En musikalsk reise i Italia – eller hvordan jeg lærte å elske Hegel

0
Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770 – 1831) samt artikkelforfatteren med Monte Bianco (Mont Blanc) i bakgrunnen.

Med Hegel på solveien.

27. august 2020 var det 250 år siden filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel ble født. Vi forsømte oss og ga ham ikke den omtalen burde ha hatt på dagen. Som en kompensasjon til leserne bringer vi i stedet komponisten og musikeren Geir Johnsons refleksjoner over Hegel, musikk og trafikken i Italia.

Av Geir Johnson.

1.

Du har akkurat leid deg en bil i Italia, og har tenkt å begi deg ut på en tur i det ukjente. Vet du hva det betyr, ikke minst i Italia? Dette er ikke en tekst for å skremme noen vekk fra å kjøre, det gjør likevel de fleste guidebøker aldeles utmerket. Nei, dette er et forsøk på å forstå det tilsynelatende uforståelige, ikke for å gi system og oversikt, men gi en slags forklaring på hvorfor det ikke finnes system noen steder, og plenty system andre steder, og samtidig hvordan fraværet av overganger mellom disse sfærene utfoldes og gjør at alle – eller i hvert fall de fleste – likevel finner fram.

2.

Vi hadde leid bil på flyplassen i Bergamo en fredag i slutten av juli med sikte på å dra følgende rute:

Bergamo-Vicenza-Bassano del Grappa-Cortina d’Ampezzo-Bassano-Venezia-Padova-Bologna-Roma. Dette er en strekning på omlag 1000 km som innbefatter en lang rekke ulike veimuligheter og nivåer i trafikkbildet, og ikke minst mange ulike sfærer å oppleve italiensk bilkultur i.

Som guidebøker hadde vi et kart over Italia fra det tyske Falk-forlaget, populært kalt ”Gamle Falk”, og –  etter hvert – utvalgte sitater fra Hegels filosofiske skrifter.

Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Ei heller stedet. Fredag 30.juli var dette året synonymt med den dagen italienerne forlot sine hjem i byene og dro til kysten. Der hadde de planlagt å oppholde seg i tre-fire uker for så å vende hjem. Det betydde selvsagt at vi kunne risikere å bli stående fast i et trafikkaos uten like, men vi trodde ikke det, og det viste seg å stemme. Reisen var planlagt å gå stort sett utenom alle muligheter for å bli stående fast i et trafikalt mareritt, og vi ville for all del unngå kysten.

3.

Skal man feriere i det indre av Italia, skal man gjøre det i august. Halve landet – inklusive byene – stenger virksomheten. Romerne tar Roma tilbake, og for noen uker kan det faktisk være enkelt å ferdes pr bil i denne byen, også for nykommere. Motorveiene kan selvsagt pakkes tett av og til av trafikkork, men det må man være forberedt på, og ha bord, stoler, parasoll og ikke minst mat og drikke i bagasjerommet. Italienske motorveier blir sosiale møtesteder i flere timer når en kork inntreffer, og mange er de som har forbrent seg på dette.

Når jeg sier ”vi” betyr det to personer. Jeg reiste med min kamerat Pål, som er atskillig mer bevandret i italiensk kultur og språk enn jeg, men hans interesser hadde hovedsakelig ligget i de sydlige regioner, mens jeg var opptatt av overgangen mot det tyske og sveitisiske. Nå skulle vi starte i nettopp denne regionen og begi oss sydover for å forsøke å forstå den transisjonen som er så interessant med Italia, fra et sentraleuropeisk perspektiv, med mer kontakt med det overordnete og systematiske og forstå bevegelsen mot det mer uoversiktlige. For dette er jo en myte som mange har vært med å befeste, at Italia befinner seg i en form for kulturell splittelse der det ulogiske får predominans over det logiske, og der tingene tilsynelatende framstår kaotisk for den ikke-kjente reisende. Jeg gjorde meg så dum som jeg måtte framstå som, og forsøkte en ekspedisjon inn i denne mytologien med veisystemet som fenomen og objekt.

4. HVORFOR HEGEL?

TESE              Bergamo – Bassano del Grappa

Vi skulle altså fra Bergamo til Bassano, en strekning på omlag 100 km, som skulle være mulig å gjøre unna på omlag en time.

                        Bassano del Grappa – Venezia

ANTITESE     Cesena -Citta di Castello

                        Autostrada del Sole

SYNTESE      Roma

                        Luigi Nono     Contrappunto dialettico alla mente

Italienske veier                       Contrappunto dialettico e geografica alla mente

5. NEDSTIGNINGEN FRA DET ABSTRAKTE TIL DET KONKRETE

Hegels teoretiske arbeid kommer til uttrykk på mange plan i Italias trafikale univers. Nettverket av sideveier som er overordnet og underordnet hverandre i et uforklarlig system, men som oppleves som en riktig bevegelse ovenfra og nedad eller nedenfra og oppad er det mest opplagte eksemplet.

