Russofobi, den stuereine rasismen, det gode hatet

0
Russofobien har lange historiske røtter
Lars Birkelund

Av Lars Birkelund, medieovervåker og forfatter av «Norges krig mot Syria»

I NATOs Norge blir vi indoktrinert til å tro det verste om Russland og det har pågått i generasjoner. Jeg vet, da jeg så og si har følt det på kroppen siden jeg var barn, på 60-tallet.

Ikke fordi jeg var kommunist eller hadde kommunistiske, Russland-vennlige foreldre. Nei, jeg hadde i grunn en ganske gjennomsnittlig oppvekst. Mine foreldre var og er nærmest apolitiske, sjøl om de var sterke på det verdimessige. Men den antirussiske indoktrineringen var allikevel ikke til å unngå da den kom fra så og si alle andre kanaler: mediene, politikerne, skolen, fra kamerater, arbeidskolleger osv.

Hvordan og hvorfor merket akkurat jeg russofobien, fra jeg var barn og inn i voksen alder, jeg som hverken hadde Russland-sympatier eller var kommunist? Det må ha vært fordi jeg fra barnsben av har hatt en tendens til å stille spørsmål ved vedtatte «sannheter», om alt fra kristendom, som jeg også ble indoktrinert med, til politiske spørsmål. Så da jeg eller andre stilte spørsmål ved om vår nabo Russland, da Sovjetunionen, virkelig var så farlig som vi ble fortalt, om det var nødvendig med denne opprustningen osv., merket jeg tidlig rynkede øyebryn, aggresjon og mistenkeliggjøring. 

Det var overraskende, ja, skremmende med sånne reaksjoner på det som i utgangspunktet var helt uskyldige spørsmål fra barn. Ja, jeg vil si at det var traumatisk, da det skapte angst for å si hva jeg mente og dernest angst for utenforskap. Og da kan man bare tenke seg hvordan faktiske kommunister hadde det. For vi ble jo fortalt at Russland er farlig, slem, lumsk osv. Ja, at Russland lengter etter en anledning til å ta oss. Derfor måtte vi være på tå hev hele tiden, ikke minst overfor mulige femtekolonister blant oss. Ja, slikt ble vi indoktrinert med, til tross for at dette var relativt kort tid etter at nettopp Russland frigjorde Finnmark og så trakk seg ut igjen. Norge meldte seg inn i NATO, en Russland-fiendtlig organisasjon, i 1949, kun fire år seinere. Russerne hadde altså god grunn til å se på oss som utakknemlige allerede da. 

Mange av «sannhetene» som det var enighet om på 60-tallet er for lengst avleggs, fra forbudet mot homofili til det at kvinnens plass var i hjemmet og helst på kjøkkenet. Det kommunistiske Sovjetunionen har også for lengst blitt historie. I dag er Russland vel så kapitalistisk som mange NATO-land. Ja, nesten alt har forandret seg, men russofobien består. Nå er det ikke kommunismen som er problemet med Russland. Problemet er at Russland er Russland og at russere er russere og fortsatt er farlige, uanfektet av at det er NATO-land med USA i spissen som i alle fall de siste 20-30 åra har vært de mest krigerske i verden. Ja, stereotypene om Russland og russere gir ofte assosiasjoner til stigmatiseringen av jødene i mellomkrigstiden.

Den aggressive og stigmatiserende holdningen mot annerledes tenkende på det utenrikspolitiske området lever på lignende måte videre, 30 år etter den kalde krigen. Når «haukene» i norsk politikk, de er det fortsatt mange av, en sjelden gang blir utfordret på TV når det gjelder NATO og Norges krigerske politikk reagerer de ofte med sinne og mer eller mindre dårlig kamuflerte beskyldinger om at man løper Russlands ærend. Det vet jeg at blant NUPI-forskeren Julie Wilhelmsen har erfart de siste årene, fra sånne som Hans-Wilhelm Steinfeld og Hårek Elvenes (Høyre). 

