Årsdagen for det afrikanske folkemordet i Libya

9
Bengazi i 2020 (Fra en russisk TV-reportasje)

Libya er i dag fortsatt i kaos mens utenlandske makter konkurrerer om krigsbyttet og folket mister håp om forsoning, fred og rettferdighet.

Av Julian Lahai Samboma

Julian Lahai Samboma

Denne måneden markeres årsdagen for opprøret som kulminerte med det imperialistiske angrepet på Libya av NATOs styrker, og åtte måneder senere, drapet på den mangeårige lederen oberst Muammar Gaddafi.

Opprøret startet i midten av februar 2011, etter at såkalte aktivister – via Facebook, Twitter og YouTube – oppfordret til en «dag av sinne» mot regjeringen til oberst Gaddafi, som hadde styrt landet siden Al-Fateh, hans revolusjon i 1969 som fjernet det imperialistiske marionettmonarkiet til kong Idris.

Det faktum at denne såkalte revolusjonen verken var fredelig eller folkelig, ble ikke avslørt av disse leverandørene av falske nyheter. Den korrupte pressen “glemte” å nevne at de såkalte fredelige demonstrantene inkluderte væpnede medlemmer av en ekstremistgruppe finansiert av de britisk hemmelige tjenestene (den tidligere Libyske islamske kampgruppen), og krigere som var lojale mot en CIA-samarbeidspartner og tidligere Gaddafi-løytnant ( oberst Khalifa Haftar) som amerikanerne hadde fremmet i flere tiår for å erstatte Gaddafi.

Denne samordnede kampanjen av falske nyheter var helt sentral i å skape aksept i verdensopinionen for den imperialistiske fortellingen om at «noe måtte gjøres» angående Libya. Tilsynelatende var det bare et kort skritt fra denne posisjonen til å akseptere at det var greit at vestmaktene brukte sin overveldende styrke til å knuse et land i den tredje verden som hadde vært en plage i flere tiår, og underveis drepe dets leder i kaldt blod.

Således, når alle løgnene er skilt fra den objektive empiriske sannheten, var den imperialistiske intervensjonen i Libya avhengig av Gaddafis påståtte bruk av svarte afrikanske leiesoldater til å «drepe sitt eget folk», som dødens kjøpmenn i media uttrykte det – en allestedsnærværende frase som har havnet i det politiske ordforrådet som rettferdiggjørelse av fjerning av ledere i svakere nasjoner som ikke passer imperiets interesser.

Myten om den blodtørste, svarte afrikanske leiesoldaten som slakter uskyldige demonstranter på vegne av Gaddafis, var sentral i argumentasjonen  som media og deres mestere gjorde for «humanitær intervensjon».

Siden denne desinformasjonskampanjen var forutsetningen for folkemordet på afrikanere i Libya, er den uunngåelige konklusjonen her at de imperialistiske maktene i Vesten oppnådde sitt mål om regimeskifte i Libya ved å utløse folkemordet på svarte afrikanere i landet. I tillegg var de imperialistiske og borgerlige mediene veldig villige og entusiastiske medskyldige i folkemordet. Faktisk, hvordan kunne det være annerledes når de var folkemordets tilskyndere!

Noen vil protestere mot min bruk av ordet «folkemord» for å beskrive de grusomhetene som hvite arabere begikk mot svarte afrikanere med et diskret blunk fra vestlige medier og deres politiske mestere. Tvertimot. Det passer meget bra. Ordet «folkemord» er ikke «unøyaktig» eller «for tungt» til å brukes i denne sammenhengen. Uttrykkene «massemord» og «massakre» ville også være tilstrekkelig, men «folkemord» er det mest passende, for som min ordbok informerer meg, er folkemord «bevisst drap på en stor gruppe mennesker, spesielt de fra en bestemt nasjon eller etnisk gruppe”. Og det, kjære leser, er nettopp det som skjedde i det tørre, nordafrikanske landet i 2011.

Internasjonale menneskerettighetsgrupper dokumenterte utallige hendelser av målrettede massemord, tilskyndelser til vold, brannstiftelse, seksuelle overgrep, utkastelser og forvisninger, begått mot svarte libyere og afrikanske innvandrere.

