Skal det bygges nesten 40.000 vindturbiner i Norge?

0
Illustrasjon: Shutterstock

Av Odd Handegård.

Jeg har tidligere kommentert utredninger fra den «venstreorienterte» tankesmien Manifest som flere ganger har tatt til orde for at den norske stat må mye sterkere med for å finansiere det «det grønne skiftet» som venstresida tror er nødvendig, (men som allerede langt på vei er realisert i Norge). Skiftet gjelder særlig finansieringen av vindkraft til lands og til havs (som strengt tatt ikke trengs i Norge), utbygging av hydrogen, produksjon av batterier, elektrifisering av litt av hvert og ikke minst fangst og lagring av klimagasser (CCS). Nå har Manifest fått en slags støtte fra uventet (?) hold, nemlig fra arbeidsgiverorganisasjonen NHO. En utredning fra fra NHO støttes i et entusiastisk oppslag i Klassekampen den 19. august. (Det holder om man leser innledningen og oppsummering i utredningen «Grønne elektriske verdikjeder»):

Nå er Manifest og venstresida først og fremst opptatt av å redusere norske klimagassutslipp, og av å sikre utbygging av nye, grønne arbeidsplasser i Norge, mens NHO drømmer om en eventyrlig utbygging av norsk eksportindustri innen energisektoren. Norge vil angivelig ifølge utredningen årlig kunne eksportere grønne produkter og «verdikjeder» for 32 milliarder Euro (300 milliarder kroner) allerede i 2030, og 76 milliarder Euro i 2050. Og NHO presiserer – i likhet med venstresida – at den nye strategien for Norge skal knyttes til havvind, batterier, hydrogen, elektrifisering av maritim sektor (kysttrafikk og oppdrett) og ladesystemer på vei. Optimismen er stor – de fleste uløste (og uløselige?) spørsmål blir ikke problematisert.

Det er ikke særlig overraskende at de planene som skisseres i utredningen, ifølge NHO vil kreve kolossalt med ny energi hvis de skal realiseres. Skal man elektrifisere Norge, eksportere kraft til EU i samsvar med kabelkapasiteten i 2021 samt å realisere alle tiltakene på opplistingen ovenfor, vil Norge, ifølge utredningen, måtte trenge nesten 400 TWh (!!) årlig med ny fornybar kraft, fordelt med en tredjepart på vindkraft i Norge, en tredjedel på havvind og en tredjepart på solkraft – i og for seg sensasjonelle tall, ettersom regjering og Storting hittil har antydet at 50 TWh vil klare seg, og den nåværende norske produksjon i dag er på i underkant av 150 TWh.

Går det an å ta slike «visjoner» på alvor? Egentlig ikke, selv om de som står bak forslagene hører til våre fremste (?) og i alle fall våre best betalte «eksperter». Vi vet jo at utbyggingen av kostbar vindkraft til havs ikke vil komme skikkelig i drift før etter 2030. Solkraft er dømt til å forbli kostbart, upraktisk og feilplassert i Norge. Resultatet blir derfor at all nødvendig ny kraft, 400 TWh, vil måtte bli «tradisjonell» vindkraft på land (nesten 40.000 turbiner?) om NHOs ideer skal realiseres før 2030. En slik plan ville umiddelbart føre til revolusjon i steinrøysa om det norske naturlandskapet i løpet av en ti-årsperiode skulle bli «bygd om» til et sammenhengende slakteri av alt vi setter pris på.

Samtidig er det naturligvis klart at NHOs planer er helt i samsvar med EUs nye, gigantiske energiplaner som jeg tidligere har omtalt («European Green Deal»). Spørsmålet er hva klimaskremte, norske stortingsrepresentanter kan lures til å stemme for. NHO er selvfølgelig null interessert i klimaspørsmål, men strategene der har for lengst oppdaget at den norske venstresida ser på NHOs energipolitikk som identisk med egen klimapolitikk. Det er altså her grunnlag for en historisk allianse mellom de som vil tjene penger på å rasere Norge, og de som innbiller seg at de skal redde kloden.

Les mer om vindkraft her.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelLønnsoppgjøret – «bedre enn ventet» eller «rein katastrofe»
Neste artikkelCalifornia: Energipolitikk som fattigdomsfelle