Opphavet til ideen om å stenge ned stammer fra 2006

0

Av Jeffrey A. Tucker, redaksjonssjef American Institute for Economic Research
Artikkel først publisert i mai 2020

Nå begynner den store innsatsen, som vises i tusenvis av daglige artikler og nyhetssendinger for å på en eller annen måte normalisere nedstengningen og all ødeleggelsen dette har forårsaket siste to månedene
[nå 12 måneder – artikkel først publisert i mai-20.red anmrk].
Vi stengte ikke ned nesten hele landet hverken i 1968/69, 1957 eller 1949-1952, til og med ikke i 1918. Men i noen skremmende dager i mars 2020 skjedde dette med oss alle og forårsaket et snøskred av sosial, kulturell og økonomisk ødeleggelse som vil gi gjenlyd gjennom tidene.

Det var ingenting normalt med noe av det. Vi vil streve etter å finne ut hva som skjedde med oss i flere tiår fremover.

Hvordan ble en midlertidig plan for å bevare sykehuskapasiteten til to til tre måneder [nå 12 måneder, red anmrk.] med nær universell husarrest som endte med å forårsake at ansatte på 256 sykehus ble sendt ut ledighet, full stopp på internasjonale reiser, 40% tap av jobber blant folk som tjener mindre enn 40.000 dollar i året, ødeleggelse av alle sektorer av økonomien, masseforvirring og demoralisering, en fullstendig tilsidesettelse av alle grunnleggende rettigheter og friheter, for ikke å nevne massekonfiskering av privat eiendom med konkurser av millioner av virksomheter?

Hva nå enn svaret på alt dette er, må det være en merkelig historie. Det som virkelig er overraskende er hvor ny teorien bak nedstenging og tvungen distansering faktisk er. Så vidt vi vet, ble det intellektuelle maskineriet som har skapt alt dette dette rotet oppfunnet for 14 år siden, og ikke av epidemiologer, men av datasimuleringsmodeller. Det ble ikke vedtatt av erfarne leger – de advarte voldsomt mot det – men av politikere.

La oss starte med uttrykket sosial distansering, som har mutert til tvungen menneskelig adskillelse. Første gangen jeg hørte om dette var i filmen Contagion fra 2011. Første gang det dukket opp i New York Times var 12. februar 2006:

Hvis fugleinfluensaen blir til pandemi mens Tamiflu og vaksiner fremdeles er mangelvare, sier eksperter, er den eneste beskyttelsen de fleste amerikanere vil ha er «sosial distansering», som er den nye politisk korrekte måten å si «karantene.«

Men distansering omfatter også mindre drastiske tiltak, som å bære ansiktsmasker, holde seg unna heiser – og hilse med albuen. Slike tiltak, sier ekspertene, vil omskrive måtene vi samhandler på, i det minste de ukene influensabølgene skyller over oss.

Kanskje du ikke husker at fugleinfluensaen i 2006 ikke gjorde stort av seg. Det er sant, til tross for alle de ekstreme advarslene om dødeligheten, ble ikke H5N1 til noe særlig i det hele tatt. Det den imidlertid gjorde, var å sende daværende president, George W. Bush, til biblioteket for å lese om influensaen i 1918 og dens katastrofale resultater. Han ba eksperter sende planer til ham om hva de skulle gjøre når noe sånt faktisk inntreffer.

New York Times (22. april 2020)  gjengir historien:

For fjorten år siden møtte to av legene til den føderale regjeringen, Richard Hatchett og Carter Mecher, en kollega på en burgerrestaurant i en forstad til Washington for en endelig gjennomgang av et forslag de visste ville bli behandlet som en piñata: å fortelle amerikanerne å holde seg hjemme fra jobb neste gang landet ble rammet av en dødelig pandemi.

Da de presenterte planen sin ikke lenge etterpå, ble den møtt med skepsis og en viss latterliggjøring av høytstående tjenestemenn, som i likhet med andre i USA hadde blitt vant til å stole på legemiddelindustrien, med sitt stadig voksende utvalg av nye behandlinger, i det å konfrontere helseutfordringer i utvikling.

Legene Hatchett og Mecher foreslo i stedet at amerikanere noen steder måtte vende tilbake til en tilnærming som først ble brukt i middelalderen, nemlig å isolere seg.

Hvordan denne ideen – født ut av en forespørsel fra president George W. Bush om å sikre at nasjonen i å være bedre forberedt på neste smittsomme sykdomsutbrudd – ble hjertet i den nasjonale manualen for å svare på en pandemi, er en av de ukjente historiene om coronaviruskrisen.

Det krevde at de viktigste talsmennene, legene Mecher, fra departmentet for veteraner, og Hatchett, en onkolog som ble rådgiver i det hvite hus, kunne overvinne den initielle intense motstanden.

Dette brakte deres arbeid sammen med et team fra forsvarsdepartementet som var tildelt en lignende oppgave.

Og det fikk noen uventede omveier, inkludert et dypdykk i historien til den spanske influensa i 1918 og en viktig oppdagelse som ble utløst av et forskningsprosjekt på en ungdomsskole, utført av datteren til en forsker ved Sandia National Laboratories.

Konseptet med sosial distansering er nå kjent for nesten alle. Men da det først kom seg gjennom det føderale byråkratiet i 2006 og 2007, ble det sett på som upraktisk, unødvendig og politisk sett umulig å gjennomføre.

Legg merke til at i løpet av denne planleggingen ble verken juridiske eller økonomiske eksperter hentet inn for å konsultere og gi råd. I stedet falt det til Mecher ( intensivlege opprinnelig fra Chicago uten tidligere ekspertise innen pandemier) og onkologen Hatchett.

Men hva med denne fjorten år gamle datteren fra ungdomsskolen? Hun heter Laura M. Glass, og avviste nylig å bli intervjuet da Albuquerque Journal gjorde et dypdykk i denne historien.

Laura, med litt veiledning fra faren, utviklet en datasimulering som viste hvordan mennesker, familiemedlemmer, kolleger, studenter på skoler, mennesker i sosiale situasjoner, samhandler. Det hun oppdaget var at skolebarn kom i kontakt med rundt 140 personer per dag, mer enn noen annen gruppe. Basert på dette funnet viste programmet hennes at 5000 i en hypotetisk by på 10 000 mennesker ville bli smittet under en pandemi hvis ingen tiltak ble innført, men bare 500 ville bli smittet hvis skolene ble stengt.

Lauras navn er listet blant forfatterne av grunnlagsdokumentet som argumenterer for nedstengning og tvungen menneskelig separasjon. Det dokumentet er Targeted Social Distancing Designs for Pandemic Influenza (2006). Dokumentet beskriver en modell for tvungen separasjon og anvendte den med gode resultater bakover i tid til 1957. De konkluderer med en skremmende oppfordring til det som tilsvarer en totalitær nedstengning, det hele beskrevet veldig hverdagslig, “matter-of-factly”.

Implementering av strategier for sosial distansering er utfordrende. De må sannsynligvis pålegges så lenge den lokale epidemien varer og muligens til en vaksine spesifikk for rådende variant er utviklet og distribuert. Dersom overholdelsen av strategien er høy i løpet av denne perioden, kan en epidemi i et samfunn avverges. Imidlertid, hvis nabosamfunn ikke også bruker disse inngrepene, vil smittede naboer fortsette å introdusere influensa og forlenge den lokale epidemien, om enn på et lavere nivå som lettere kan imøtekommes av helsevesenet.

Det var med andre ord et vitenskapelig eksperiment på en ungdomsskole som til slutt ble gjort om til lov i landet, og det gjennom en sirkelrute som ikke ble drevet av vitenskap, men politikk.

Hovedforfatteren av denne artikkelen var Robert J. Glass, en analytiker for komplekse systemer ved Sandia National Laboratories. Han hadde ingen medisinsk utdanning, langt mindre noen ekspertise innen immunologi eller epidemiologi.

Det forklarer hvorfor lege D.A. Henderson, «som hadde vært leder for den internasjonale innsatsen for å utrydde kopper» blankt avviste hele opplegget.

New York Times skriver:

Doktor Henderson var overbevist om at det ville være ufornuftig å tvinge skolene til å stenge eller å forby offentlige samlinger. Tenåringer ville stikke hjemmefra for å henge på kjøpesenteret. Skolelunsjprogrammer ville stenge, og fattige barn ville ikke få nok å spise. Sykehuspersonale ville ha vanskelig for å gå på jobb hvis barna deres måtte være hjemme.

