Politisk pandemi

25. august 2020

Toussaint2 — Dr. Jean-François Toussaint. Skjermdump fra video.

20. august annonserte nyhetsukebladet L’Express at den «populistiske illusjon» nå ligger bak oss. Takket være «pandemisjokket» er populistene nå «mindre vellykkede», blir det forklart. Det er ingen tvil om at pandemien har endret vesentlig på den politiske hverdagen i Vesten.

Angela Merkels popularitet har fått et oppsving takket være koronaviruset, og i Frankrike var det pandemien og ikke presidentens bruk av politivold som rensket gatene for gule vester. I Italia har den populære innvandringsfiendtlige Matteo Salvini blitt effektivt nøytralisert takket være redselen de høye antall døde i mars-april skapte, selv om tilstrømningen av migranter siden da har økt med 150 %. I USA er pandemien det mest brukte redskapet mot Donald Trump, og mye tyder på at om man klarer å holde frykten i live i to måneder til, vil presidenten bli fjernet fra Det Hvite Hus.

Problemet med denne politiske strategien er at de økonomiske og sosiale kostnader ved nedstengning av samfunnet er enorme og langvarige. Dessuten er det i demokratiene vanskelig å holde fakta skjult over lengre tid, til tross for de utallige «faktasjekkernes» innsats. Seieren over populistene risikerer å bli en Pyrrhosseier.

18. august ble lederen for det franske Institutt for biomedisinsk forskning og epidemiologiske studier i idretten (IRMES), Jean-François Toussaint, intervjuet. Hva tenkte han om den siste økningen i spredningen av koronaviruset på 221.267, altså 2.338 flere på én dag?

«Det viktigste i en pandemi er å vite antall dødsfall den forårsaker, og antall alvorlige tilfeller, innlagte pasienter, spesielt på intensivavdeling.»

Og faktum er at disse tallene har gått stadig ned siden april. De er i dag 99% mindre enn de var på sitt høyeste. Dette er tilfelle i hele Europa, til og med i Sverige som valgte å ikke nedstengte samfunnet, påpeker professor Toussaint.

Den såkalte andre bølge er ikke pasienter i intensivavdeling, og heller ikke innlagte pasienter, men unge mennesker uten symptomer, som vil vite om de har vært smittet. Doktor Toussaint konkluderer slik: Det som nå skjer, er en politisk misbruk av pandemien av et «vitenskapelig råd som ikke lenger er opptatt av den reelle risikoen, men som ønsker å påtvinge folk visse tankemønstre.» Om den økende bruk av masker i store deler av Europa, sier han følgende: «Dette er sosial mimikk, vi har absolutt ingen bevis at det fører til noen som helst vitenskapelige gevinst; vi er mer og mer i en verden av tro, mindre og mindre vitenskapelig, og mer og mer irrasjonell.»

De politiske spenninger i Norge er ikke like akutte som i USA eller Frankrike. Det er ingen grunn til å følge deres eksempel og risikere skyhøy arbeidsledighet, sosiale lidelser og en generasjon av elever og studenter uten vanlig skolegang. Eksempelet til etterfølgelse finner vi verken i Washington, Berlin, Paris eller Roma, men langt nærmere oss, både geografisk, språklig, kulturelt og politisk.