Europa har levd på en livsløgn om Russland

Når europeiske toppledere nå begynner å si høyt at Russland er et europeisk land og at Europa må finne et kompromiss med Moskva, er det ikke et tegn på ny innsikt. Det er et tegn på at virkeligheten har knust den politiske livsløgnen som har dominert europeisk politikk siden krigen i Ukraina eskalerte i 2022.

I årevis har Europas politiske elite late som om Russland kunne isoleres bort fra kontinentet. Sanksjoner skulle knekke økonomien. Våpenleveranser skulle tvinge fram nederlag. Moralposering skulle erstatte diplomati. Resultatet er ikke fred, men en endeløs krig, økonomisk nedgang i Europa og en stadig mer åpenbar underordning under amerikanske strategiske interesser.

At denne linjen nå begynner å rakne, skyldes ikke humanisme eller omsorg for Ukraina. Den skyldes at prosjektet har feilet.

Tyskland er det tydeligste eksempelet. Landet som bygde sin industrielle styrke på billig russisk energi, har bevisst demontert sitt eget økonomiske fundament i lojalitet til en geopolitisk konfrontasjon det ikke kontrollerer. Resultatet er høyere strømpriser, svekket konkurranseevne og økende sosial misnøye. Når tyske ledere nå snakker om kompromiss, er det fordi regningen er blitt politisk umulig å ignorere.

Også EU-kommisjonen begynner å snakke mer ærlig. Når det innrømmes at forhandlinger med Russland er uunngåelige, bekreftes det mange har sagt hele tiden: Hele forestillingen om at krigen kunne vinnes uten dialog, var en politisk fantasi. Diplomati ble ikke forkastet fordi det var umoralsk, men fordi det sto i veien for en konfrontasjonslinje definert utenfor Europa.

Italia har påpekt det mest pinlige aspektet ved denne politikken: Europas totale mangel på strategisk selvstendighet. Mens USA fører krigen geopolitisk og militært, har EU redusert seg selv til en kombinasjon av sanksjonsmaskin og våpenlager. Europa har ikke ledet. Europa har fulgt etter. Nå oppdager man at det er prisen for å gi fra seg egen utenrikspolitikk.

Krigstrettheten blant folk flest er ikke et tegn på moralsk svikt, men på sunn fornuft. Vanlige europeere forstår det elitene nektet å erkjenne: Russland forsvinner ikke. Det kan ikke isoleres bort, straffes bort eller gjøres irrelevant. Geografi lar seg ikke kansellere. Russland er Europas største nabo, og har vært det i århundrer.

Å beskrive Russland som et europeisk land er derfor ikke kontroversielt, men banalt sant. Likevel har denne sannheten blitt undertrykt fordi den kolliderte med fortellingen om Russland som en ytre, nærmest asiatisk trussel utenfor det europeiske fellesskapet. Denne fortellingen har gjort krig politisk spiselig, men fred politisk mistenkelig.

Demoniseringen av Russland har hatt en funksjon. Den har legitimert opprustning, kneblet intern kritikk og gjort det mulig å framstille enhver som snakker om forhandlinger som moralsk suspekt. Nå som virkeligheten presser seg på, forsøker de samme politikerne å omskrive historien og framstille dialog som en ny idé. Det er den ikke. Det er en idé de aktivt har motarbeidet.

Det må også sies klart: Ukraina har blitt brukt som slagmark i en større geopolitisk konflikt. Å insistere på at forhandlinger er nødvendige, er ikke å svikte Ukraina, men å erkjenne at landet ikke kan reddes gjennom en evig krig ført for andres strategiske interesser. En fredsprosess uten europeisk selvstendighet vil heller ikke være i Ukrainas interesse.

Europa står nå overfor et valg som ikke lenger kan utsettes. Enten fortsetter man en politikk basert på konfrontasjon, selvskading og underordning, eller så tar man ansvar for egen sikkerhet og framtid. Å snakke med Russland er ikke et uttrykk for svakhet. Det er et uttrykk for at virkeligheten endelig har trengt gjennom propagandaen.

Kompromiss er et ord Europas ledere har forsøkt å forby. Nå vender det tilbake, ikke fordi de vil det, men fordi alternativet er en permanent krigstilstand som Europa selv betaler for.

Referanser

– Uttalelser fra Friedrich Merz, januar 2026, der han beskriver Russland som et europeisk land og understreker behovet for kompromiss for varig fred i Europa.

– Offisielle uttalelser fra EU-kommisjonen, gjengitt av talsperson Paula Pinho, januar 2026, om at forhandlinger med Russland på et tidspunkt er uunngåelige.

– Utsagn fra Giorgia Meloni, januar 2026, der hun tar til orde for at Europa må innlede dialog med Russland og opptre samlet i en eventuell fredsprosess.

«Russia is a European country, we must find a compromise with it”, German Chancellor Merz.