Tormod Heier, som er oberstløytnant/forskningsleder ved Stabsskolen, har også opplevd lignende og svarte forøvrig Elvenes helt eksemplarisk i Klassekampen 29. januar: «Elvenes (plasserer) seg godt ut på sidelinjen i norsk politikk og samfunnsliv. Sammen med mer rabiate krefter i Øst-Europa». For et lite kjent faktum er at de kreftene USA/NATO/EU har dyrket og dyrker i Øst Europa er nettopp rabiate og russofobe. Jfr. de ekstremistene som med Vestens hjelp grep makten med et statskupp i Ukraina i februar 2014 og som i løpet av tre måneder innførte krig mot befolkningen i Donbass, Øst Ukraina. USA innrømte da uten blygsel at de hadde brukt 5 milliarder på å støtte slike i Ukraina fra 90-tallet og fram til kuppet.

Det er noe skremmende og totalitært med det å reagere med sinne når man stiller helt opplagte spørsmål. Det viser at de har noe å skjule. Det viser at nyansert og reflektert tale, sånt man kan bli klok av, er uønsket. Hensikten er åpenbart, som på Einar Gerhardsens og Håkon Lies tid, å skremme oss til ikke å si visse ting. Det skal være enten/eller, ikke både og, svart/hvitt der det finnes alle nyanser av regnbuens svar.  Slik lykkes de dessverre med å skremme en majoritet av det norske folk til taushet den dag i daq. Likedan på Stortinget. Jeg er sikker på at det finnes folk der som har lyst til å ta til orde mot galskapen, men som ikke tør av redsel for å bli beskyldt for å løpe Putins ærend. Likedan i mediene. Sånn var det også da Norge gikk til krig mot Libya og Syria. Ingen på Stortinget protesterte av redsel for partipisken og for å bli kalt gaddafist/assadist. 

Nå er det heldigvis ikke lenger like lett å bruke Russland som skremsel, dels fordi Russland ikke lenger er kommunistisk, men kanskje mest fordi Vesten så og si er i oppløsning og fordi andre land, ikke minst Kina, som vi også har blitt skremt med, på mange måter er mer vellykket. Dessuten vet jo «alle» hvem som har startet kriger de siste 20 åra, det er ikke Russland. Men russofobien er fortsatt en konstant faktor i Norge, i norske medier, med få unntak. Det går riktignok i bølger, men den siste tiden har det igjen tatt av, med den rene heltedyrking av den Russland-opposisjonelle Alexej Navalnyj, en type politiker norske journalister knapt ville ha tatt i med ildtang hvis han hadde vært norsk, men som har den «fordelen» at han hater Putin.  For Navalny er en slags SIANist, for å bruke norske termer.  I 2007 publiserte han en video der han sammenliknet kaukasiere med kakerlakker og tok til orde for legalisering av håndvåpen så den russiske befolkningen kunne forsvare seg mot dem. Og iflg Store Norske Leksikon har han «sterkt innvandringskritiske synspunkter». 

Heldigvis er det kun 2-3 % av russerne som vil ha Navalnyj til leder. Vi bør være glade for at russerne avviser en slik politiker. Men isteden har vi altså en situasjon der statsministeren og andre politikere, NATOs «sjef» Jens Stoltenberg og norske journalister, pusher Navalny av alle fram som en slags frelser for Russland.

En annen konstant faktor er «dissingen» av alt som er russisk, fra industriprodukter til Sputnik, Russlands corona-vaksine. Flere og flere land kjøper denne, men norske myndigheter har avvist å kjøpe den. Det handler nok i bunn og grunn ikke om kvalitet, men om de sanksjonene USA og EU innførte mot Russland i 2014 og som Norge sluttet seg til. Så nå sitter Erna Solberg og helseminister Bent Høie så og si med skjegget i postkassa fordi det kommer langt mindre av den europeiske vaksinen Norge ble lovet. Og sånn som Solberg & co har oppført seg mot Russland de siste åra er det liten grunn til å tro at Russland vil prioritere Norge hvis regjeringen blir nødt til å krype til korset.