Som jeg skrev min bok om det imperialistiske angrepet i 2011: “Dette svarte folkemordet nådde et høydepunkt i august 2011 da Tawergha, en by med 30 000 svarte libyere vest i landet ble etnisk rensket”. Ifølge en rapport fra Human Rights Investigations ble byen «tømt for hele befolkningen: folket har enten blitt drept eller flyktet, ifølge rapporter blir den gjenværende befolkningen i området drept en og en om gangen  mens de prøver å finne vann og mat.»

Dette skjedde ikke i det 20. århundres Amerika, men i det 21. århundre Afrika! Faktisk ble afrikanere lynsjet i Land of the Free for å være afrikanere i tiåret like før jeg ble født, i mine foreldrenes levetid. Og de blir drept i dag for forbrytelsen å være svart, både i Libya og i Amerika – i Libya av drapsmenn i grønt, trent, bevæpnet og salvet av imperialismen; og i Amerika av drapsmenn i blått, trent, bevæpnet og salvet av kapitalismen. Hva har forandret seg? Alt er det samme!

Dette folkemordet mot den afrikanske befolkningen i Libya, under internasjonale medias fulle åsyn, kunne ikke vært mulig uten gjerningsmennenes totale overbevisning om at de hadde godkjenning fra vestlige medier og deres politiske mestere. Dette var fordi handlingsrommet de opererte i var bevisst og møysommelig skapt og sadistisk oppmuntret av disse dukkemesterne da de effektivt erklærte afrikanere for fritt vilt for angivelig å ha drept «fredelige demonstranter» på Gaddafis ordre.

Kort sagt, visste gjerningsmennene, de såkalte “revolusjonære” i den vestlige medie-myten, at de kunne myrde, brenne og voldta og ta alt ifra så mange svarte mennesker som de ønsket, og ingen ville holde dem ansvarlige for deres forbrytelser.

Diverse rettighetsgrupper og ikke-statlige organisasjoner har siden solid avkreftet påstandene om at såkalte afrikanske leiesoldater ble satt inn av regimet for å knuse opprøret. Men selv i de første månedene av opprøret fantes det veldig troverdige rapporter fra uavhengige organer om at regjeringen ikke engang angrep demonstranter, som det ble hevdet av vestlige ledere og journalister. En slik var en rapport fra British Civilians for Peace in Libya, som i april 2011 publiserte i en rapport basert på deres faktaoppdrag til landet. De så ingen bevis for systemisk vold mot sivile, og uttrykte bekymring for at «vestlige medier uteblir fra sin plikt til å rapportere sannheten om konflikten».

I motsetning til rapporter fra de store mediebedriftene, sa de at regjeringen de første månedene av opprøret prøvd hadde å vinne over motstandere. «I stedet for å prøve å fjerne trusler mot regimet i øst, i Kyreneika, brukte Gaddafi seks måneder på å forsøke å få til fred med stammene som befant seg der,» sa en av rapportens forfattere, George Joffe fra Kings College, University of London.

I likhet med alle de beste løgnene, inneholdt desinformasjonskampanjen litt sannhet, av den enkle grunn at det var noen afrikanske migranter (en liten minoritet) i landets hær og politi. Hvis europeiske land som Storbritannia og Frankrike har afrikanere i sine væpnede styrker, hvorfor skulle ikke et land som ligger på det afrikanske kontinent ha det? Som jeg har dokumentert i boka mi, er det bevis for at regimet brukte et relativt lite antall leiesoldater. Disse var imidlertid hovedsakelig menn fra Europa og det tidligere Sovjetunionen. Hvite sørafrikanere ble også rekruttert. Imidlertid ble disse fakta skjult av Den vestlige propagandabrigade, i Den fjerde statsmakts divisjon.

Det var noen få dokumenterte tilfeller av pengeløse afrikanske migranter som ble tvunget til å ta til våpen mot de vestlig-trente opprørerne eller bli slått eller drept av Gaddafi-lojalister. Men en bie lager ikke en sverm. Den djevelsk geniale desinformasjonskampanjen var spesielt utformet for å utnytte de tradisjonelle rasistiske holdningene til majoriteten av den arabiske befolkningen og også det ulmende harmet over Gaddafis såkalte panafrikanske overbevisning.

I dag, åtte år senere, etter at deres mål om regimeskifte er vunnet, later politikere i Vesten som om ae ikke hadde noen hånd med i Libyas afrikanske folkemord, mens deres korrupte og avhengige mediebudbringere har ødelagt bevis på de giftige falske nyhetssakene de pleide å oppvigle under folkemord med. Hvis du søker på Google, ville det være vanskelig å finne en eneste artikkel fra disse rennesteinsjournalistene, det harde beviset på at de legitimerte vold mot såkalte «afrikanske leiesoldater».

De var alle involvert i den dødelige sporten å oppvigle til folkemord for å tjene imperialismens sak – BBC, Amerikas CNN, ABC og CNBC, Storbritannias Channel 4 News og ITN, Al-jazeera, Al-Arabiya, Guardian, Washington Post, New York Times; nevn ett stort navn i den internasjonale medieverden, og de var medskyldige. Men spor etter deres forbrytelser kan bli funnet hvis man ser hardt nok ut.

Den virkelige prisen for regimeskifte i Libya og drapet på oberst Gaddafi var folkemordet på afrikanere i landet. De var ikke så mye utilsiktede skader, men snarere de sorte fårene som ble slaktet på alteret til imperialistiske interesser. Etterskriftet til dette afrikanske folkemordet var den opprørende og utrolige framvisningen av afrikanere som ble solgt som “slaver” i markedene og basarene i Tripoli og Benghazi fra 2017.

Men den tristeste delen av hele denne sagaen er at mannen som nominelt ledet dette nye afrikanske folkemordet er en såkalt afrikaner ved navn Barack Obama, en klovn som trodde han var administrerende direktør for det amerikanske imperiet, men ikke var noe annet enn dets betalte agent.


Internationalist360. Julian Lahai Samboma er en panafrikanist og forfatter av The Dialectic and the Detective: The Arab Spring and Regime Change in Libya.

Boktips: Ola Tunanders bok Libyakrigen, bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat, (2018) er både lettlest og en av de beste bøkene skrevet om temaet.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Russisk TV rapporterer fra Libya

Les mer om Libya her.

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Kommentarer

  1. Avatar for Slangen Slangen says:

    Mr. Julian, takk for eit informativt foredrag om folkemordet i Libya.
    Vår dåverande norske statsminister skal skamme seg kvar dag i resten av sitt liv for deltakinga, saman med regjeringa og norsk media.

  2. Er det noen som vet hva dette er?

  3. Avatar for tore_a tore_a says:

    Vedkommende har vel uttalt at beslutningen var god og utfallet ønsket, og ville gjort det en gang til hvis muligheten bød seg, så noen form for skam tror jeg ikke han er født med. Gratulerer med dagen!

  4. Gaddafi nasjonaliserte Libyas rike naturressurser, de enorme olje, naturgass og mineralreservene ble folkets eiendom, og Libyas rikdom ble generøst fordel blant libyske statsborgere: - gratis skole og utdanning, hadde ikke Libya et utdanningstilbud for en utdanning, fikk studenten det i utlandet med all utgifter betalt. Gratis helsevesen, et sosialt sikkerhetsnett, subsidiert drivstoff og brød, hvis en ville bli bonde, fikk en jord, maskinpark og driftsbygninger av staten bare for å nevne noe.

    Gadaffi ville ut av petrodollar-systemet, og vill ha betalt i Gulldinarer, en egen valuta bakket opp med gullreserver fra egen sentralbank som ikke var underlagt Federal Reserve. Han ville ikke at Libya skulle forgjeldes med lån fra WB og IMF. Dette gjorde også Sarkozy urolig for CFA-francen, valutaen Frankrike bruker i de tidligere franske koloniene som et instrument for fransk nykolonialisme.

    Dette er det motsatte av globalisme, Gaddafi ville ikke at global storkapital skulle kjøpe opp landets ressurser og infrastruktur og innføre neo-liberale markedsøkonomi.

    Sarkozy ville ha USA og NATO med på å styrte Gaddafi, og de var ikke vonde å be, spesielt ikke USA, som var bekymret for at Gaddafis ideer skulle spre seg til andre afrikanske land. Og svake land som går ut av petro-dollar systemet blir nesten umiddelbart angrepet, først med sanksjonskriger og økonomisk krigføring, hvis ikke det hjelper, militært angrep.