MINERVAS UGLE

Jeg hadde alltid stusset på formuleringene i de historiefilosofiske tekstene til Hegel der han plutselig åpenbarer et bilde om Minervas ugle. Faktisk var akkurat dette det eneste jeg skjønte av teksten på mange sider, og det skyldes ikke at jeg er spesielt god fuglekjenner. Det var noe med den indre logikken som ikke umiddelbart kom leseren i møte, for å si det forsiktig.

6. INGEN TING ER HVA DET GIR SEG UT FOR Å VÆRE

Med andre ord er en tur på motorveiene i Italia en eksemplifisering av forholdet mellom ”sein” og ”schein”. Du kjører langs A14 i retning Bergamo og ser fortvilet etter skiltet til byen. Tross alt ligger det en flyplass der, det er en by som også finnes nedtegnet i historien. Men kommer det noe skilt opp for Bergamo? Nei. Derimot kommer en rekke mindre byer med store skilt, byer som ikke en gang finnes på ordinære kart. Eller omvendt, man kommer til et sted som moterveiskilttegnerne har skaffet massiv gratisreklame, og som så viser det seg å være et vegkryss! Et sted som Rotevecchio er kjent over hele Italia. Hvorfor? Jo fordi A45(?) slutter akkurat der. Om de overhodet har noe annet på lager etter mange års branding på motorveiene? Ikke vet jeg, jeg kom meg aldri dit.


Men like ved ligger en by som burde fortjent bred omtale, Rovereto.  Hvorfor det? Jo, fordi byen kanskje er den eneste by i verden med en støysirene i stedet for kirkeklokker, laget av Fortunato Depero, en av de opprinnelige futuristene fra begynnelsen av 1900-tallet. Du tror det ikke før du har hørt det, men når klokken er 12 og folk går hjem til lunsj, er lyden som et tordenskrall mellom husveggene, en tåkelur uten tåke. Folk burde kjørt fra fjern og nær for å høre dette – i det minste hver torsdag – for da kunne de samtidig blitt til kvelden og hørt den massive og kjempemessige utendørs stormklokken som klinger kl 23.45, sannsynligvis for å skremme byens befolkning til ro. Man skulle i det minste  tro den varslet krig og undergang. Men nei, som alle sanne turistattraksjoner synes innbyggerne dette er ganske normalt, og defor går livet som normalt i Rovereto, med lunsj kl 12 annonsert av skrallende sirener, og med dundrende aftenklokker som perfekte for en framføring av 1812-ouverturen.  Men det gjelder altså først om du finner Rovereto… Og dette stedet står på kartet, men du finner neppe et veiskilt som leder dit.

7. NEDSTIGNINGEN

Nå tror den observante litterære leser leser kanskje at dette plutselig dreier seg om Stein Mehrens skildring fra British Museum, som Arne Nordheim så glimrende har tonesatt i et verk for sopran, barnekor, elektronikk og orkester. Men nei, det handler ikke om det, snarere om nedstigningen innover i det italienske samfunnet. For når man forlater motorveiene, der man betaler dyrt for å være befridd fra problemene med å orientere seg, og der man derfor befinner seg på overflatens polerte nivå, når altså ens ferd på dette nivået er over og man begir seg ned på neste nivå, oppstår det en ny dynamikk som treffer en desto sterkere: konflikten mellom det som er, og det som det tilsynelatende gir seg ut for å være.

8. DIALEKTIKKENS SENTRUM – ET REISEMÅL?

Min påstand er at det finnes en rekke steder langs de italienske motorveier som bare eksisterer i navnet, men ikke i realiteten. Et slikt sted er DUEVILLE, som skal befinne seg et sted nord for Vicenza, og som jeg har nærmet meg fra utallige vinkler uten noen sinne å oppdage. Det kan stå skilt til Dueville fra høyre og venstre, fra nord og sør, og det er alltid et par km igjen. En tilsvarende effekt kan man også oppnå i Norge, det skal sies. Om man kjører opp Numedal fra Kongsberg, kommer man til Flesberg, og der, ved kirken, står en pil som peker til venstre til Sentrum. Kjører man så til venstre, kommer man til en jernbaneovergang og et utsalg for tre- og jernvarer. Så er det over. Sentrum? Periferi? Flesberg Sentrum er øyensynlig fjernet av noen, av uforståelige grunner. Forskjellen på Norge og Italia er at i Italia opplever man dette hele tiden. Og Dueville blir et perfekt bilde på dialektikkens sentrum. Når er man egentlig dialektisk? Det er jo utelukkende en prosess, en måte å bevege seg intellektuelt, historisk eller samfunnsmessig mellom to punkter på. Og alle veier peker mot dialektikken, men har noensinne sett dialektikkens sentrum?
Jeg vil foreslå en gruppereise til Dueville for å feire dette umulige reisemål!

