Verdiene må gjøres rett igjen

0

I 2020 ble verdiene våre snudd opp-ned på orwellsk måte. Oppførsel som tidligere var mislikt ble raskt erklært til dyder. Dermed kunne de som virkelig forårsaker den største lidelsen oppfatte seg seg selv som solidariske og ansvarlige. Motsatt, blir de som kjemper for menneskelighet og opprettholdelsen av rettsstaten og andre av sivilisasjonens landevinninger, marginalisert og kriminalisert. Det er på tide å snu verden tilbake og omgjøre de diabolske reverseringene.

Av Kathi Garnier.

Liv eller død ser ut til å være det eneste gjennomgangstemaet i media. Annenhver avisartikkel, uansett hvor liten, handler om den umåtelige trusselen vi tilsynelatende er utsatt for av korona, og som bare kan motstås med solidaritet. Alt er redusert, nesten som en tegneserie, til to tilstander: sunn eller syk, levende eller død, hvit eller svart. Det er nesten som om alle andre verdier som utgjør vår sivilisasjon er blitt slettet – dette er en reell reversering av verdiene våre.

Året 2020 markerte et vendepunkt. «Plutselig syntes det motsatte av det som var gyldig til nå å gjelde – det motsatte av alt som har vist seg å være bevist etter en langsom utvikling, som har blitt prøvd og tatt for gitt». Denne reverseringen skjer på forskjellige nivåer: nivået der vi vurderer det vi kaller sykt eller sunt, nivået som avgjør om mennesker eller teknologi styrer samfunnet vårt, og nivået om statens ansvar. Og alle disse reverseringene, samlet, resulterer i én stor reversering av den naturlige tilstanden, en vridning av den gamle normalen til en ny normal.

Kathi Garnier, født i 1981, ble født i Baden-Württemberg som datter av polske innvandrere og tidligere Solidarność-aktivister. Hun studerte filosofi og kjønns-studier i Münster, Berlin og Paris og bor nå i Frankrike.

Tidligere var du frisk hvis du ikke hadde noen symptomer og du ble sykemeldt hvis legen fant symptomer. I dag er du alltid en potensiell ”smittebærer”, selv om du ikke har noen symptomer, og man har bare lov til å gå på jobb og fritt å utøve yrket sitt og delta i det sosiale livet etter en negativ test.

Mennesker av alle slags former og i hele sitt fargerike mangfold blir redusert til én enkelt funksjon, nemlig å være bærer av virus, en potensiell «super-spreder», og blir følgelig bare behandlet og «håndtert» på denne måten.

Så en sunn person er alltid potensielt syk, slik er logikken. Vi må først bevise at vi ikke er syke.

Den negative testen har blitt noe av en inngangskontroll til nødvendige områder av livet vårt. Senere vil vaksinasjons-statusen vår gjøre det samme.

Sykdom har blitt den “nye normalen”. Korona-leder Christian Drosten ga følgende råd i hverdagen: ”Det beste ville være om vi alle oppførte oss som om vi var smittet og ønsket å beskytte andre mot smitte.” Samtidig kunne man snu påstanden ved å late som at “den andre personen er smittet, og vi ønsket å beskytte oss selv. Det er slik vi bør oppføre oss.” Han sa dette selv om det lenge har vært kjent at det er studier som beviser at asymptotiske mennesker ikke er smittsomme, men han nevner ikke disse studiene med ett ord.

Vi opplever også en reversering av statens rolle, der statsadministrasjonen og de regjerende egentlig skal tjene folket. Men nå må folket «tjene» sin rett til å delta i det sosiale livet ved å følge «hygienereglene». Likeledes er det i dag snakk om såkalte privilegier for vaksinerte mennesker; det som tidligere ganske enkelt var våre grunnleggende rettigheter.

De som i dag gir avkall på et sunt liv  – trening, god mat, kultur, fellesskap og sosiale kontakter – vil ifølge den nye logikken gjøre alt for å holde seg sunn – #stayhealthy. Det er ikke individet som skal beskytte seg selv når han er syk eller risikopasient, men nå må samfunnet som helhet omkalfatres for å beskytte ham.

Den pedagogiske filosofen Matthias Burchhardt sier:

«Sjokkbilder, dødstrusler og kurve-diagrammer leder ‘Homo Hygienicus’ til ønsket oppførsel, mens uvesentlige verdier som nærhet og menneskelighet kastes over bord. Dette er en ny fødsel med dramatiske konsekvenser for samfunnet vårt.

Kontroll og overstyring strider mot ånden i de humanistiske demokratiene basert på opplysningstiden. At det sosiale liv fjernes fra tid og rom, tar ikke hensyn til menneskers fysiske eksistens og deres avhengighet av nærhet og kontakt.»

