oss 100 kroner!
Ray Bradbury skrev romanen Fahrenheit 451 (1953) der hovedpersonen, Guy Montag, har i oppgave å brenne alle forbudte bøker. Bradbury sa sjøl i et intervju i 1956 at dette var inspirert av forfølgelsene av annerledes tenkende under McCarthysmen:
«Jeg skrev denne boka på et tidspunkt for fire år siden da jeg var bekymret for hvordan ting skulle gå her i landet. For mange mennesker var redde for skyggene sine; det var trusler om bokbål. Mange av bøkene ble fjernet fra hyllene den gang. «
Bradburys frykt er på sin plass også i dag, kanskje vel så mye som i 1955. I USA og Sverige har dete problemet eksistert lenge. I 2015 skrev forfatteren og journalisten Jesús Alcalá en kronikk i Morgenbladet der han beskrev dette problemet og analyserte det. I ingressen heter det:
I Sverige later det til å være et herskende samfunnssyn at dersom man utrydder ord og bilder som uttrykker upassende følelser, vil de upassende følelsene simpelthen fordampe, bli borte.
Les: Sverige og Fahrenheit 451
Bokbål og billedstorming
Korstoget mot uønsket litteratur og kunst føres under «progressive» faner. Man er «anti-rasistiske», «feministisk», «inkluderende» og hva det måtte være. Men bokutryddelsen har sine direkte forgjengere. De tyske nazistene snakket om Entartete Kunst, kunst som de så på som «utartet» og «degenerert». Kort etter Hitlers maktovertakelse i 1933 begynte nazistene å tenne bokbålene. Kunstnere og musikere ble fjernet fra lærerstillinger og kuratorer som hadde vist sympatier med den degenererte kunst ble avsatt og erstattet med medlemmer av NSDAP.
Opptil 25.000 bøker ble brent, og det omfattet blant annet bøker av H. G. Wells, Heinrich Mann, Stefan Zweig, marxistisk og kommunistisk litteratur, pasifistisk litteratur, bøker med liberale holdninger, bøker om seksualitet som «tjente til egoistisk nytelse», pornografi, jødisk litteratur og alt som kunne «undergrave tysk renhet».
Uønskete ideer skulle fjernes gjennom bokbål. Nazistene var ikke de første som gjorde dette. Det berømte store biblioteket i Alexandria inneholdt enorme mengder av oldtidas litteratur, og det ble brent i flere omganger, dels av romerne, som ville fjerne litteratur de så på som skadelig for imperiet, dels av de kristne, som ville fjerne «hedensk litteratur» og dels av muslimene, som ville fjerne litteratur som «ikke var i samsvar med koranen».
Resultatet ble at svært viktige verker gikk tapt for menneskeheten for alltid.
Biblioteket til kalif al-Hakam 2. i Còrdoba i Andalucia skal ha inneholdt noe sånt som 400.000 bind. Mye av det var oversettelser av klassiske greske og romerske verker, oldtidslitteratur. Etterfølgeren al-Masur sørget for å brenne store deler av bøkene fordi de etter hans mening var «i strid med islam».
Under den kulturrevolusjonen hersket det en tilsvarende ånd i Kina. Klassiske verker og bøker som var «i strid med kommunismen» ble ødelagt og brent. Statuer, kunstverker og minnesmerker ble ødelagt for å «nedkjempe føydalismen».
Ikonoklaster – billedstormere
Grønn ungdom har reist et krav om å fjerne statuen av Winston Churchill på Solli plass i Oslo. Churchill var ganske visst en imperialist og en rasist, og en av de ansvarlige for sultkatastrofen i Bengalen i 1943. Men han var også en av lederne for den allierte kampen mot Nazi-Tyskland. Han ga den norske kongefamilien og den norske regjeringa tilflukt i Storbritannia og han bidro utvilsomt mer enn de fleste andre til at de allierte vant krigen mot nazismen. Og det er nok i den egenskapen han fikk en statue på Solli plass der «Det engelske kvarter» en gang sto. Men det teller ikke i billedstormernes verden. Teodor Bruu i Grønn Ungdom vil sette statuen av Ludvig Holberg på museum. Logikken tilsier at en rekke andre norske forfattere og historiske personligheter må havne på det som under Inkvisisjonen ble kalt index, eller svartelista, først og fremst Knut Hamsun, naturligvis, men bare vent, tar de ham, så er det ikke lenge til de tar mange andre.
Billedstorming i historien
Gang på gang i historien har ødeleggelse av statuer og andre historiske minner spilt en viktig politisk rolle. Vi kan lese om det i Bibelen. I Fjerde Mosebok 33:50-52 heter det: «Herren talte til Moses på slettene i Moab, ved Jordan, rett imot Jeriko. Han sa: Tal til israelittene og si til dem: Når dere går over Jordan og inn i Kanaan-landet, skal dere drive ut alle som bor i landet, og ødelegge alle gudebildene deres. Dere skal ødelegge alle de støpte bildene deres og utslette offerhaugene.»
