oss 100 kroner!
Den militære oppbyggingen i Ukraina skaper muligheten for en større krig. Imidlertid er konflikt usannsynlig av den enkle årsaken at det ikke er i noen av hovedaktørenes egeninteresse. Likevel er det kanskje ikke nok.
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, og redaktør ved tidsskriftet Russland in Global Affairs.
Alle land har mye å tape på en krig, og uforutsigbarhet er en viktig faktor ettersom en rekke ukjente variabler vil gjøre det nesten umulig å utøve kontroll over opptrappingen og beregne konsekvensene.
Antagelsen om at stater alltid handler rasjonelt er imidlertid dypt feilaktig.
Den rasjonelle sentraliserte aktøren
Vi antar ofte og feil at stater er sentraliserte aktører – en enkelt politisk enhet som søker å fremme nasjonale interesser som er enhetlig definert av den politiske klassen og folket. Likevel eksisterer splittelser i stater, og innenlandsk kamp for å definere nasjonale interesser resulterer ofte i irrasjonell oppførsel. Stater handler irrasjonelt når innenrikspolitikk påvirker utenrikspolitikken. Videre reiser innenlandske hensyn og utenlandsk holdning muligheten for feilkommunikasjon.
Det georgiske prejudikatet
August 2008-krigen i Georgia demonstrerer at antakelsen om rasjonalitet ofte er feil. President Mikhail Saakashvili viste USAs støtte som en av sine motivasjoner da han satte i gang et angrep på Sør-Ossetia, og drepte mange sivile og russiske fredsbevarere.
Det ble bestemt på NATO-toppmøtet i april 2008 at Georgia eventuelt kunne bli medlem av NATO. Imidlertid representerte de autonome regionene Sør-Ossetia og Abkhazia en utfordring ettersom NATOs egne regler tilsier at «territoriale tvister, inkludert irredentistiske påstander eller interne rettslige tvister» må løses før de blir med i militæralliansen.
Saakashvili var overbevist om at den retoriske støtten fra Vesten ville bli omsatt til handling. Faktisk forble media i NATO-statene tause under angrepet og begynte bare å rapportere når Russland til slutt grep inn. Videre gjentok vestlige politiske medier ukritisk fortellingen til Saakashvili og fordømte utelukkende Russland.
Selv etter at den påfølgende uavhengige EU-rapporten bekreftet at Georgia startet krigen og Saakashvili hadde løyet, har fortellingen i Vesten vært den samme og vist seg å være ugjennomtrengelig for verifiserbare og objektive fakta. Dermed har den retoriske støtte holdt seg konsistent.
En liknende dynamikk utvikler seg i Ukraina. Kiev har i lang tid avvist gyldigheten av Minsk-avtalen for å løse konflikten, en holdning som har blitt støttet av USA. De siste ukene har Ukraina mobilisert tropper som er sendt mot Donbass. Disse troppbevegelsene har skjedd etter at Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba kunngjorde at Ukraina ville gjenerobre Donbass og Krim – inkludert Sevastopol, hovedbasen til den russiske Svartehavsflåten. Denne fullstendige tausheten fra Vesten kan lett tolkes som stilltiende støtte.
Russland har deretter svart med å mobilisere sine tropper mot den ukrainske grensen. Plutselig har den politiske medieklassen begynt å rapportere, og den forutsigbare fortellingen, som gjenspeiler manuset fra Kiev, er at den fornyede spenningen er initiert av Russland. Nok en gang er fortellingen upåvirket av verifiserbare og objektive fakta.
Amerikansk støtte?
Etter hvert som spenningen har økt, har president Biden bekreftet USAs «urokkelige støtte» til Ukraina og fordømt Russlands militære oppbygging. Uttalelser fra NATOs generalsekretær fordømte på samme måte Russland og bekreftet at NATO “fortsatt [er] forpliktet overfor vårt nære partnerskap” med Ukraina. Det manglende samsvaret mellom virkeligheten og fortellingene gjør det uklart om det er ”urokkelig støtte” for en ukrainsk offensiv eller mot en russisk offensiv. Uansett tolket president Zelenskij Bidens støtte som en de facto allianse: «President Biden forsikret meg om at Ukraina aldri vil stående alene mot Russlands aggresjon» .
