Av Odd Handegård.
Det er lett å konstatere at alle partier på Stortinget (unntatt Rødt) støtter utbygging av vindkraft i Norge. Noen er for «litt» vindkraft, andre ønsker mye mer. Samtidig er det slik at alle, fra Frp til Rødt, nå skal lage nye partiprogrammer. Trolig blir det ikke store forandringer, men hvem vet? Forleden leste jeg en meningsmåling om hvordan velgere innen stortingspartiene stiller seg til vindkraftutbygging. Her var det utrolig nok blant SVs velgere at motstanden mot vindkraft var størst, bare vel 15 % av SVs velgerne støttet vindkraftutbygging i Norge. Tatt i betraktning de rabiate vindkrafttilhengerne i SVs ledelse og stortingsgruppe, har SVs medlemmer en kjempejobb å gjøre foran landsmøtet.
Dessverre er det ikke bare i SVs ledelse at problemene på venstresida befinner seg. De finnes også i de to venstreorienterte «tenketankene» Agenda og Manifest som bidrar med prinsipielle begrunnelser og økonomiske beregninger for den politikken venstresida skal føre. Jeg har tidligere kritisert flere meningsløse rapporter fra lederen av Manifest, Magnus Marsdal. Men i dag er utgangspunktet en artikkel av en annen Manifest-ansatt, Jonas Algers: «Venstresiden må ta ledelsen» når det gjelder utviklingen av fornybar energi, skriver han, og føyer til at det er viktig å ta et «oppgjør med teknologipessimistene på venstresida». Artikkelen sto i Klassekampen den 20. oktober – her kopiert fra nettsidene til Manifest:
Algers sluker ganske rått hele den energipolitikken som angivelig skal redde verden: El-biler, vindturbiner, CCS-teknologi, hydrogen lagd av gass, datasentre, kraftkabler, full elektrifisering av Norge m.m. – uten motforestillinger.
Utgangspunktet til Algers er det vanlige:
«For å stoppe en katastrofal oppvarming av klimaet må vi raskt [—] vri teknologiutviklingen mot fossilfrihet». Det første han advarer mot, er frykten for at kommersielle bedrifter skal tjene penger på vindkraft o.l. Dessverre, skriver han, er det «noen som tror at klimakrisa kan løses kun med redusert energiforbruk». Og: Det er «ingen naturlov som krever at fornybar energi skal skape privat profitt».
Løsningen til Algers er derfor vindinvesteringer som «styrker lokalt eierskap og verdiskapning». Litt av en sosialisme: Vindkraft som raserer norsk natur, og som vil være bankerott om ikke strømprisen til norske husstander flerdobles når de nye kablene til EU kommer i drift neste år, bør delvis eies av stat og kommuner. Dette likner på et tidligere idiotisk forslag fra en SVer om at eksisterende vindkraftanlegg burde «hjemfalle», slik at Norge – og ikke Tyskland – burde få jobben med å rydde opp når konkursene kommer og anleggene skal fjernes.
Men enda verre er neste argument for vindkraft: «Vindkraft trengs fordi transport og industrialiseringsprosesser (skal) elektrifiseres». Hvis vi sier nei til den klimaindustrielle utviklingen, er det grunn til å etterlyse «den internasjonale solidariteten». Men Algers har ikke et eneste konkret argument for at vindkraft trengs, han bare tar det som gitt – som Solberg og Gahr Støre – at Norge bør elektrifisere all norsk virksomhet – selv om Norge ligger lysår foran alle andre land i bruk av fornybar kraft.
Det er dokumentert utallige ganger at vi har energi nok til en hensiktsmessig elektrifisering av det meste av virksomheten i Norge. Vi har allerede et kraftoverskudd som varierer mellom 0 og 20 TWh. Vi kan oppgradere vannkrafta med minst 15 TWh. Vi kan energieffektivisere norske bygg for minst 20 TWh og dersom de som frykter klimautviklingen har rett, vil nedbøren i Norge stige dramatisk de neste 30 årene. En rimelig elektrifisering av Norge vil trolig kreve langt i underkant av 50 TWh.
Det er ganske ufattelig at Algers og Manifest klarer å få Solbergs/Gahr Støres håpløse energipolitikk til å bli det første ledd i en sosialistisk utvikling. «Vi har ikke tid til å innføre sosialisme før vi begynner å redusere utslippene». Egentlig nokså fantastisk: Det Algers og Manifest gjør er – ikke å utsette «sosialismen» – men å melde seg ut av den vanlige politiske debatten om hvordan Norge skal se ut når det gjelder lønnsforhold, skattepolitikk, utviklingen av de økende økonomiske forskjellene i Norge, helsepolitikk, distriktspolitikk, fiskeri- og landbrukspolitikk osv.
Jeg trodde det var grenser for hvor fjernt en «tenketank» kan tenke seg bort fra dagens konkrete samfunnsforhold. Men jeg har visst tatt feil.
steigan.no er antakelig den nettavisa som har mest omfattende kritisk dekning av vindkraftindustrien og vindkraftvandalismen i Norge, ikke minst takket være det imponerende arbeidet til Odd Handegård.
Klikk på bildet og les mer her.