Det digital-finansielle kompleks

0
Babylons tårn, malt av Pieter Brueghel den eldre i 1563. Shutterstock

I sin avskjedstale 17. januar 1961 advarte president Dwight D. Eisenhower mot det han kalte «det militær-industrielle kompleks», ei sammensmelting av militærapparatet og industrien i USA som han mente var en trussel mot hele samfunnet, mot frihet og demokrati. Han fikk fullstendig rett, og når vi studerer utviklinga de siste tre tiårene så har dette kompleks også smeltet sammen med finanskapitalen og medieindustrien.

Les: De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene

Ernst Wolff, som er journalist og forfatter og fast kommentator i Deutsche Wirtschafts Nachrichten har også grepet fatt i sammensmeltinga mellom digitalidustrien og finanskapitalen og skriver om det «digital-finansielle komplekset». Han ser på dette komplekset som en langt større fare for menneskeheten enn de fleste later til å ha innsett.

Wolff peker på fire store utviklingstrekk som har konsolidert det digital-finansielle komplekset:

Dereguleringa

Gjennom 1980- og 1990-tallet ble bankvesenet og finanssektoren stadig mer deregulert. Lovverk og regler som tok sikte på å kontrollere finanssektoren ble skritt for skritt fjernet. Bankene og finansselskapene fikk dermed stadig større makt over hele kloden. Wolff skriver:

De viktigste milepælene i denne utviklinga var den konstante introduksjonen av nye finansielle produkter, godkjenning av tilbakekjøp av aksjer, de stadig mer slappe lovkravene til hedgefond og liberaliseringa av banksystemet i de angelsaksiske landene. Totalen av tiltakene førte til en kontinuerlig omstrukturering av verdensøkonomien til fordel for finanssektoren, som i dag er mange ganger større enn realøkonomien.

En avgjørende konsekvens av denne utviklinga var den økende konsentrasjonen av finansiell makt: på 1990-tallet var det først og fremst mange investeringsbanker som hadde fordel av deregulering, og i begynnelsen av det nye årtusenet var det særlig hedgefondene. Med krisen 2007/08 begynte storhetstiden for kapitalforvaltning, hvor den største forente de mest lukrative hedgefondene, og hvis viktigste representanter – fremfor alt BlackRock, Vanguard og State Street – nå kontrollerer store deler av finanssektoren.

Lesere av steigan.no vil allerede være godt kjent med denne utviklinga og også med den voldsomme økninga av nettopp makta til dem vi har kalt «de vanlige mistenkte», nemlig BlackRock, Vanguard og State Street.

Digitalisering

Den andre banebrytende tendensen oppsto gjennom IT-revolusjonen og digitaliseringa. Det er den største endringa av industrien siden den industrielle revolusjonen. Dette har skapt teknologigiganter som har konsentrert en enorm makt på få hender. Wolff skriver:

Noen nye, store selskaper som for eksempel Google (grunnlagt i 1998, nå Alphabet) og Facebook (stiftet i 2004) baserer sin makt nesten utelukkende på anskaffelse og formidling av informasjon. Siden deres rene økonomiske makt gjør dem i stand til å holde konkurrenter i sjakk ved å kjøpe dem opp i et tidlig stadium av utviklinga, har de blitt nærmest uangripelig monopol på sine områder.

Stillinga storkonsernet Amazon, som ble grunnlagt i 1994 som en bokhandlerplattform, er også unik. Den har nå tatt kontrollen over internetthandelen i den vestlige verden og har blitt det som trolig er det største monopolet i økonomisk historie.

