oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Debatten om vindkraft det siste halvåret, har resultert i vedtak om at den lokale innflytelsen ved foreslåtte utbygginger skal bli noe bedre (i alle fall i teorien), og at aktuelle vindkraftkommuner bør kunne tjene litt på evt. utbygging. Foreløpig er det er uklart om de lokale inntektene skal komme gjennom statsbevilgninger eller høyere forbrukerpriser på strøm. Og myndighetene har i tillegg begynt å formulere seg mer forsiktig om hva slags områder som skal kunne bygges ut. Men skal vi tro på dette?
Som en konsekvens av stortingsmeldingen om vindkraft, har energi- og klimapolitikken tilsynelatende tatt en ny vending: Det vi mangler av strøm til fullelektrifisering av Norge, skal leveres av en framtidig havvindindustri og av hydrogenproduksjon fra naturgass kombinert med et lagringssystem for CO2 i Nordsjøen. Særlig utbyggingen av en vindturbin-industri i Norge er selvfølgelig urealistisk, bl.a. fordi en betydelig slik industri allerede finnes internasjonalt. Norge vil ikke ha sjanse til å kunne konkurrere med den etablerte industrien (et forsøk ville være som om vi på Gjøvik skulle bygge en ny bilfabrikk for verdensmarkedet i konkurranse med Toyota og Tesla). Norsk industri (Røkke) er heller ikke interessert i det norske markedet – uansett hvor mye subsidier SV og Rødt er villige til å kaste bort på turbinproduksjon for flytende havvind. Teknisk Ukeblad hadde i går en kommentar til dette.
Teknisk Ukeblad hadde også en annen kommentar der bladet prinsipielt argumenterer mot å bruke elektrisitet på internasjonale datasentre (Google m.fl.). Norge bør heller bruke norsk fornybar kraft på «eksportvarer» produsert i Norge enn på eksport av «tjenester». Men TU konkluderer likevel med at kraft til datasentre er bedre «enn å eksportere av den uforedlede krafta til utlandet». – Merkelig: Hvorfor i all verden har Norge bygd ut en eksport-/importkapasitet på nesten 90 TWh, hvis kapasiteten ikke skal brukes? Forvirringen synes stor i TU.
Men ellers er vedlagte artikkel interessant: TU er bekymret for at Norge vil mangle inntil 100 TWh fornybar kraft når landet skal elektrifiseres. Den planlagte batterifabrikken i Arendal (Morrow Batteries), vil trenge 2.6 TWh og TU antyder at det kanskje vil komme inntil 10 slike fabrikker. Elektrifiseringen av sokkelen vil i tillegg trenge 30 TWh, ifølge Statnett. Datasentre vil trolig ha behov for minst 10 TWh. Samferdsel trenger ca. 20 TWh og eksport inntil 40 TWh. Dermed blir det lite kraft igjen til vår kraftkrevende metallindustri (som trenger 50 TWh) – og vårt overskudd ligger som regel langt under 20 TWh. TU bagatelliserer mulighetene for oppgradering av norske kraftverk og energieffektivisering av norske bygg.
I vedleggets heading spør Teknisk Ukeblad hvordan vi skal skaffe oss «ny norsk kraft», og lenger nede heter det at vi må «ha tydelige strategier for hvor denne kraften skal komme fra». Det er merkelig at TU unngår å nevne de mest aktuelle alternativene for ny norsk energiproduksjon: Import av fossil «elektrisitet» (lagd av kull og gass) fra EU, og kraft fra mer enn 10.000 norske vindturbiner. Det eneste TU gjør, er å håpe på at en planlagt «perspektivmelding» fra finansminister Sanner (før påske) skal avklare energiforsyningen til Norge.
Vi ser altså at den politiske debatten om elektrifisering i Norge tilsynelatende handler om svært langsiktige mål om (dels urealiserbar?) utbygging av havvind og hydrogen, mens prosessen mot fullelektrifisering av Norge i praksis handler om noe helt annet, nemlig om den kortsiktige importen av fossil «elektrisitet» fra EU og om utbygging av mye, ustabil og kostbar norsk vindkraft til landets egne strømkunder. Energibransjens ekkokammer kjører sin Fake News-forfalskning av energidebatten, men vi bør etter mitt syn ha gode muligheter til å unngå å bli lurt trill rundt, denne gang. Det er lett å se at importen av fossil «elektrisitet» fra EU er det motsatte av klimapolitikk, og at norske vindmøller heller ikke handler om det globale klimaet, kun om rasering av norsk natur.
Les mer om energispørsmål på steigan.no, klikk på bildet:
