oss 100 kroner!
Rolf Galgerud, som blant annet har vært leder av Heismontørenes fagforening og er en veteran i norsk fagbevegelse, har blitt utfordret til å fortelle om sine erfaringer arbeidslivet i gamle dager. Det er Geir Sundet som har tatt dette initiativet, og vi håper å få med flere etter hvert.
Den første historien jeg vil fortelle, er fra 1968. Det startet med at jeg ble sendt til Drammen for å montere en heis i et varemagasin i en gammel bygning i sentrum av byen. Den delen av bygningen hvor heissjakten var bygget, var avdelt fra forretningen med tette vegger slik at adkomsten til de forskjellige etasjene måtte skje via et utvendig stillas og gjennom vinduene i fasaden. For at vinduene skulle kunne åpnes, var stillaset satt ca. 60 cm fra veggen, altså med god åpning til å falle ned. Dette var på høsten og det var ikke lys på «gangveien». Der skulle vi altså frakte sveiseapparat, annet verktøy og materiell som skulle monteres. Stillaset skulle nok også brukes til oppussing av fasaden, for nivået på plattingene var ikke tilpasset høyden til vinduene. Det er mulig at man betraktet meg som en engel, men jeg følte meg ikke flyvedyktig. Og da jeg spurte etter toalett og muligheter for å vaske oss, fikk jeg vite at det fantes et offentlig toalett på torget. Muligheter for skift av tøy var det ikke. Jeg returnerte til fimaet og sa at under slike forhold ville jeg ikke arbeide. Sendte også en henvendelse til Arbeidstilsynet i Drammen. (Var kommunalt den gangen). Entreprenøren som hadde ombyggingen, var en av de største i Norge på den tiden.
Tiden gikk, og jeg fikk andre jobber. En av disse var å legge nytt gulvbelegg i en gammel heis. Det gamle var slitt hull i gjennom og også tregulvet under var slitt og måtte sparkles. Grunnen til at man brukte heismontører til slikt arbeid var at denne heisen, som var fra 1920 – 30 åra, hadde skyvegrind og et bevegelig gulv. Funksjonen på denne bevegeligheten var viktig. Derfor fikk vi heismontører æren av å legge disse gulvene. Denne jobben fikk jeg litt ut på dagen, og det som kunne gjøres første dagen var å fjerne gammelt belegg og stifter, gjøre reint og sparkle opp gulvet. Deretter måtte dette tørke før det nye belegget kunne legges. Jeg var ferdig med første del i god tid før arbeidstidens slutt, men så seint at det ikke var meningsfylt å ta en ny jobb den dagen når jeg skulle tilbake der jeg var neste morgen.
Husk at dette var årtier før mobiltelefonens tid. I stedet tok jeg en tur til fagforeningskontoret, der var det alltid noe å finne på. Etter noen dager fikk jeg et brev i posten fra firmaet jeg jobbet for. Her sto det at jeg hadde forlatt arbeidsplassen klokken (på minuttet nøyaktig tidspunkt – som jeg ikke husker nå), og jeg ikke hadde trukket meg i lønn. Om dette var en oppsigelse eller om det var en skriftlig advarsel, det husker jeg heller ikke, men det var tydelig at mitt ansettelsesforhold i beste fall hang i en tynn tråd. Jeg tok kontakt med klubbformann, han sammenkalte til klubbmøte.
Møtet startet med litt nøling inntill en brøyt igjennom og sa: «Dette har vel skjedd oss alle en eller annen gang. Vi sender et brev til bedriften hvor vi sier dette og hvis de opprettholder oppsigelsen av Rolf, så anser også vi oss som oppsagte. Og så skriver vi under alle mann.» Et annet tema på møtet var hvordan de på minuttet kunne angi tidspunktet? På det etterfølgende møtet som klubbstyret hadde med bedriften, ble dette tatt opp. Her ble det fortalt at en arbeidsleder hadde fulgt etter meg, sittet utenfor bygget hvor jeg arbeidet og overvåket og notert klokkeslett. Klubbstyret tok tydeligvis fram hardt skyts, for det ble fra bedriftens side innrømmet fellen som var satt opp for meg. Tidspunktet på dagen når jeg skulle få jobben var nok nøye planlagt, jeg måtte ikke bli ferdig så tidlig at det ville være naturlig å ta en annen jobb, men heller ikke så seint at arbeidstiden var slutt når jeg var ferdig med sparklingen. De unnskyldte seg med at de fra NAF, nå NHO, hadde blitt bedt om å sparke meg. Påtrykket hadde kommet fra det store entreprenørfirmaet som hadde bygget i Drammen. Bedriften beklaget det som hadde skjedd og lovet at det aldri skulle gjenta seg at man overvåket de ansatte.
Neste gang jeg hadde nytte av samholdet, var når jeg en gang på midten av 1970-åra hadde hatt noen jobber utenfor heisfaget, men skulle tilbake til faget igjen. Jeg henvendte meg til fagforeningen for å spørre hvor jeg kunne søke. Bør kanskje nevne at det sto i medlemsboka den gangen at før man søkte jobb skulle en klarere dette med fagforeningen. Hvis det var konflikt på en bedrift, skulle ingen søke jobb der. Jeg fikk beskjed om at på Reber Schindler kunne jeg søke, der trengte de montører. Jeg så gjorde, men fikk beskjed om at; nei, de hadde ikke behov for noen montør nå, så velkommen tilbake en annen gang. Jeg returnerte til fagforeningen, la fram det svar jeg hadde fått, og de hentet inn klubbformannen på Reber Schindler. Han i sin tur ba om møte med bedriften. Her sa klubbstyret at selvfølgelig etter samfunnets regler om styringsrett, så kunne ikke klubben pålegge bedriften å ansette meg, men det ville da heller ikke komme andre søkere på jobb der før jeg hadde blitt ansatt. Jeg fikk jobb. Det viste seg at også her var det NAF, nå NHO, som sto bak forsøket på å stenge meg ute fra heisfaget.
En annen gang jeg fikk erfare at samhold gir styrke, var da jeg i Heismontørenes Fagforening var ansvarlig for å koordinere og utvikle vernearbeidet i faget. På den tiden, slutten av 60-åra, starten på 70-åra, var det endel små bedrifter i heisfaget som hadde vansker med å klare dette på egen hånd. Særlig stillaser, for å hindre fallulykker, men også sanitære forhold på byggeplassene, skifte og spiserom o.l.. Etter en tid i dette tillitsvervet, så fant jeg ut at vår fagforening alene hadde litt for svake muskler. Jeg tok derfor kontakt med de andre fagforeningene innen byggefaget og fikk organisert et «brannkorps», bestående av fastlønnede tillitsmenn fra de forskjellige fagforeninger som kunne «rykke ut» dersom noen av medlemmene meldte om kritikkverdige forhold på en byggeplass. Altså, dersom f.eks. en maler meldte fra til Malersvennenes Fagforening, så tok tillitsvalgte der kontakt med de andre fagforeningene, og man reiste i felleskap til byggeplassen.
Husker et tilfelle fra Romsås hvor vi også hadde tatt med en representant for arbeidstilsynet for å vise han hva han skulle gjøre. Når en 6 – 8 fagforeningsfolk sto på «tunet», så seg om og begynte å påpeke feil allerede før vi hadde gått inn i bygget, da var både byggeledelsen og arbeidstilsynet bleike og skjelvende. Formannen i Rørleggernes Fagforening, Charles Jensen la an tonen: «Det stillaset der og det (han peker rundt) er ikke i orden. Er det ikke i orden inne helga, så tar jeg folka mine herfra. FORSTÅTT. Dessuten skal spise- og skiftebrakker være i orden.» Det var ikke nei i hverken arbeidstilsynets eller byggeledelsens munn.
At dette «brannkorpset» gikk i oppløsning etter en tid skyldes nok flere faktorer. En var nok at samarbeidet ikke ble formalisert slik at en hadde noen klare retningslinjer. Mangelfull informasjon ut til de forskjellige foreningers medlemmer var nok en annen. Jeg tror også at det fra de andre fagforeningenes side nærmest ble forventet at jeg som initativtaker, også skulle holde liv i gruppa. Jeg var i vanlig jobb og hadde derfor reduserte muligheter til dette. En annen faktor var at forholdene faktisk gradvis ble bedre. Ser ikke bort i fra at gruppas virksomhet kan ha medvirket til dette.
Det er nå 20 år siden jeg var i jobb og 35 år siden jeg var montør på bygg. Følgelig er jeg ikke oppdatert om situasjonen på bygg i dag. Men jeg har registrert at antallet fallulykker med dødelig utgang har vært stigende. Det ville være interessant å få vite hva som gjøres med disse problemene i dag.
