Israel går inn på Aserbajdsjan sin side

5
Fra Aserbajsjans hovedstad Baku. Shutterstock
Knut Lindtner

Av Knut Lindtner.

Som alle konflikter har konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan lange historiske røtter. Den mest kjente er det mange kaller det tyrkiske folkemordet mot armenerne under første verdenskrig fra 1915. Men med Armenia er det historiske røttene særlig lange. De går tilbake før etableringen av jordbruk og at området derfor var viktig og sentral i utviklingen av stater, bruk av husdyrhold og fremstilling av metaller.

Begge statene var tidligere delrepublikker i nå oppløste Sovjetunionen og konflikten om omstridte landområder utviklet seg til krig etter den tid. (92-94). I denne konflikten en det mange ingredienser, religion, olje/gass, etniske konflikter som ikke følger landegrensene og det større geopolitiske spillet.

Krigen i 1994 endte med armensk militær seier. Men krigen løste ikke den regionale konflikten som vi ser i dag. Det betyr at spenningen om det omstridt området vedvarer. Når den bryter ut igjen i dag er det nå uklart hva som er den egentlige årsaken til dette, men det er åpenbart Aserbajdsjan som har startet krigshandlingene. 

Tyrkia er historisk et viktig naboland ikke minst for Armenia. Armenerne hevder at Tyrkia har levert 4000 jihadister fra Tyrkia som er satt inn i kampene på aserbajdsjansk side. Og nå kommer meldingen om at Israel også bidrar med sitt. De har nok sitt å tjene økonomisk på en krig som viktig våpenleverandør til Aserbajdsjan. De er også tjent med en svekkelse av alle andre stater i regionen.

Men det er mange som har sleiven i den regionale gryten og rører rundt i den. For som det er med alle regionale konflikter i dag er disse deler av konfliktene på det globale sjakkbrettet og på den måten har de betydning utover de lokale konfliktforholdene. Den israelske inntredenen fortelle om nettopp dette for de er ikke naboland til noen av de to involverte statene.

Knut Lindtner

Israel sender våpen til Aserbajdsjan når kampen mot Armenia fortsetter.

Aserbajdsjanske fraktfly har den siste tiden ofte fløyet til Israel etter våpen.

Av Dave DeCamp. Anti-war.

Israelske våpen fyrer opp under Aserbajdsjans kamper mot Armenia om den omdiskuterte Nagorno-Karabakh-regionen. Hikmet Hajiyev, assistent for presidenten i Aserbajdsjan, har fortalt israelske medier at aserbajdanske militære har brukt Israel-produserte angrepsdroner i de nylige voldsomhetene.

Israel og Aserbajdsjan er store handelspartnere. De to landene har også undertegnet en forsrvarsavtale. Og det er antatt at Israel skaffer det aserbajdanske militæret 60 prosent av våpnene deres.

Israel får til gjengjeld store mengder av Aserbajdsjans olje og naturgass.

Aserbajdanske fraktfly har i den siste tiden blitt sett på en flybase i det sørlige Israel .

At aserbajdanske fly lander på denne basen er ganske vanlig. Men timingen og frekvensen av de nylige flygingene antyder at israelske våpen er med på å fyre opp under konflikten.

Ifølge Haaretz landet to aserbajdanske Ilyushin II-76 fraktfly på basen sist torsdag, kun dager etter at kampene brøt ut. To fraktfly til ankom basen på tirsdag og onsdag, noe som kan bety at aserbajdanske styrker fylte på med israelske våpen.

Hahiyev sa at aserbajdanerne «setter stor pris på samarbeidet med Israel, spesielt forsvars-samarbeid».

Så langt er Israel tause om kampene i Nagorno-Karabakh. Når de blir spurt om denne tausheten går inn på aserbajdanerne sier Hajiyev; «Neida, neida, Israel og Aserbajdsjan forstår vår situasjon», og han viser til flerfoldige avtaler mellom de to landene.

Kampene i Nagorno-Karabakh pågår nå på sin sjuende dag, og viser ingen tegn til å minske. 

Tyrkia er blitt anklaget for å intervenere i kampene på vegne av aserbajdanerne. Og USA anklager Ankara for å ha brukt et F-16 fly til å skyte ned armenske jetfly.

Tyrkia benekter denne anklagen. Rapporter sier at Ankara har hjulpet sin allierte på andre måter, ved å sende leiesoldater fra Nord-Syria til regionen for å støtte Aserbajdsjan.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Olav says:

    The Dönmeh were a group of Sabbatean crypto-Jews in the Ottoman Empire who converted publicly to Islam, but retained their beliefs in secret. https://en.wikipedia.org/wiki/Dönmeh […] [Nâzım Bey] was [a Dönmeh] politician and physician [and] played a significant role in the Armenian Genocide and the expulsion of Greeks in Western Anatolia.

