Selkritikk

0

By og land hand i hand, men hva med øy og hav?

Av Nils Amund Raknerud.

Far rodde, mor satt på aktertofta og en liten pjokk på sju satt helt i baugen på prammen. Familien var på tur i det indre av Sørlandets vakre skjærgård. Sommer, Lettskyet. Havblikk.

Gutten, langt fra den urbane verden i Balkeby og Industrigata, så seg rundt på alle kanter, men pekte plutselig på noe svart som stakk opp av vannflaten et stykke unna. Ivrig måtte han spørre sine foreldre om hva det var for noe.

Bare en tømmerstokk, slo mor fast, men gutten var ikke helt fornøyd med svaret. Den angivelige tømmerstokken lå ikke og fløt som tømmerstokker flest. Den sto loddrett i vannet — og plutselig var den vekk.

— Den sank, vel da! sa pappa, tørt som en ørken, med småbarn-foreldres ikke alltid like uendelige tålmodighet.

Jeg tvilte fortsatt, men holdt det lojalt for meg selv. Jeg tiet og led stillhet. Helt til det kom for en dag at det var hodet på en sel vi hadde sett! Min skepsis til autoritetene, i dette tilfellet foreldrene, var vekket.

Denne nysgjerrige skapningen, der den stakk hodet opp, ble en attraksjon, en havets kuriositet. Å få øye på denne artige havhunden var like stor stas hver sommer for oss sommergjester.

Men ikke alle var like begeistret. «Den er fredet og etter opp all fisken!» fikk vi høre. Det romantiske bildet slo sprekker. Her er det snakk om en misforstått inngripen i naturens balanse som alle kan se, slo de fastboende fast. Alle unntatt dem som sitter på sine kontorer og plukker fra hverandre det helt åpenbare med tellinger og statistikk. Det skapes uorden i det økologiske systemet, støttet av naturvern på villspor og Birgitte Bardot, hadde jeg nær sagt.

I 2011 talte Havforskningsinstituttet 70 sel langs Telemarkskysten. Vitenskapelig undersøkelse, her skulle man gå nøyaktig til verks. Javel. På samme tid tok naturfotografen Per Ole Halvorsen opp kameraet og knipset et foto av sel på noen skjær — og talte 55. (NRK) Sto storparten av Telemark-bestanden oppstilt for fotografen?

Myndigheter og forskerne vil heller ikke se at det er forskjell på fiskere og fiskere. Bortsett fra at de under valgkampen hermer Bjørnar Moxnes med «økende forskjeller». Faktum er at det aldri har vært samlet så store kvote-verdier på så få fiskebåt-redere. Og aldri har vanlige fiskere fisket så lite. Men da ser byråkratiet en anen vei. At det er snakk om klasseforskjeller har ikke «vitenskapen» noe med, mens det faktisk er en utklassing som foregår.

I tillegg har du leppefisken som hentes opp i svære kvanta for å bekjempe lakselus i oppdretts-anleggene. Nok en del av det urettferdige systemet. Leppefisken er mat for torsken, så slik tømmes sjøen for torsk. Kortsiktig og svært lønnsomt, for noen få. 

Min gode nabo, en pensjonert fisker kommer innom med noen makrell og vi tar en kaffe sammen. Fra kjøkkenet her i mitt nye hjem skuer vi ut mot ved Skagerrak. Kanskje dukker det opp en sel som smiler til oss der ute. Torsken ligger i fryseren i form av fiskepinner. Kanskje har den reist langt.

Forrige artikkelFor et demokratisk valg – NKP fram i lyset!
Neste artikkelFirst House og pakten med Djevelen