Tiltakene omfavnet av Mecher og Hatchett ville «resultere i betydelig forstyrrelse av samfunnets sosiale funksjoner og resultere i muligens alvorlige økonomiske problemer,» skrev Henderson i sin egen akademiske artikkel som tilsvar på deres ideer.

Svaret, insisterte han, var å møte det rett på: La pandemien spre seg, behandle mennesker som blir syke og jobb raskt med å utvikle en vaksine for å forhindre at den kommer tilbake.

Phil Magness hos American Institute for Economic Research fikk jobben med å finne litteraturen som svarte på 2006-artikkelen av Robert og Laura M. Glass og oppdaget følgende manifest: Disease Mitigation Measures in the Control of Pandemic Influenza. Forfatterne inkluderte D.A. Henderson, og tre professorer fra Johns Hopkins: Thomas V.Inglesby, spesialist i smittsomme, epidemiolog Jennifer B. Nuzzo og lege Tara O’Toole.

Deres tekst er en bemerkelsesverdig lesevennlig motbevisning av hele nedstegningsmodellen.

Det finnes ingen historiske observasjoner eller vitenskapelige studier som støtter innesperring ved karantene av grupper av muligens smittede mennesker i lengre perioder for å bremse spredningen av influensa.
… Det er vanskelig å identifisere omstendigheter i det siste halve århundret der karantene i stor skala har blitt brukt effektivt til å kontrollere sykdommer. De negative konsekvensene av karantene i stor skala er så ekstreme (tvungen innestengning av syke mennesker med de friske; fullstendig begrensning av bevegelse av store befolkningsgrupper; vanskeligheter med å skaffe kritiske forsyninger, medisiner og mat til mennesker i karanteneområdet) at dette skadebegrensende tiltaket bør fjernes fra seriøs vurdering …

Hjemmekarantene reiser også etiske spørsmål. Implementering av karantene i hjemmet kan føre til at friske, ikke-infiserte mennesker blir utsatt for infeksjonsfare fra syke medlemmer av husstanden. Tiltak for å redusere risikoen for smitte (håndvask, opprettholde en avstand på en meter fra smittede personer, osv.) kan anbefales, men en politikk som pålegger hjemmekarantene vil  for eksempel utelukke å sende friske barn til å bo hos slektninger når et familiemedlem blir syk. En slik politikk vil også være spesielt vanskelig og farlig for mennesker som bor i nærheten, hvor risikoen for smitte ville stige …

Reiserestriksjoner, som stenging av flyplasser og screening av reisende ved grenser, har historisk sett vært ineffektive. Verdens helseorganisasjon<s Writing Group konkluderte med at ”ved tidligere pandemier har ikke screening og karantene av innreisende ved internasjonale grenser vist seg å hindre introduksjonen av virus i noen vesentlig grad . . og vil trolig være enda mindre effektivt i den moderne tid. ”… Det er rimelig å anta at de økonomiske kostnadene ved å stenge fly- eller togreiser ville være svært høye, og at samfunnskostnadene forbundet med å avbryte all fly- eller togreise ville være ekstreme . …

Under sesonginfluensaepidemier har offentlige arrangementer med forventet stort oppmøte noen ganger blitt kansellert eller utsatt, begrunnet med å ville redusere antall kontakter med de som kan være smittsomme. Det er imidlertid ingen sikre indikasjoner på at disse handlingene har hatt noen endelig effekt på alvorlighetsgraden eller varigheten av en epidemi. Hvis det skulle tas tl orde for å gjøre dette i en mer omfattende skala og i en lengre periode, oppstår det umiddelbart spørsmål om hvor mange slike hendelser som vil bli berørt. Det er mange sosiale sammenkomster som involverer tett kontakt mellom mennesker, og dette forbudet kan omfatte gudstjenester, idrettsarrangementer, kanskje alle møter på mer enn 100 personer. Det kan bety å stenge teatre, restauranter, kjøpesentre, store butikker og barer. Å iverksette slike tiltak vil ha alvorlig forstyrrende konsekvenser …

Skoler blir ofte stengt i 1-2 uker tidlig i utviklingen av sesongmessige utbrudd av influensa, hovedsakelig på grunn av høyt fravær, spesielt i barneskoler, og på grunn av sykdom blant lærere. Dette virker rimelig av praktiske grunner. Å stenge skoler i lengre perioder er imidlertid ikke bare upraktisk, men medfører muligheten for et alvorlig motsatt resultat …