  2. Gresk-romersk-kristne europeere ville latt Miklagard bli gresk igjen i Treaty of Sèvres.

    image


    The Turkish forces were recipients of significant assistance from Soviet Russia. On 29 April, the Soviet authorities supplied the Turkish consul critical quantities of arms and ammunition, sufficient for three Turkish divisions. On 3 May, the Soviet government handed over 33,500,000 gold rubles to Turkey—the balance of the credit of 10,000,000 gold rubles.

    Rudolph J. Rummel estimated that from 1900 to 1923, various Turkish regimes killed from 3,500,000 to over 4,300,000 Armenians, Greeks, and Assyrians. Rummel estimates that 440,000 Armenian civilians and 264,000 Greek civilians were killed by Turkish forces during the Turkish War of Independence between 1919 and 1922. However, he also gives the figures in his study between 1.428 to 4.388 million dead of whom 2.781 millions were Armenian, Greek, Nestorians, Turks, Circassians and others, in line 488.

    British historian and journalist Arnold J. Toynbee stated that when he toured the region he saw numerous Greek villages that had been burned to the ground. Toynbee also stated that the Turkish troops had clearly, individually and deliberately burned down each house in these villages, pouring petrol on them and taking care to ensure that they were totally destroyed. There were massacres throughout 1920–23, the period of the Turkish War of Independence, especially of Armenians in the East and the South, and against the Greeks in the Black Sea Region. There was also significant continuity between the organizers of the Armenian and Greek Genocides between 1915 and 1918 and 1919–1921.

    A Turkish governor, Ebubekir Hazim Tepeyran of the Sivas province, said in 1919 that the massacres were so horrible that he could not bear to report them.

  3. The Treaty of Lausanne (1923) defined the borders of the modern Turkish Republic.

    Lord Curzon, the British Foreign Secretary of that time, was the chief negotiator for the Allies
    image
    In 1895 he married Mary Victoria Leiter, the daughter of Levi Ziegler Leiter, an American millionaire

    Curzon wrote a paper (12 May 1917) for the War Cabinet urging that Britain seize Palestine and possibly Syria. (…) At the War Policy Committee (3 October 1917) Curzon objected in vain to plans to redeploy two divisions to Palestine, with a view to advancing into Syria and knocking Turkey out of the war altogether.

    The Allied delegation included U.S. Admiral Mark L. Bristol
    image
    He was born on April 17, 1868, in Glassboro, New Jersey. (…) He served as the US High Commissioner in Turkey (1919–1927). His correspondence and other documents that he gathered are often cited during discussions on numerous events of that era, including Turkish-Armenian relations in which he played a significant role in his opposition to Armenian aspirations and American involvement in assuming a mandate in Armenia

  4. Wikipedia - Wilsonian Armenia

    President Wilson asked the United States Congress for the authority to establish a mandate for Armenia on May 24, 1920. The United States Senate rejected his request by a vote of 52 to 23 on June 1, 1920.

    After World War II, the Soviet Union attempted to annul the Treaty of Kars and regain the lands ceded to Turkey. The Soviet claims were backed by much of the international Armenian diaspora, as well as the Armenian Revolutionary Federation. Armenian leaders attempted to gather British and American support for the reclamation of eastern Anatolia from Turkey, but Winston Churchill objected to the Soviet and Armenian territorial claims. Likewise, the United States State Department backed Turkey as well, saying, as it had since 1934, that its previous support for Wilsonian Armenia had since expired. The Soviet Union dropped its claims against Turkey after Stalin’s death in 1953.

    Modern times - Today, as a continuation of the initial goal, the creation of an independent and united Armenia consisting of all territories designated as Wilsonian Armenia by the Treaty of Sèvres is a stated aim of the Armenian Revolutionary Federation, regardless of the United States’s official ending of support for the idea in 1934 and the fact that these territories are now inhabited mainly by ethnic Kurds and Turks. The Armenian Revolutionary Federation, as well as the Social Democrat Hunchakian Party and the Armenian Democratic Liberal Party in a joint statement on the occasion of the 100th anniversary of the Treaty of Sevres, stated that it still needs to be implemented, and that it is the only treaty signed by Turkey and the Republic of Armenia, by the free will of the Armenian side. On 10 July 2020 the President of Armenia Armen Sargsyan stated that “The Treaty of Sèvres even today remains an essential document for the right of the Armenian people to achieve a fair resolution of the Armenian issue” and that it is “a legal, interstate agreement which is de facto still in force”.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere