Generasjon fornærmet – En ny bok om en generasjon med et totalitært maktkrav

«Generasjon fornærmet» – det er ingen bedre måte å beskrive de yngre generasjonene som har skrevet en «venstreorientert» identitetspolitikk på sine faner. Franske Caroline Fourest gir boka si om identitetspolitikk denne tittelen. Undertittelen lyder: «Fra språkpoliti til tankepoliti. Om den økende innflytelsen fra venstre-identitære. En kritikk.”

Udo Brandes anmelder boka for NachDenkSeiten

Caroline Fourest er en fransk intellektuell. Hun jobber som journalist, forfatter og filmskaper, blant andre for Charlie Hebdo. Hun underviser ved Sciences Po ( «Institutt for Politiske studier» i Paris; instituttet har et veldig høyt renommé i Frankrike og er betraktet som en eliteinstitusjon). I forbindelse med disse aktivitetene har hun skrevet mye om temaet identitetspolitikk Selv tilhører hun et mindretall (hun er lesbisk) og har vært politisk aktiv mot diskriminering av homofile eller kjempet for deres likestilling. Hun beskriver det slik:

”Jeg har måttet hevde retten til kjærlighet mot homofobiske overgrep som jeg hørte gjennom hele barndommen og ungdomsårene. Jeg kjempet mine første kamper mot kjønnsdiskriminering, homofobi og rasisme. Som styreleder for Centre gay et lesbien kjempet jeg for den første utgaven av ‘ekteskap for alle’. Mens jeg forsvarte saken, slo noen bøller meg ned som en ‘skitten lesbe’. Kampen for likestilling har formet meg, men jeg er fortsatt dypt knyttet til kampen for frihet. På grunn av mitt arbeid som regissør og journalist, tidligere ansatt i Charlie Hebdo, frykter jeg for friheten til å være kreativ, tenke, tegne og spotte. Alle fasetter av identiteten min har gitt næring til analysen min av balansen som det finnes mellom ytringsfrihet og likhet”(s. 10).

Så man kan ikke egentlig si at forfatteren har fordommer mot minoriteter og deres engasjement. Det motsatte er tilfelle, som vist igjen og igjen i boken hennes. Hun sier det uttrykkelig igjen selv:

“Det handler ikke om å ha nostalgi for de gode gamle dager da man kunne lange ut mot homofile, svarte eller jøder; Det handler heller ikke om å gi støtte til de som forveksler ønsket om likhet med et ‘minoritetenes tyranni».

«Uten at noen sier ifra, vil deres kulturelle seier være komplett»

Fourests bok handler først og fremst om utøvelse av identitetspolitikk i Frankrike, USA og Canada. Likevel er det også interessant for lesere her. På den ene siden fordi situasjonen er lik også her, og cancel culture og forsøk på sensur eller totalitære maktkrav fra minoriteter er dagens orden. På den annen side vil de hysteriske identitetspolitiske overgrepene som er beskrevet i boka, selv omt de ennå ikke har hatt så stygge utslag her, før eller siden garantert bli observert også her. For Frankrike diagnostiserte Fourest følgende:

“Frankrike holder seg fremdeles ganske bra. Men selv her i landet utfører grupper av studenter allerede aksjoner mot utstillinger og skuespill for å forhindre at de blir oppført eller for å forhindre at talere de ikke liker skal få snakke. Noen ganger river de istykker bøkene deres også i autodaféer som minner deg om det verste. Dette kulturpolitiet har ikke sitt opphav i en autoritær stat, men heller fra samfunn og spesielt en ungdom som ønsker å være «våken» fordi de er ekstremt følsomme for enhver urettferdighet. Noe som ville vært bra hvis de ikke brukte insinuasjoner og inkvisitoriske metoder. Årene siden tusenårskiftet tilhører i stor grad en identitær venstrebevegelse som dominerer de fleste av de antirasistiske bevegelsene og LHBTI-scenen og til og med deler av feminismen. Uten et ramaskrik vil deres kulturelle seier være fullstendig”(s. 8-9).

I hovedsak kan denne diagnosen også brukes i Tyskland. Etter min mening tar Fourest feil bare på ett punkt: Denne identitære bevegelsen består ikke av «millenniumsgenerasjonen», men av de i millenniumsgenerasjonen som enten kommer fra minoritetene eller fra velstående middelklasser – og som for det meste bor i byer. Tusenåringer fra arbeiderklassen og småborgerskapet, som også kan ha vokst opp i landet, er etter min erfaring ikke, eller bare sjelden, tilhengere av identitetspolitikk

Vil bare alkoholikere få spille alkoholiker i fremtiden?

I kapitlet «Rollebesetning på grunnlag av DNA-tester» beskriver Fourest fantastisk og med en bittert snert absurditeter som i mellomtiden har funnet veien inn i den amerikanske filmindustrien:

”De som arrangerer sverte-kampanjer har ofte aldri sett den aktuelle filmen. Avvisningen blir da bare begrunnet med DNA-et fra de som spilte i filmen eller som laget den. Selv den talentfulle Spike Lee, uten tvil den mest berømte afroamerikanske regissøren, ble kritisert for å lage en film om vold i Chicago, selv om han er fra Brooklyn. Politbyrået er ikke lenger fornøyd med å bedømme på bakgrunn av ‘rase’, det handler nå også om hjemadressen og nabolaget. Man kan ikke lenger telle alle skuespillerne som var nødt til å avstå fra en rolle fordi de ikke ble funne svarte nok ”(s. 87-88).

Dette rammet også den berømte Hollywood-skuespilleren Scarlet Johansson. Hun bestemte seg for ikke å spille Dante Gill, en transseksuell hallik på 1970-tallet, på grunn av offentlig press fra trans-personer. Fourest spør med rette hvorfor en stor Hollywood-skuespillerinne forhindres i å spille en rolle som bidrar til å redusere fordommer. Uten Scarlet Johansson ville filmen finne det vanskeligere å komme på kino og ha lavere budsjett – og få mindre publikumsrespons. Noen få linjer tidligere nevner hun en motivasjon som i det minste delvis svarer på spørsmålet:

«Slike beskyldninger kommer noen ganger fra skuespillerinner som ikke fikk rollen selv. I dette tilfellet (med henvisning til filmen om den transseksuelle halliken) ble skrikene til Tracy Lysette (som spiller i ‘Transparent’) og Jamie Clayton, dvs to skuespillerinner som hater å bli redusert til rollen som transseksuelle, men  likevel fremmer dette når det gjelder å kritisere en konkurrent ”(s. 88).

Hvis kravene til identitetspolitiske aktivister skulle gjennomføres konsekvent, ville dette til slutt bety at skuespillyrket ville bli redusert til en absurditet, fordi bare en ekte alkoholiker kunne spille en alkoholiker og virkelige mordere en morder på film. Og bare heterofile en heterofil:

«Du må også se den andre siden av mynten: Hvis disse reglene håndheves i filmen, har skuespillere som tilhører en minoritet bare lov til å spille medlemmer av minoriteter og ikke lenger spille noen andre roller» (s. 89) .

Dette er akkurat det Fourest protesterer mot:

“Som filmskaper ønsker jeg å lage filmer for de kommende generasjoner. Imidlertid ville jeg aldri ha kommet på ideen å forby en heterofil kvinne å spille lesbisk hvis hun gjør det troverdig og bra. Tvert imot, det beviser at våre kamper fungerer og at barrierer gradvis forsvinner” (s. 84).

Disse eksemplene er imidlertid fremdeles relativt ufarlige sammenlignet med det som er beskrevet i kapittelet ‘marerittet Evergreen». Evergreen er et veldig venstreorientert universitet i delstaten Washington. Det som skjedde der, minner meg om sosio-psykologiske eksperimenter som har vist hvordan mennesker plutselig blir farlige sadister hvis de plutselig får makt.

Da rektor pekte på en student under en krangel med studenter der studentene var svært aggressive, skrek tilhørerne, ifølge Fourest:

«’Dèt gjør du ikke det, din jævel! Senk ned hånden din, George!‘ En svart student nærmet seg ham på en truende måte. Universitetspresidenten senket hånden og gjemte den bak ryggen. Han unnskyldte seg til dem for den minste bevegelse: ‘Jeg prøver mitt beste’. Studentene lo av ham for det. De var glade for å være de nye mestrene, og oppførte seg som slaveeiere. Studentene hadde lyktes i å underkaste seg antirasistiske professorer. En reversering som de synlig likte ”(s. 124).

Disse hendelsene, ifølge Fourest, dalte ikke bare ned fra himmelen. Universitetspresidenten har bare høstet det han selv hadde sådd. George Summer Bridges, hans navn, oppfordret studentene til å kunne oppføre seg slik:

«Inspirert av gode antirasistiske synspunkter, tvang han i begynnelsen av året lærerpersonalet til å presentere seg offentlig på en scene med sin «rase», å innrømme sine privilegier og å be om unnskyldning for dem. (…) Stemmene deres skalv. Og ikke bare de som ble tvunget til å presentere seg som ‘hvite, heterofile og cis-kjønn’. Lesbiske lærere, kvinner som ofte var de første i klassen som gikk på universitetet, måtte senke blikket og erklære seg privilegerte!” (S. 124).

Kilden til disse beskrivelsene er tilsynelatende filmopptak. (Her hadde jeg ønsket at Fourest hadde angitt kilden mer presist, slik hun ellers gjorde i boka si).

Konklusjon

Selv om du har befattet deg med temaet «politisk korrekthet» eller «identitets-politikk» i lang tid og har lest mye om det: Boken av Caroline Fourest kan fremdeles sjokkere deg med sine mange eksempler på utrolige absurditeter (f.eks. når til og med utøvelse av yoga blir stemplet som “kulturell tilegnelse” av canadiske aktivister). Etter å ha lest boken hennes, står det klart for deg at de identitetspolitiske aktivistene er en reell trussel mot demokratiet og friheten til oss alle. Disse aktivistene, som selv regner seg som venstresiden, fremsetter totalitære maktkrav og er like farlige for demokratiet som høyreekstremister. Vi bør ikke overlate feltet til slike skinnhellige dydens voktere, men heller forsvare oss mot deres infantile, narsissistiske og totalitære maktkrav.

Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Selve Boka

Denne artikkelen er oversatt til nork og publisert av Midt i fleisen