    Storkapitalens vestlige MSM gjenga de oppdiktede historiene om at Gaddafi angrep eget folk, og når det var aksept for angrepskrig fra vestlig opinion, gikk USA/NATO til angrep “for å befri Libyas befolkning for Gaddafis tyranni”.

    Men når USA/NATO angrep, vår det nettopp det sivile Libya de angrep. De bombet sivile mål, telekommunikasjonssentraler, kraftstasjoner og kraftnett, vannforsyning, trafikk-knutepunkter, jernbanetomter, sivile flyplasser og boligområder i Tripoli. Hele infrastrukturen for sivile Libyere ble ødelagt, og som tar liv den dag i dag.

    Gaddafi ble brysom for storkapitalens globalisme, nasjonalisering av et lands ressurser og fordeling av velstanden er det motsatte av globalisme, og da går storkapitalen til angrep, noen ganger også militært.

  5. En passende digresjon er Irak, Saddam ville også ut av petrodollar-systemet, og ville ha betalt for oljen i Euro. Når USA fikk informasjon om det, var Saddam ferdig. Storkapitalen bygde først opp bildet av Saddam som grusom tyrann i vestlige medier, med beskyldninger også om masseødeleggelsesvåpen, til den vestlige befolkningen synes at nå måtte verdenspolitiet USA gå til en angrepskrig for å befri verden for despoten som mente han var den gjenfødte Nebukanesar ifølge diktningen til MSM.

    Etter angrepskrigen som siden også har vært en okkupasjon for å sikre storkapitalen kontroll over en av verdens største olje og gassreserver. Amerikanske storselskaper sammen med Cheny’s Halliburton har under militær bevoktning fra USAs styrker, har ført ut enorme verdier i olje, gass og mineraler fra Irak. En regelrett plyndring av landet, med en profitt som nå nærmer seg 200 milliarder dollar samlet for Halliburton og mange amerikanske selskaper og kontraktører.

    USAs angrepskriger og innblanding i Midt-Østen har alltid dreid seg om kontroll og få eierskap til regionens enorme olje, gass og mineralressurser. Som en høytstående i USAs administrasjon en gang skal ha sagt: “Hvorfor er vår olje i Midt-Østen?” Deretter er det for å underlegge seg land for storkapitalens globalisme, for det er kapitalen som skal eie alt av landressurser og infrastruktur, ikke landenes folk.

  6. Avatar for runeulv runeulv says:

    “Hvite arabere” er en sosial konstruksjon laget av venstrepresteskapet så hvite kan få skylda.

    mena

  7. Avatar for Lepanto Lepanto says:

    Jeg husker godt da overfallet på Libya startet og at israelske Debkafiles før angrepet spredte rykter om afrikanske leiesoldater til Gaddafi. Noe var åpenbart på gang, men de egentlig fremmede krigerne var heller leiesoldater og islamister som globalistene brukte mot Libyas lovlig folkevalgte regjering. Et amerikansk ektepar unnslapp så vidt globalisteneds angrep og kunne fortelle sannheten om Libya og hvem som egentlig angrep hvem:

    Dagbladet hadde den gang kommentarfelt til sine artikler og siden det bare tok to ettermiddager å finne ut hva som egentlig skjedde i Libya så ble veien kort til å korrigere avisens ekstremt dårlige løgnpropaganda. Korrigeringen falt daværende redaktør Jon Markussen fælt tungt for brystet og han engasjerte seg personlig uten å kunne bortforklare de åpenbare selvmotsigelsene. Løsningen ble som direkte følge og som alle vet å fjerne kommentaradgangen som etter hvert ble overtatt av Resett og Document, to publikasjoner som etter beste evne forsøker å fokusere på det minst vesentlige etter Lenins oppskrift: “Den beste måten å ta opposisjonen på er gjennom å lede den selv.”

  8. Avatar for tjatta tjatta says:

    Dagbladet hadde et veldig godt kommentarfelt. Mange artige bataljer der. Husker også Dagsavisen hadde kommentarfel under alle artikler. Men der var det ikke så bra.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

1 flere kommentar

Deltakere