Dermed vil kansellering eller utsettelse av store møter ikke ha noen betydelig innvirkning på utviklingen av epidemien. Mens lokale bekymringer kan føre til stenging av enkelte begivenheter av logiske årsaker, virker ikke en politikk som instruerer til avlysing av offentlige arrangementer i regionalt omfang ikke tilrådelig. Karantene. Som erfaring viser, er det ikke grunnlag for å anbefale karantene verken av grupper eller enkeltpersoner. Problemene med å iverksette slike tiltak er formidable, og sekundære effekter av fravær og forstyrrelser i samfunnet, samt mulige ugunstige konsekvenser, som tap av offentlig tillit til regjeringen og stigmatisering av mennesker og grupper i karantene, vil sannsynligvis være betydelige ….

Avslutningsvis den oppsiktsvekkende konklusjonen:

Erfaring har vist at lokalsamfunn i møte med epidemier eller andre uønskede hendelser reagerer best og med minst angst når samfunnets normale sosiale funksjoner blir minst forstyrret. Sterk ledelse, politisk og folkehelsemessig, for å sørge for å berolige og for å sikre ytelse av nødvendige medisinske tjenester er kritiske elementer. Hvis én av dem viser seg mindre enn optimal, kan en håndterbar epidemi bevege seg mot katastrofe.

Å møte en håndterbar epidemi og gjøre den til en katastrofe: det virker som en god beskrivelse av alt som har skjedd i COVID-19-krisen i 2020.

Således advarte noen av de mest trente og erfarne ekspertene på epidemier med bitende retorikk mot alt som talspersonene for nedstengning foreslo. Det var ikke en gang en ide fra den virkelige verden, og viste ingen faktisk kunnskap om virus og sykdomsbekjempelse. Igjen –  ideen ble klekket ut i et vitenskapelig eksperiment på en ungdomsskole ved hjelp av agentbaserte modelleringsteknikker som ikke hadde noe å gjøre med det virkelige liv, ekte vitenskap eller ekte medisin.

Så spørsmålet blir: hvordan vant det ekstreme frem?

New York Times har svaret:

[Bush] -administrasjonen tok til slutt parti med talsmennene for sosial distansering og nedstengninger – selv om seieren deres ble lite lagt merke til utenfor folkehelsekretser. Deres politikk ville bli grunnlaget for offentlig planlegging og ville bli vidt benyttet i simuleringer som ble brukt til å forberede seg på pandemier, og på en begrenset måte i 2009 under et utbrudd av influensaen kalt H1N1. Så kom koronaviruset, og planen ble satt i verk over hele landet for første gang.

[Merknad etter publisering: Du kan lese CDC-dokumentet fra 2007 her. Det kan diskuteres at denne artikkelen ikke favoriserte full nedstengning. Jeg har snakket med lege Rajeev Venkayya, som ser på 2007-planen som mer liberal, og forsikrer meg om at de aldri så for seg dette nivået av nedstengning: «nedstengning og “hold deg hjemme” var ikke en del av anbefalingene.» For å forstå det fulle forholdet mellom dette dokumentet fra 2007 og den gjeldende politikken kreves en egen artikkel.]

The Times ringte til en av pro-nedstengningforskerne doktor Howard Markel, og spurte hva han syntes om nedstengning. Hans svar: han er glad for at arbeidet hans ble brukt til å «redde liv», men la til: «Det er også forferdelig.» «Vi har alltid visst at dette ville bli brukt i verstefallsituasjoner,» sa han. «Selv når du jobber med dystopiske konsepter, håper du alltid at de aldri vil bli brukt.»

Tanker har konsekvenser, sies det. Drøm opp en idé om et viruskontrollert totalitært samfunn, uten endelig mål og uten erfaringsbasert bevis på at det ville nå målet, og du kan  en dag komme til å se det implementert. Nedstengning kan være den nye ortodoksien, men det gjør det ikke medisinsk forsvarlig eller moralsk riktig. Nå vet vi i det minste at mange store leger og lærde gjorde  i 2006 sitt beste for å stoppe dette marerittet fra å kunne utspille seg. Deres robuste dokument bør tjene som plan for å håndtere neste pandemi.


Tucker kommenterer og drøfter hva som skjedde og konsekvensene når befolkningene innser at nedstengningene var meningsløse, og at dette temaet allerede er tabuerklært og rammes av sensur, f eks på YouTube der hans videoer om dette har blitt slettet.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.