De kristne hadde for vane å ødelegge hedenske templer, statuer og minnesmerker. Og i perioder har billedstormerne hatt stor makt i kristenheten. Særlig i Bysants på 700-tallet var det harde kampanjer mot bruk av bilder og statuer. Med reformasjonen kom en ny runde med billedstorming. Protestantene Calvin og Zwingli tok sterkt til orde for å forby helgenbilder, og på 1500-tallet var det flere opprør av billedstormere.
Den første kjente billedstormeren i norsk historie var Kolbein sterke som slo ned gudestatuen av Tor på tunet til Dale-Gudbrand, så «det flaug ut myser så store som kattar liksom og firfisler og ormar.»
Den neste kjente ikonoklasten var en fjern forfar av undertegnede, biskop Jens Pedersen Schjelderup, som var den første protestantiske biskopen i Bergen, og som var den som sørget for å fjerne helgenbildene i kirkene i byen.
Både Bibelen og Koranen har vers som inneholder bildeforbud, men bildeforbudet blir oppfattet mer absolutt i islam. I Bibelen finnes bildeforbudet til og med i en av versjonene av de ti bud (2. mosebok 20:4.)
Billedstormerne i islam har hatt bedre arbeidsforhold, siden forbudet også er strengere. Det går fra fjerning av bilder i den hellige Ka’abaen i Mekka til en pågående kampanje for å ødelegge tidligislamske kulturminner i Saudi-Arabia.
Det er denne tradisjonen de skriver seg inn i alle de som nå vil rive statuer, fjerne historiske minner og forby litteratur.
George Orwell beskrev dette med profetisk klarhet i romanen 1984, som var ment som en dystopisk roman og en advarsel, men som nå mektige kretser ser ut til å behandle som ei brukerhåndbok.
Sannhetsministeriet
I 1984 er det Sannhetsministeriet som har i oppgave til enhver tid å skrive om og forandre historien for å tjene den politikken Partiet til enhver tid måtte føre. Som Orwell skriver:
“Hver dokumentasjon er blitt ødelagt eller forfalsket, hver bok er skrevet om, hvert bilde er malt på nytt, hver statue og gatebygg har fått nytt navn, hver dato har blitt endret. Og prosessen fortsetter dag for dag og minutt for minutt. Historien har stoppet opp. Ingenting eksisterer bortsett fra en uendelig nåtid der partiet alltid har rett. ”
Det er dette dagens billedstormere bidrar til.
Fra jeg var 16 år til tidlig i 20-åra var jeg tilhenger av den kinesiske kulturrevolusjonen og jeg forsvarte rødegardistenes billedstorming. Men jeg ble betenkt allerede da jeg som 21-åring besøkte det tekniske universitetet i Bejing, Tsinghua, og så hvordan sensuren hadde maltraktert og klipt i stykker utenlandske vitenskapelige tidsskrifter, angivelig for å hindre «imperialistisk påvirkning». Det jeg da fikk et lite innblikk i var den kinesiske versjonen av Sannhetsministeriet, og da jeg på slutten av 1970-tallet begynte å oppsummere lærdommene fra kulturrevolusjonen var dette en av de alvorlige feilene jeg pekte på. Og det er ikke noe riktigere i dag, mer enn femti år etter kulturrevolusjonen.
Vi trenger kontinuerlige og kritiske studier av historien, men det forutsetter at vi har adgang til den, og at det dessuten finnes en fri og demokratisk diskusjon i samfunnet der ulike tolkninger og synspunkter kan strides fritt uten frykt for mobben eller inkvisisjonen.
La 100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides
I 1956 tok den daværende kinesiske statsministeren Zhou Enlai til orde for at man skulle la «100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides», for som han sa, uten kritikk ville ikke regjeringen kunne lære av sine feilgrep. Mao Zedong stilte seg bak denne parolen, men som vi vet slo han kontra ganske kort tid etterpå, og kulturrevolusjonen ble et eksempel på det motsatte.
Kampen for ny innsikt og ny kunnskap slutter aldri. Det er en farlig tanke at man må forby tanker for å ta vare på samfunnet. Det viser all historie. Man kan gjerne tro at man kan løse problemet ved å brenne en kjetter på bålet, men man klarer ikke å brenne ideer. Å forby andres meninger leder rett inn i diktaturet. Dessuten er det utrolig dumt.
Noam Chomsky sa en gang at «Dersom vi ikke tror på ytringsfrihet for folk vi forakter, så tror vi ikke på den i det hele tatt.»
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
