sier Greenwald.
