oss 100 kroner!
Dette er en kort kommentar til en lang artikkel av Erik Lindeberg i Klassekampen der han prøvde å argumentere for elektrifisering av sokkelen. Innlegget mitt var åpenbart ikke sunn lesning for KKs abonnenter.
Av Odd Handegård.
Erik Lindeberg hadde torsdag 4. mars en artikkel i Klassekampen der han forsvarer elektrifiseringen av oljesektoren med argumenter som stadig flere nå gjennomskuer. De fleste påstander skal få ligge, men mot slutten av teksten har han en oppsummering som ikke bare er skivebom, men som også illustrerer at det er noe riv, ruskende galt med forutsetningene for norsk klimapolitikk.
Lindeberg hevder man ikke kan argumentere mot elektrifisering av sokkelen med at gassen vil bli brent i EU (og at man derfor bare flytter utslippene fra Nordsjøen til EU). Og han fortsetter: «Argumentet er like smart som å si at det ikke hjelper å sykle eller gå i stedet for å kjøre bil, fordi oljen vi sparer blir brukt et annet sted i verden. Likeledes vil det selvfølgelig da være meningsløst å elektrifisere transportsektoren, og tog og busser som går på diesel blir da like klimavennlig som elektriske kjøretøy» osv.
Det interessante er at Lindebergs skivebom på et vis er riktig – men på en annen måte enn han selv tror. Klimaendringene i verden er et resultat av de totale CO2-utslippene i alle land. Til tross for litt utbygging av fornybar energi, øker dessverre de globale klimagassutslippene fordi den fossile energiproduksjonen øker. Ser vi på Norge, er det slik at den planlagte elektrifiseringen vil kreve utbygging av over 10.000 vindturbiner som kan gi minst 50 TWh vindkraft. Mange oppfatter en slik utbygging som meningsløs fordi den globalt sett kun får mikroskopisk betydning. 30.000 TWh «elektrisitet» i verden (lagd av kull og gass) vil i beste fall kunne reduseres til 29.950 TWh fossil «elektrisitet». 50 TWh oppfattes nå av det norske folk som en uakseptabel «gevinst» av en kolossal rasering av norsk natur. Utbygging av vindkraft i Norge er i alle fall uten mening så lenge verden kun er opptatt av klimaretorikk.
Hysteriet knyttet til elektrifiseringen av Norge, er ganske ufattelig: Hvordan i all verden kan det være mulig å definere det landet i verden som er kommet aller lengst i elektrifisering og i produksjon og bruk at fornybar energi, som en «klimaversting» (Lindeberg: Norge har nå «høyere utslipp per innbygger enn både England og Tyskland og hele EU»). Slikt sludder – uten fnugg av sannsynliggjøring – har altfor lenge fått prege klimadebatten. Mye av klimastatistikken er dessverre misvisende, trolig med hensikt: «Klimaet» brukes mer og mer for å kamuflere en tvilsom energipolitikk (vindkraft, eksportkabler, strømpris) som ingen nordmenn er tjent med.
Refusert i Klassekampen.