Det er uklart om Bidens kommunikasjon er ment for et internasjonalt eller et innenlandsk publikum. Etter Trumps seier i 2016 ble Russland kastet inn i den innenlandske amerikanske politikken, da den viktigste nasjonale debatten de neste fire årene var om den amerikanske presidenten var en hemmelig russisk agent. Bidens bombastiske kommentarer om at Putin er «sjelløs» og en «morder» ser ut til å være rettet mot et innenlandsk publikum, som det motsatte av Trump. Internasjonalt fikk de udiplomatiske kommentarene USA til å fremstå som en bananrepublikk og kastet forholdet til Russland ned til et nytt lavmål. Uavhengig av det tiltenkte publikummet, kan Biden ha satt en retorisk felle for seg selv i Ukraina som ville la innenrikspolitikken diktere USAs utenrikspolitikk.
Ukrainas betraktninger
Mye av Ukrainas utenrikspolitikk gjenspeiler en innenlandsk rivalisering mellom konkurrerende kulturelle identiteter og ideer om den ukrainske nasjonen. Inntil nylig forsøkte Ukraina å dempe rivaliseringen mellom innenlandske kulturelle identiteter ved å dyrke nære forbindelser med både Russland og Vesten. Ett kupp senere har Ukraina startet en kulturkrig innenlands og posisjonert seg som en amerikansk frontlinje mot Russland.
Zelenskij vant en solid seier på den politiske plattformen for en mer godartet tilnærming til østlige ukrainere og Russland for å få slutt på konflikten i Donbass. Likevel har Zelenskij siden skjøvet fra seg mange av velgerne og dermed utsatt seg for mer press fra nasjonalistene som beskylder ham for å være for myk overfor Russland. De nåværende krigerske handlingene fra Zelenskij gjør ham mindre sårbar overfor nasjonalistene og tiltrekker seg støtte fra Vesten. Biden holdt sin første samtale med Zelenskij 2. april som svar på de fornyede spenningene, noe som førte Ukraina ut av skyggen og i sentrum av USAs utenrikspolitiske fokus.
Hva kan en krig oppnå? Det historiske båndet mellom Ukraina og Russland ville i økende grad bli brutt, og det ville være lettere å marginalisere russiskvennlige politiske grupper og medier. Hvis Ukraina kan ta tilbake Donbass med makt, vil det øke troverdigheten til regjeringen, men hvis det mister Donbass i krigen, vil det gjøre Ukraina mer etnokulturelt homogent. Et upopulært, men likevel vanlig argument, er at Ukraina og USA bør gi opp Donbass ettersom den russiskvennlige halvparten av befolkningen ville bli redusert og ikke kunne vinne valg.
I motsetning til dette ville et forhandlet oppgjør i Donbass medføre autonomi som begrenser både den kulturelle autoriteten i Kiev og dets ambisjoner om å bli med i NATO. I motsetning til den vestlige fortellingen om ukrainere som lengter etter å bli med i det euro-atlantiske samfunnet, finner meningsmålingene at selv etter sju års krig vil bare 41% bli med i NATO, og 49% vil ha medlemskap i EU. En undersøkelse fra i fjor antydet at 49% av ukrainerne hadde en “god” eller “veldig god” holdning til Russland.
Russland svarer
Den russiske offentligheten er splittet når det gjelder hvordan Moskva skal reagere på situasjonen for folket i Donbass, og Minsk-avtalen gir en rimelig løsning for Russland. Den store mengden russiske borgere som bor i Donbass vil kunne nyte kulturell autonomi, mens Donbass’ evne til å forhindre NATO-ekspansjonisme vil gi Russland en nøytral buffersone mellom seg selv og det som anses som en fiendtlig og anti-russisk militærallianse.
Å gripe inn mot en større ukrainsk offensiv i Donbass ville være utrolig farlig og konsekvensene vanskelig å forutsi. Likevel ville det å unnlate å komme til forsvar for russiske landsmenn være uakseptabelt for store deler av den russiske befolkningen. Videre vil det sannsynligvis skape enda større uforutsigbarhet og ustabilitet fra et styrket Ukraina og NATO.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert som en kronikk i den russiske kanalen RT.com, men er etter avtale med forfatteren oversatt til norsk av oss. Glenn Diesen ble angrepet av TV2s Øystein Bogen, som hevdet av Diesen drev propaganda fordi han skrev i en russisk nettavis. Diesen svarte på kritikken, men TV2 nektet ham hans rettmessige tilsvarsrett. Så da publiserte vi svaret han i steigan.no.