Alle som krever sitt normale liv tilbake, viser manglende solidaritet og er bakstreverske feiltolkere av den «nye normaliteten». I dag betyr å still kritiske spørsmål det samme som å være en «tullebukk» eller en konspirasjonsteoretiker. Kravet om en vitenskapelig diskurs, med all dens motstridende meninger, blir avvist som «vitenskaps-benektelse».

Det vi pleide å kalle autoritetstro, kalles nå #trustscience.

Å gjøre ingenting og godta alt uten kritikk, er i dag «heroisme» og «fornuftig».

De som lar besteforeldrene dø i isolasjon og ensomme, «beskytter risikogruppen». Alle som tyster og piper ut sine medborgere «opptrer ansvarlig». Alle som rapporterer sin familielege til myndighetene fordi han relativiserer betydningen av korona eller setter den i sammenheng med den lave dødeligheten, er «kritisk og årvåken«.

I Frankrike er seks leger som har kritisert pandemipolitikken det siste året anklaget av den franske legeforeningen. Man prøver å trekke tilbake deres lisens til å praktisere medisin. Å sperre skeptikere og karantenebrytere inn i leirer er en form for «å tjene det felles beste».

Forslaget om å nekte kritikere av tiltakene retten til en intensivsengeplass, blir sett på som «rettferdig» og «human». Alle som, i likhet med selskapet Essity i Frankrike, ønsker å gi sine ansatte halsbånd for å sjekke om de også overholder avstands-reglene, «tar seg av sikkerheten til sine ansatte».

Det faktum at nedstegningene har drevet rundt 130 millioner mennesker over hele verden til alvorlig hungersnød, blir feid under teppet eller på nytt solgt som «beskyttelse av risikogruppen». Det er knapt noen omtale i media at det for tiden har brutt en hungersnød i Nigeria og Libanon, og at folk plyndrer lagrene og kjemper gatekamper på grunn av koronatiltakene.

Hvis jeg var en del av risikogruppen, ville jeg skamme meg over det som skjer i mitt navn. Jeg ville reist meg og sagt: «Ikke i mitt navn!»

En modig dommer i Weimar hadde klarsyn til å frikjenne en person som nylig feiret bursdagen sin på den indre gårdsplassen med åtte personer fra syv forskjellige husstander – det faktum at noe slikt allerede er en «straffbar handling» gjør meg målløs. Dommeren så på en slik invasjon av privatlivet som et tabubrudd og en katastrofal politisk feil. I sin tyve siders dom av 11. januar 2021, der han – i detalj og med henvisning til offisielle kilder – erklærte Tysklands hele pandemi-politikk for å være grunnlovsstridig, konkluderte dommeren følgende:

Når det er sagt, kan det ikke være tvil om at antallet dødsfall som er forårsaket av tiltakene under nedstengningspolitkken alene er mange ganger det antallet dødsfall forhindret av nedstengning. Bare av denne grunn oppfyller ikke standardene som skal vurderes her kravet om proporsjonalitet. I tillegg til dette kommer de direkte og indirekte begrensningene av frihet, den gigantiske økonomiske skaden, den enorme helseskaden og skadene på idealene.

Ordet ‘uforholdsmessig’ er for fargeløst til å overhodet antyde dimensjonene av det som skjer. Nedstengningspolitikken som ble iverksatt av delstatsregjeringen i fjor vår og nå igjen, der det generelle kontaktforbudet var og er en viktig komponent, er en katastrofal politisk feil med dramatiske konsekvenser for nesten alle områder av folks liv, for samfunnet, for staten og for landene i det globale sør.»

Det er greit å ikke ha tid til å forholde seg intensivt til temaet. Det er greit å ikke kjenne til de riktige kilder for å finne riktig informasjon. Det er greit å ikke uttrykke deg åpent og kritisk av frykt for represalier på jobben eller av frykt for latterliggjøring eller ærekrenkelse. Det er også greit å ha trodd en stund på at regjeringen virkelig var interessert i helsen vår, og å innrømme at vi – i god tro – ganske enkelt “løp med flokken”.

Men det er ikke greit å fortsette å støtte denne politikken, det er ikke greit å latterliggjøre eller ærekrenke eller «kansellere» kritikere og demonstranter som bevisst risikerer sitt navn og rykte. Det er ikke greit å applaudere og heie på når kritikere mister jobben eller karrieren eller plattformene fordi de tør å offentlig kritisere denne allmenne galskapen. Og det er alltid mindre enn greit å late som om du ikke er involvert, og at du ikke har noen måte å gjøre noe mot dette umenneskelige maskineriet. Alle som tror de kan gjemme seg bak dekket at «jeg er ikke ekspert», gjør ikke annet enn å lukke øynene for katastrofen.

