oss 100 kroner!
Libanon er inne i en av sine verste økonomiske kriser noensinne. Siden oktober 2019 har det libanesiske pundet mistet mer enn 80 prosent av sin verdi og prisene på mat og andre livsnødvendigheter er gått rett i taket. Libanons gjeld er på 170 prosent av BNP og den offisielle arbeidsløsheten ligger på 35 prosent. Ikke bare de fattige og arbeiderklassen har vanskelig for å klare seg. Nøden har også nådd middelklassen, en klasse som alltid har visst å sno seg i tidligere. Selv under borgerkrigen 1975 til 1990 klarte middelklassen å finne lukrative lommer der de kunne klare seg ganske godt. Statsminister Hassan Diab skrev i en artikkel i Washington Post at landet hans nå er inne i ei alvorlig matvarekrise:
«Mange libanesere har allerede sluttet å kjøpe kjøtt, frukt og grønnsaker, og vil snart oppleve at det er vanskelig å ha råd til å kjøpe brød.»
Det lille landet innerst i Middelhavet er omtrent på størrelse med Kautokeino kommune i areal, og har om lag sju millioner innbyggere. Noen av de første bykulturene i verden fantes i Libanon, og landet har alltid vært et sted der handelsveier har møttes og ulike strategiske interesser har utkjempet store kamper.
Med Israel og Syria som naboer er Libanon et land som har fått føle krigens virkelighet mange ganger, ikke minst i 2006 da Israel angrep Libanon for å prøve å nedkjempe Hezbollah, men mislyktes katastrofalt.
Men på en eller annen måte har Libanon alltid lykkes i å være et handelssentrum og den libanesiske basaren har vært livskraftig midt i de verste konflikter.
Nå er det ikke slik. Landet er på randen av nød og har problemer med å skaffe seg finansiering. USAs sanksjoner mot Syria, som har som mål å sulte landet til underkastelse, rammer også Libanon. Caesar Act, som sanksjonsloven kalles, rammer enhver som handler med Syria, og dermed rammer den Libanon også. Nå truer sanksjonene et strategisk viktig naturgassprosjekt som Libanon står i ferd med å utvikle. Forhandlinegene med IMF er gått i stå, og heller ikke araberstatene vil hjelpe Libanon.
Til tross for alt har Libanon vært vestvendt, men nå snakker landets politiske ledelse om å vende seg til Kina for å komme ut av krisa. Statsminister Diab forsikrer om at landet ikke ønsker å vende Vesten ryggen, men at han er i seriøse forhandlinger med Kina om flere store og viktige prosjekter.
Kina tilbyr å oppgradere elektrisitetsforsyninga i Libanon, bygge kraftstasjoner, bygge en tunnel fra Bekaa-dalen til Beirut og en jernbane langs kysten. Verdien av prosjektene er anslått til over 12 milliarder dollar. For Kinas store silkeveibelte ville Libanons nordlige havneby Tripoli være en ideell eksporthavn.
Kinesiske investeringer vil sikkert styrke den negative holdninga i Washington, og da har ikke Libanon annet valg enn å satse enda mer på østlige allierte. Både Russland, Kina, Irak, Iran og Syria står klare til å bistå, sa Russlands ambassadør Alexander Zasypkin til dagsavisa al-Joumhouria.
Kina og Iran inngikk nylig en stor strategisk avtale som omfatter handel, investeringer, sikkerhet og militært samarbeid. Den har en foreløpig ramme på 25 år. Den økonomiske delen av avtalen er på 150 millliarder dollar eller mer. Kina og Iran ser tydeligvis for seg ei framtid der Asia koples vekk fra USA, skriver Asia Times.
Det er rimelig å anta at en avtale mellom Libanon og Kina vil ha en sammenheng med Iran-Kina-avtalen, siden begge land vil ha interesser i Libanon. Dette vekker mildt sagt liten begeistring i USA og Israel.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