Finansmakt + digitalmakt = global supermakt

På toppen av dette har teknogigantene smeltet sammen med finanssektoren, og gjennom sin teknologi er de sjøl store finanskapitalister. Gjennom sin innmarsj i kryptovalutaer og blokkjedeteknologi gjennomfører de en omfattende restrukturing av verdensøkonomien, og de dominerer de vestlige teknologibørsene. Nasdaq i New York handler nå nesten bare om femstorkonserner: Microsoft, Apple, Alphabet, Amazon og Facebook. Wolff skriver:

Framfor alt gir samspillet med verdens største kapitalforvalter BlackRock (grunnlagt i 1988 av Larry Fink) denne kartelllignende strukturen enda mer kraft enn den allerede har hatt. BlackRock er ikke bare involvert i alle fem selskaper, men takket være den ufattelige økonomiske styrken (fondet forvalter eiendeler på over 7 billioner amerikanske dollar, 7.000 milliarder dollar) kan det bevege ethvert marked i verden i hvilken som helst ønsket retning.

I tillegg, med datasystemet Aladdin, har BlackRock et datareservoar som er samlet og kontinuerlig analysert over en periode på tretti år, noe som gir selskapet en uovertruffen informasjonsfordel over alle andre markedsdeltakere og som har gitt Blackrock en absolutt spesiell status i finansverdenen: Larry Finks selskap er også en konsulent og har blitt en nær partner til de største og viktigste sentralbankene i verden.

Aladdin forvalter noe sånt som 20.000 milliarder dollar i fondskapital, eller opp mot 10 prosent av all privat formue i verden.

Den tredje på laget: sentralbankene

Finanskrise i 2007/2008 og i enda høyere grad koronakrisa i 2020 dro disse banken tett sammen med sentralbankene. Både The Fed i USA og Den europeiske sentralbanken gjorde BlackRock til sin privilegerteobligasjonsforvalter. Dette har skapt den største maktkonsentrasjonen i finanskapitalens historie.

Samtidig førte lockdown i forbindelse med koronakrisa til at mens resten av økonomien gikk rett i bakken, vokste teknogigantene mer enn noensinne. Med sin kontroll over markedet for hjemmekontorsystemer og digitalundervisning vokste Apple og Alphabet. Og når folk ikke kunne komme til fysiske butikker handlet de istedet med Amazon via nettet, dermed ble også dette selskapet monopol voldsomt forsterket på bekostning av alle små- og mellomstore handelsselskaper.

Lockdown har også vært en kjærkommen anledning for finanskapitalen til å rette et storangrep mot bruken av kontanter og fremme sine digitale betalingssystemer.

Wolff oppsummerer:

Hvis man bare ser på utvidelsen av den makta som det digitale-økonomiske komplekset har oppnådd de siste tre månedene, må man bare innrømme at det har oppnådd en styrke som stiller det militærindustrielle komplekset, som USAs president Eisenhower omtalte i sin avskjedstale i 1960 som «potensialet for den katastrofale økningen av feilplassert makt» fullstendig i skyggen.

Les: Ingen krise for teknogigantene – de blir bare rikere

Kommentar:

Vi har pekt på alle disse tendensene i snart ett tiår, men alt tyder på at koronakrisa ble det vendepunktet som sørget for det fullstendige gjennombruddet til «det digital-finansielle komplekset» og deres nesten uinnskrenkede makt. De har alt som skal til av markedskontroll, finansiell styrke og teknologi til å utøve et globalet diktatur, i hvert fall i den vestlige verden.

Og glem ikke, slik vi allerede har pekt på: de tre «vanlige mistenkte» kontrollerer også våpenindustrien, den farmasøytiske industrien, merkevarene, agrobusiness og medieindustrien. Deres makt er større enn noen kapitalmakt tidliger i historien, og denne makta vokser hver dag.

Ingen norske medier følger og analyserer denne maktkonsentrasjonen så tett og så konkret som steigan.no. Mange medier later ikke til å ha oppdaget den en gang.


En av dem som anbefaler steigan.no er:

Bli med på å utvikle og styrke den kritiske og uavhengige journalistikken. Klikk her! Du kan også gi bidrag til konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916

Forrige artikkelMedieovervåking
Neste artikkelBare 10 prosent av norsk kraft er fornybar – tro det eller ei!
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).