– Alliansen Russland-Kina er mye sterkere enn Sovjetunionen og østblokka noen gang var

0
Illustrasjon: Liu Rui/GT

Washington ser ikke skriften på veggen. USA turer fram som om maktforholda i verden er de samme som for en generasjon tilbake.

Den offisielle kinesiske avisa Global Times kom med en svært usedvanlig og meget viktig lederartikkel 5. mai 2021. Der het det:

Den kombinerte makta til Kina og Russland er langt større enn den tidligere Sovjet-Øst-Europa-blokken. Den økonomiske, vitenskapelige og militære styrken i Kina og Russland er ikke bare enorm i skala, men har også større implikasjoner for hele verden. Hvis noen prøver å overkjøre dette faktum og presser Kina og Russland til å gå sammen i en desperat kamp, vil det bli et mareritt for dem.

En ny realitet – en ny erkjennelse

Det den kinesiske ledelsen sier her i klartekt via talerøret Global Times, er at Kina og Russland nå de facto er allierte og at de vil stå sammen mot enhver trussel som en eventuell USA-ledet koalisjon måtte komme med. Dette er helt nytt. Det setter et dramatisk skille i historien, og det er ikke kommet lett.

Det er ikke slik at ledelsen i Russland og Kina i lang tid har arbeidet for å lage en allianse mot USA. Det er riktigere å si at denne alliansen er blitt tvunget på dem av USA gjennom Washingtons mange sanksjoner og straffetiltak mot dem. Med både politiske, økonomiske og militære trusler har Moskva og Beijing funnet ut at de må stå sammen for å kunne bekjempe det som er blitt en felles fiende. Og når de først har kommet dit, har de funnet ut at de i grunnen trives godt med denne nye alliansen og at de kan utnytte dette kraftig til sin fordel.

Det begynte ikke slik. Ledelsen i Kina og ledelsen i Russland har hver for seg hatt illusjoner om at de kunne ha et «partnerskap» med USA. Vladimir Putin appellerte til dette angivelige partnerskapet helt opp til det fascistinfiserte og USA-styrte kuppet i Ukraina i 2014. Da skjønte han at USA gikk mot strupen til Russland og helst villle gjøre Krim til sin egen militærbase. Der gikk Moskvas røde linje. Året etter kom Russland ned fra gjerdet og gikk inn i Syria etter invitasjon fra Damaskus, og reddet landet fra en vestligstøttet jihadistisk maktovertakelse. Russland kunne ha satt ned foten i 2011, men gjorde det ikke. Det tok tid før ledelsen i Moskva innså at det ikke er noe som heter partnerskap med USA. Enten er man vasall eller så er man fiende.

På samme måte hadde ledelsen i Kina forhåpninger til et vedvarende samarbeid med USA. I realiteten har Kinas og USAs økonomier levd i et symbiotisk forhold i to tiår. Storkonsernene i USA har kunnet utnytte billig og disiplinert arbeidskraft i Kina, samt et mildt skatteregime til å produsere alt fra lavteknologiske til mer og mer høyteknologiske produkter. Kina på sin side kunne glede seg over investeringer og teknologioverføring, enten det nå skjedde åpent eller i det skjulte. Kina ble USAs største utenlandske kreditor og man kan langt på vei si at Kina bidro til å finansiere USAs kriger, enten de ville det eller ei, fordi USA kunne finansiere krigene etter 11. september ved å ta opp mer og mer gjeld.

Men nå er det slutt.

Beijing og Moskva har skjønt det. USA vil ha hegemoni, koste hva det koste vil.

4. februar 2021 foregikk det en telefonsamtale mellom Russlands utenriksminister Sergeij Lavrov og Kinas utenriksminister Wang Yi som vanskelig kan overvurderes. Meldinga i det offisielle kinesiske nyhetsbyrået er like knapp som nyheten er epokegjørende. «Wang Yi ser ingen begrensninger i den strategiske koordineringa mellom Kina og Russland,» siterer Xinhua.

Som så ofte før i kinesisk sammenheng, er dette kode, og i dette tilfellet betyr koden i klartekst: Kina er klart for å inngå en strategisk militærallianse med Russland. Dette er alle amerikanske generalers aller verste mareritt.

Vi er ikke spesielt overrasket over at det er kommet dit. I 2018 skrev vi:

«Kinas forsvarsminister Wei Feghe har besøkt Moskva for som han sa: «Vi er kommet for å vise USA hvor nære bånd det er mellom Russlands og Kinas væpnede styrker.»

Dette er første gang de to landene i så klare ordelag erklærer seg som militært allierte.»

Men gjennom samtalen mellom Wang og Lavrov er dette løftet helt til topps, og vi ser konturene av en virkelig militærallianse.

Russlands president Vladimir Putin var også ganske klar på dette i en tale 22. oktober 2020 i Novo-Ogaryovo. Kineserne reagerte uvanlig varmt på dette utspillet, skrev det russiske nyhetsbyrået Tass.

«Russisk-kinesiske forhold har nådd et enestående høyt nivå. Vi behandler hverandre med stor tillit, vi har utviklet sterke, stabile og, viktigst, effektive samarbeidsbånd på alle områder,» sa Putin.

Begge land har mye å vinne på en militærallianse, mener nettavisa Russtrat.ru.

Baltikum, Ukraina og Sørkinahavet

Med stor militær opptrapping mot Russland i Baltikum og Ukriana og en opptrapping mot Kina i Sørkinahavet, må både Russland og Kina forberede seg på at motparten mener alvor. Nå har de sett at dersom de forener sine krefter for alvor vil ethvert angrep på dem begge eller en av dem være dømt til å mislykkes. Kinas og Russlands kombinerte militære, teknologiske, produksjonsmessige, ressursmessige og økonomiske styrke er simpelthen blitt for stor til at USA og en hvilken som helst koalisjon de måtte stable på beina ville kunne vinne mot dem – hvis de bare står sammen.

Derfor kommer også Global Times med en svært klar advarsel til USAs allierte:

Hvis USA og Vesten vil oppmuntre enkeltland til å konfrontere Kina og Russland, vil de bringe katastrofe til dem. Kina og Russland jobber tålmodig for å løse problemet. Vi håper at ingen land eller politisk styrke vil bli fristet av Washington til å angripe Kina og Russland, det ville være som å kaste et strå mot vinden.

Vesten får også klar beskjed om at det er bare tap å hente på å drive med sanksjoner mot Russland/Kina:

«Ethvert vestlig land som blir oppfordret til å koble seg fra Kina, vil begi seg inn på en tapsgivende reise. Deres beste alternativ er å oppnå en balanse mellom Kina og USA i størst mulig grad, uten å fornærme USA åpent og samtidig unngå konfrontasjon med Kina. Det ville også være i landenes interesser å tone ned konfrontasjon i stedet for å intensivere den mot Russland.»

Kineserne ber ikke europeerne, australierne eller andre om å bryte med USA, men å finne en balanse mellom USA og Kina og velge samarbeid framfor konfrontasjon. Men inni silkehansken er jernneven. Skulle de finne på noe så erkedumt som å gå til angrep på en av de to, ville de oppleve katastrofale konsekvenser.

Stort klarere går det ikke an å si det. Men spørsmålet er: Klarer de å ta det inn over seg? Klarer de å lese skriften på veggen, som det heter i Bibelen?

Forrige artikkelCharter-Svein vant over uklok politimann
Neste artikkelOm hvordan generalene snudde opp-ned på Trumps planer
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).