Jada, jeg har hørt det mange ganger fra de «ekspertene» vi stadig ser i norske medier. De sier at de elsker Russland, det russiske folk, russisk litteratur osv. Men i praksis har de knapt et godt ord å si om Russland og den lederen, Vladimir Putin, som har fått Russland på fote igjen og som derfor er svært populær blant nettopp russerne. 

Så finnes det russofile Russland-eksperter, slike som liker både Russland og Putin, men de slipper svært sjelden til i norske medier. Bjørn Nistad opplevde under et debatt-program i 2014 at NRKs programleder, Eirik Wold, sa at at han ikke måtte si noe som gjorde at de andre i debatten ble sinte!  Dette er heldigvis den eneste gangen jeg kan huske å ha opplevd at noen i norske medier har forsøkt å gi en debattdeltager munnkurv. I samme program var det to norsk-ukrainere som begge var hysterisk anti-russiske og konspiratoriske. Rett og slett hatske. Den ene av dem oppfordret til voldelig oppstand i Russland. Ingen av dem fikk munnkurv.

Mediekampanjene mot Russland går i bølger og i det siste har det tatt av igjen. Ta Aftenposten 25. januar, med hele fem sider med det jeg uten tvil vil kalle demoniserende omtale av Russland og et glanset bilde av nevnte Navalnyj, særlig fra Lene Wetteland og Inna Sangadzhieva fra Den Norske Helsingforskomiteen. Disse «ekspertene» bør være kjent med at Navalny kun har noen få prosent oppslutning blant russerne, at han er en slags SIANist osv. Så hvorfor holder de på med denne heltedyrkingen? Den Norske Helsingforskomiteen later som om de er heltemodige forkjempere for menneskerettigheter. I virkeligheten er de statsfinansierte mobbere av Russland og andre land som ikke aksepterer USA/NATOs ambisjoner om verdensherredømme. Og Navalnyj er et tjenlig redskap i så måte. Ja, dette er krasse karakteristikker. Men som observatør av komiteen og Navalnyj i mange år våger jeg den, som en spissformulering. 

Eller ta Dagbladets Esten O Saether 24. januar. Riktignok har en russisk skiløper opptrådt usportslig. Men å generalisere fra det til en overskrift der det står «Russland er pill råttent» kan neppe kalles annet enn rasistisk propaganda, eller hatprat, som norske myndigheter har sagt at de vil slå ned på. Og hvor er Antirasistisk Senter?  AS er avhengig av penger fra norske myndigheter. Så de tør nok ikke å bite hånda som før dem. For russofobi er den stuereine rasismen i Norge. Hvis Saether hadde sagt det samme om Israel ville det nok blitt helt andre reaksjoner. For det hører med til historien at norske journalister har tatt til orde for sensur gjentatte ganger. I desember fikk Aftenpostens Kristofer Rønneberg NRK til å beklage at de for en gangs skyld sendte et Kina-innslag som var positivt og hyggelig for Kina. I januar fikk Aftenpostens Therese Sollien Nettavisen til å fjerne et innlegg som kritiserte norske mediers negative Kina-dekning. 

Russofobien fører også til at «TV-trynene» i blant blir ufrivillig komiske. Som da Ingvild Bryn 24. januar synlig imponert kunne melde at en video produsert av Navalny med hjelpere hadde blitt sett av 80 millioner mennesker «på få dager». Men hvem som helst ville ha fått så mange visninger etter flere år med markedsføring fra nesten ALLE vestlige medier, inkl. NRK Dagsrevyen.

Trine Schei Grande gledet seg 24. januar på Twitter over at en mobb på rundt 100 mann pepret fire russiske politimenn med snøballer. Men hun blokkerte meg da jeg svarte: «Du er en stor hykler. For du hadde aldri akseptert at det ble kastet snøballer på norske politifolk».  