Irritasjon og samtaler om sivil ulydighet sprer seg

Etter at den andre nedstengningen ble proklamert i november, kom over 1000 advokater i Frankrike sammen og utstedte en åpen appell mot nedstengnings-politikken. Dette fulgte appellen fra de 250 intellektuelle, som ble publisert i det franske magasinet Marianne i september. Begge appellene kritiserer mangelen på involvering av andre fagdisipliner og mangelen på gjennomsiktig beslutningstaking. Parlamentet har ikke spilt en rolle på flere måneder.

Vi har vært i unntakstilstand i nesten et år. Dette er nå utvidet over hele linja til slutten av 2021. Alle avgjørelser om nedstengning, portforbud og så videre blir gjort i Frankrike av et hemmelig vitenskapelig råd (conseil scientifical) og med militærledelsen – ja, vi er i krig! – som offentligheten ikke har tilgang til.

Misnøyen vokser. Emneknaggen #JeNeMeConfineraiPas, # Nonauconfinement3 eller #Covidinterminable fikk tusenvis av stemmer på Twitter og sosiale medier. Folk vil ikke lenger skilles fra sine nærmeste, de tror ikke lenger at nedstengningen vil hjelpe, de vil ha rettighetene sine tilbake og kunne forlate huset og bevege seg hvor og når de vil.

En pizzarestaurant fikk nylig oppmerksomhet i Nice, der eieren åpnet i strid med myndighetenes reguleringer og var fylt med solidaritets-gjester som ikke ble lot seg fordrive av politiet. Blant dem var noen få tilhengere av bevegelsen De gule vestene. Denne sivile ulydigheten er rettet mot forskriften om at restauranter, barer og bistroer skal være stengt frem til slutten av april.

Hvem taler for de stemmeløse?

Mennesker som lever i en fullstendig irrasjonell frykt for viruset har allerede sin lobby og sine talsmenn: internettgigantene, legemiddelindustrien, media og praktisk talt hele den politiske eliten taler på deres vegne.

Men resten har nesten ingen. Hvem snakker for menneskene hvis familiemedlemmer har dødd på grunn av utsatt operasjon eller som har mistet sine kjære på grunn av selvmord, som den 36 år gamle restauranteieren Ghislaine Boriller fra Morbihan, som ikke lenger så noen vei ut for seg selv?

Hvem snakker for de sultende? I Frankrike var 1,3 millioner flere mennesker avhengige av mat-hjelp i september enn året før. Hvem snakker for studentene? Deres situasjon har forverret seg alvorlig, de som ellers holdt seg flytende med minijobber og som nå står i kø i Paris hver dag bare for å få noe å spise?

Hvem snakker for menneskene som har fått sine livslange drømmer og livsverk ødelagt på veldig kort tid? Konkurser, bankerotter, ruin. Hvem snakker for selvstendig næringsdrivende som står foran ruinene av deres eksistens? Hvem snakker for små og mellomstore bedrifter som er tvunget til å si opp sine ansatte mens store selskaper som Air France, Lufthansa, Tui og Co. mottar statsstøtte i milliardklassen? Hvem snakker for de gamle menneskene som lever i isolasjon og som har blitt fortalt at Zoom er like flott som et ekte møte med barnebarna?

I Colorado har gamle mennesker satt skilt på vinduene sine der det står: «Heller dø av COVID enn ensomhet«, «Fanger i vårt eget hjem» og «Gi oss frihet.» Alt som gir disse menneskene en mening i deres liv, er hengivenhet, en klem og nærhet, men det ble også tatt fra dem.

Antallet psykiske og fysiske lidelser øker raskt på grunn av tiltakene, men ingen tør å snakke av frykt for å bli beskyldt for å ønske gamle menneskers død.

Hvem snakker for barna? Barn lider av sosial isolasjon. De hindres i å utvikle seg, men umenneskelige ideologer holder dem moralsk ansvarlige for eldres død. Ifølge anslag fra forskere har rundt 30 prosent av alle franske studenter blitt satt tilbake i skoleutviklingen eller til og med falt ut av skolen. Mange skoler og familier klarte ikke å gjennomføre hjemmeundervisning på grunn prekære leveforhold.

Ingen snakker for disse menneskene. Bortsett fra kanskje deg?

Bli også du et talerør for disse menneskene, for hvis du ikke gjør det, vil ingen gjøre det.

Noen av Facebook-«vennene» dine vil kanskje forakte deg for dette. De er automat-venner som bare gjentar det de ser på nyhetene, og vil nok til og med blokkere deg.

Men de, de stemmeløse, de vil hylle deg som en helt.


Creative Commons/ Rubikon. Kathi Garnier, født i 1981, ble født i Baden-Württemberg som datter av polske innvandrere og tidligere Solidarność-aktivister. Hun studerte filosofi og kjønns-studier i Münster, Berlin og Paris og bor nå i Frankrike. I tillegg til familie og arbeid tar hun for seg litteratur og sosiale spørsmål på bloggen sin.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.