oss 100 kroner!
Rapporten skisserer en plan der USA skal forsøke å skape et Kina uten Xi Jinping, med et svekket kommunistparti, og som lever i en region dominert av USA og deres allierte.
Av Alan MacLeod.
Den innflytelsesrike amerikanske tankesmia Atlantic Council har publisert en rapport på 26 000 ord om strategien for å bekjempe Kina. Rapporten ble publisert anonymt og sier at “den viktigste utfordringen USA står overfor i det tjueførste århundre, er Kinas framvekst til å konkurrere med USAs egen makt.»
For å gjøre det, står det i rapporten at USA må bruke «styrken til sitt militærapparat», dollarens rolle som global reservevaluta, og amerikansk kontroll over teknologi og kommunikasjon for å strype nasjonen på 1,4 milliarder mennesker. Rapporten råder president Biden til å trekke et antall «røde linjer». Hvis Kina går over disse, vil USA gripe direkte inn (antagelig militært). Disse linjene inkluderer kinesiske forsøk på å utvide i Sørkinahavet, et angrep på de omstridte Senkaku-øyene, eller forsøk på å forhindre Taiwans uavhengighet. En nordkoreansk angrep på en av naboene ville også kreve et amerikansk svar mot Kina, insisterer rapporten, fordi «Kina må fullt ut eie ansvaret for oppførselen til sin nordkoreanske allierte.» Enhver tilbaketrekning fra denne holdningen, fastslår Atlantic Council, vil føre til nasjonal «ydmykelse» for USA.
Kanskje mest bemerkelsesverdig, ser rapporten også for seg hvordan en vellykket amerikansk Kina-politikk vil se ut innen 2050: «USA og deres store allierte fortsetter å dominere den regionale og globale maktbalansen bredt gjennom alle de store måtene å måle makt», og at statsoverhodet Xi Jinping “er blitt erstattet av en mer moderat partiledelse; og at det kinesiske folket selv har kommet til å stille spørsmål ved og utfordre kommunistpartiets hundre år lange påstand om at Kinas eldgamle sivilisasjon for alltid er bestemt for en autoritær fremtid.” Med andre ord, at Kina har blitt knekket og at det har skjedd et slags regimeskifte.
Representerer den nasjonale sikkerhetsstaten
Atlantic Council er en NATO-avledet organisasjon finansiert av USA og andre allierte regjeringer, inkludert Gulf-diktaturene. Blant de største selskapene som betaler regningen er våpenprodusenter som Raytheon, Lockheed Martin, Northrop Grumman og Boeing. Styret er fullt av høytstående statsledere som Henry Kissinger, Colin Powell og Condoleezza Rice, samt militærkoryfeer som de pensjonerte generalene Wesley Clark, David Petraeus, HR McMaster, James “Mad Dog” Mattis, generalløytnant Brent Scowcroft og admiral James Stavridis. Minst syv tidligere CIA-direktører er også med i styret. Dermed kan Atlantic Council sies å representere konsensusmeningen til den nasjonale sikkerhetsstaten.
Organisasjonen har vært ansvarlig for mye av den hardeste, mest krigs-hissende retorikken rundt Russland og Kina en stund nå. For eksempel har det lagt ut en rekke studier som hevder at nesten alle europeiske politiske partier utenfor den etablerte hovedstrømmen – fra Labour og UKIP i Storbritannia til Syriza og Golden Dawn i Hellas og PODEMOS og Vox i Spania – i hemmelighet kontrolleres av Russland og fungerer som “Kremls trojanske hester.”
“The Longer Telegram”
Rådets nye anonyme rapport, kalt «The Longer Telegram», er en direkte referanse til den amerikanske diplomaten George Kennans «lange telegram» fra 1946. Kennans rapport, sendt fra Moskva, hevdet at USA burde fullstendig forlate krigstidsalliansen med Sovjetunionen og umiddelbart følge en strategi for fiendtlig «oppdemming», og regnes som en av grunnleggende dokumenter for den kalde krigen. Ved bevisst å knytte seg til Kennan, varsler Atlantic Council implisitt ankomsten av en ny global konflikt med Kina.
Les også: Atlantic Council med strategi for kald krig mot Kina
Kennan blir verdsatt blant historikere for å være en av de som sier ting tydeligst blant det nasjonale sikkerhetseliten. I 1948 skisserte han hva USAs posisjon og interesser var:
Vi har omtrent 50% av verdens rikdom, men bare 6,3% av befolkningen … I denne situasjonen kan vi ikke unnlate å være gjenstand for misunnelse og hat. Vår virkelige oppgave i den kommende perioden er å lage et mønster av forbindelser som vil tillate oss å opprettholde denne ulike posisjonen … Vi trenger ikke å lure oss selv med at vi i dag har råd til luksusen av altruisme og å gjøre ting for verdens beste …Vi bør slutte å snakke om vage og … uvirkelige mål som menneskerettigheter, heving av levestandard og demokratisering. Dagen er ikke langt unna når vi blir nødt til å forholde oss til direkte maktkonsepter. Jo mindre vi da er hemmet av idealistiske slagord, jo bedre.”
Biden tar ledelsen
I løpet av 2020 hintet president Bidens team om at hele deres industri- og utenrikspolitikk ville dreie seg om å «konkurrere med Kina». Deres viktigste prioriteringer ville være å være «å håndtere autoritære regjeringer, forsvare demokrati og takle korrupsjon, samt forstå hvordan disse utfordringer også berører ny teknologi, for eksempel 5G, kunstig intelligens, kvantedatamaksiner og syntetisk biologi.” Trump-administrasjonen hadde allerede startet en global kampanje for å skade kinesiske giganter som Huawei og TikTok. Fra teamets uttalelser, ser det ut til at Biden vil fortsette denne holdningen mot Beijing.
Imidlertid ser mange topptjenestemenn i Washington muligheten for en varm krig med Kina som noe langt fram i tid. «Størstedelen av konkurransen mellom USA og Kina vil ikke være å kjempe den tredje verdenskrig … Det kommer til handle om å sparke hverandre under bordet,» sa en kilde til Financial Times i mai. Andre argumenterer for en verdensomspennende kulturkrig mot Beijing, inkludert bestillingsverk fra Pentagon som «taiwanske Tom Clancy»-romaner, ment å demonisere Kina og demoralisere innbyggerne, for å bombardere folket med historier om deres (eneste) barns død.
Uansett hva Washington bestemmer seg for, ser det ut til at grunnlaget allerede er lagt hjemme. For bare tre år siden hadde amerikanerne et nøytralt syn på Kina (og for ni år siden var det sterkt positivt). I dag viser de samme meningsmålingene at 73% av amerikanerne misliker Kina, med bare 22% som er positive til landet. Dermed er det langt fra klart at det i det hele tatt vil være mye offentlig motstand mot en kommende ny kald krig.
Creative Commons. Alan MacLeod skriver for MintPress News. Etter å ha fullført sin doktorgrad i 2017, ga han ut to bøker: Bad News From Venezuela: Twenty Years of Fake News and Misreporting and Propaganda in the Information Age: Still Manufacturing Consent, samt en rekke akademiske artikler. Han har også bidratt til FAIR.org, The Guardian, Salon, The Grayzone, Jacobin Magazine og Common Dreams.
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert på Midt i fleisen.
Les: Atlantic Council advarer mot steigan.no