Navalnyj er rett og slett et av USA/NATO/EUs propagandavåpen mot Russland. Dette er helt åpenbart, men allikevel noe som er «forbudt» å si på TV og i de fleste andre medier. For da kan noen bli sinte. Men VG kom allikevel nær ved å si det da de 24. januar skrev: «USAs ambassade la før helgen ut på sine hjemmesider detaljer om protestene til støtte for opposisjonslederen Aleksej Navalnyj rundt om i Russland – med oppmøtested og tidspunkt». Altså en ren oppfordring til å demonstrere mot Russlands myndigheter, som også hevder at USA og/eller andre betaler folk for å demonstrere. Hadde vi som nordmenn akseptert at Russland oppfordret til demonstrasjoner mot Norges regjering, eventuelt betalt folk for å gjøre det? Svaret gir seg sjøl.

Den massive og sympatiske framstillingen som NRK, TV 2, Aftenposten etc. gir av Navalnyj og de som demonstrerer for ham og mot Russlands myndigheter er derfor en del av hybridkrigføringen mot Russland (som også inkluderer sanksjoner, stadige militære provokasjoner, opprustning mm). De stadig smiskende intervjuene med den antirussiske «sjefen» for NATO, Jens Stoltenberg, er en annen side av samme sak. Medienes forskjellsbehandling mellom Assange, som de fortier og mistenkeliggjør, og Navalnyj, som de i årevis har omtalt som en helt, er nok en side. Mediene og politikerne i Norge var nærmest i sjokk etter stormingen av USAs kongressbygning 6. januar, mens de altså oppmuntrer til slikt i Russland, som i Hviterussland og tidligere i land som Libya, Syria, Ukraina og Venezuela. Det eneste som er til hinder for at demonstrantene i Moskva stormer Dumaen er russiske politifolk, men de blir kritisert for å bruke for mye vold. Hvis det samme hadde skjedd i Norge ville norske medier og politikere ha ropt på mer politi og dessuten gitt dem vide fullmakter.

Disse mediene, som mange kaller NATO-mediene fordi de holder NATO som en hellig ku, og deres journalister, med sitt tunnelsyn, ofte indoktrinert på «Forsvarets» Høyskole, bestemte seg for at det var Russland som prøvde å drepe Navalnyj allerede første gang nyheten om forgiftningen kom, lenge før «bevisene» kom. Det at folk, journalistene særlig, så lett tror at Russland sto bak, mens det å beskylde USA for drapet anses som en uhyrlighet, en konspirasjonsteori, er rett og slett en følge av den langvarige indoktrineringen jeg omtalte til å begynne med. I virkeligheten er det så enkelt som at Russland reddet Navalnyjs liv og deretter lot ham reise til Tyskland. Den angivelige forgiftningen av Navalnyj har dessuten blitt politisert, ved å bruke den som pressmiddel for å få Tyskland til å avslutte byggingen av Nord Stream 2, en gassrørledning fra Russland til Tyskland. Det er blant annet derfor at man ikke kan se bort fra at USA sto bak forgiftningen.  Men det er som kjent ikke tillat å si i norske medier. 

Dessverre er det ikke alltid at Klassekampen er noe bedre enn NATO-mediene og det er flere enn meg som har undret seg over hvorfor KK syns det er nødvendig å kjøpe inn og oversette artiklene til den fullstendig ensidige, dystopiske og svartmalende (på Russlands vegne) Liza Aleksandrova-Zorina, seinest 26. januar. Mye av det hun sier synes å være store overdrivelser. Hvorfor bruker KK ressurser på det giftige hatpratet hennes? Ensrettingen i de større norske mediene når det gjelder utenriks er stor nok om ikke også Klassekampen skal føye seg inn i rekken. Jeg lagde for et par år siden en Facebook-gruppe som heter «Gladnyheter fra Ondskapens Akse» som er dedikert til positive nyheter om land som blir svartmalt i norske medier, deriblant Russland. Den har nå over 1200 medlemmer. Klassekampen bør la seg inspirere av denne.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.