9. AVSTANDER

Ikke regn med avstander i Italia. Eller – for å si det annerledes: regn med avstander i Italia, og regn med at de er annerledes enn du forestilte deg. Fartens bedrag er ett fenomen. Det er nok en grunn til at Hegel i så liten grad er opptatt av fart. Det er en alvorlig svakhet ved hans system. I Italia synes man at man kjører i 120 km hele veien, men regner du ut etter en time har du stort sett kjørt i gjennomsnitt 80. Det går altså ikke særlig fortere enn i Norge, til tross for at folk kjører mye hardere. Dette ble eksemplifisert i tidsskriftet Det Beste en gang da jeg var barn og ivrig leser: To mann skulle kjøre fra nord til sør av Italia på Autostrada del Sole, den ene så fort han bare orket, den andre skulle ta pauser når det passet. Da de kom frem til Napoli, var avstanden 13 minutter! Eller med andre ord, omtrent det samme som halve Vivaldis Årstidene. Men hvem gidder vel  kjøre tvers gjennom et helt land for å spare inn tid nok til å høre halve Årstidene?

10. HEGEL OG ROMERNE

Italia er altså i sin essens et contrappunto dialettico e geografica alla mente – et dialektisk og geografisk kontrapunkt for hjernen. Og sentrum ligger i Dueville.

Den italienske komponisten Luigi Nono har en fantastisk tittel på et orkesterverk fra 1960-tallet, ”Contrappunto dialettico alla mente” – dialektisk kontrapunkt for hjernen. Skjønt ”mente” betyr jo både ”minne” og ”hjerne”, det er altså noe mer aktivt enn det enkle norske ordet. For det er den aktive instansen man trenger hele tiden når man kjører bil i Italia. I dette verket har Nono tonesatt lange passuser av Karl Marx’ filosofiske tekster, uten at det nødvendigvis gjør musikken mer revolusjonær. Dette orkesterverket kom jeg til å tenke på mer enn en gang i løpet av bilturen. For Hegel må ha hatt et eget forhold til romerne. Roma – eller rettere ”veiene til Roma” er jo innbegrepet på hegelianismens drøm om å kontrollere virkeligheten. Alt kan forstås og fortolkes inn i det hegelianske univers, som detaljer som bare utfolder seg som krusninger på totalitetens overflate.

Utsagnet ”Alle veier fører til Rom” har samme totalitære pretensjon. Og det verste er at det sannsynligvis er sant, i hvert fall om jeg skal stole på egne erfaringer. Jeg mener, man gruer seg jo første gang man kjører inn i Roma, ikke sant? Man har hørt om det forferdelige trafikkbildet, om den uopphørlige tutingen, om de umulige systemene, man stålsetter seg idet man nærmer seg. Jeg tok i hvert fall ingen sjanser, men ringte mitt hotell som ligger 200 meter fra Piazza del Popolo da jeg befant meg 100 km unna byen, for å være sikker på ikke å komme galt av sted. Har man kjørt rundt Roma en gang for mye, så har man gjort det, og da vil man gjerne finne riktig inngang eller utgang neste gang. Så jeg ringte som sagt hotellet 10 mil før jeg kom fram, og følgende samtale utspant seg:

Norsk bilist: ”Hei, hvordan kommer jeg fram til hotellet?

Resepsjonist: ”Hvor er du?

Norsk bilist: ”Jeg er ca 10 mil nord for byen, har kommet ned A1 og kommer snart til motorveien med bompenger.”

Resepsjonist: OK, da kjører du inn på motorveien. Når du kommer til første lyskryss tar du til høyre, og så holder du rett fram til Piazza del popolo.”

Norsk bilist: Hæ?

Resepsjonist (gjentar): Du kjører inn på motorveien, tar til høyre i første lyskryss og så er det rett fram til du er på Piazza del popolo.”

Alvorlig talt. Går det an å tro på slikt? Jeg mener, vi snakker om 100 km, og innkjøringen til en by med kanskje 5 millioner mennesker (og like mange biler…), og så skal jeg svinge én gang til høyre? Men hva med alle rundkjøringene, hva med alle advarslene, skrekkhistoriene? Jeg kunne fortsatt ikke tro hva han hadde sagt, men måtte jo forsøke. Anvisningen var riktig den. Jeg bommet med 200 meter, bare fordi jeg ikke stolte på resepsjonisten. Da fikk jeg til gjengjeld gjort unna noen ekstra kilometer opp og ned langs Tiber inntil en taxisjåfør forklarte meg hvordan jeg skulle komme på sporet igjen.
Derfor er Roma syntesen, og det faktum at alle veier fører til Roma er den endelige bekreftelsen på at Hegel hadde rett. Men parkeringen overlot jeg til en av pikkoloene.

GEIR JOHNSON

Forrige artikkelUtvalg vil ha flere strømkabler til Europa
Neste artikkelDin mann i retten under Assange-høringen – dag 17