oss 150 kroner!
John Kiriakou, en varsler og tidligere CIA-antiterroroffiser og sjef for antiterroroperasjoner i Pakistan, hevder at CIA har utviklet seg fra en etterretningsinnsamlingsorganisasjon til en stadig mer militarisert og uansvarlig institusjon engasjert i regimeskifte, politisk manipulasjon, attentater og skjult krigføring. Transformasjonen akselererte etter 11. september 2001 og undergravde amerikansk demokrati, folkeretten og USAs troverdighet når det gjelder menneskerettigheter.
11. september og militariseringen av CIA
Den amerikanske responsen på 11. september svekket USA betydelig. I stedet for å konsentrere seg om å samle etterretning og stille terrorister for retten, etablerte CIA torturprogrammer, hemmelige fengsler, utleveringsoperasjoner, kidnappingsteam og attentatgrupper.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herByrået forlot sitt tradisjonelle oppdrag med å rekruttere spioner, stjele hemmeligheter og forsyne beslutningstakere med pålitelig etterretning. Det ble en paramilitær organisasjon som opererte i økende grad utenfor konstitusjonelle og internasjonale juridiske begrensninger.
Under Barack Obama fortsatte denne transformasjonen gjennom ukentlige møter der tjenestemenn valgte ut personer for attentat. Disse utenomrettslige drapene demonstrerte hvor normalisert ulovlig praksis hadde blitt.
Ansvarlighet var nesten ikke-eksisterende. Til tross for torturprogrammet og andre overgrep, var den eneste personen som ble fengslet i forbindelse med CIAs respons på 11. september offiseren som avslørte torturpraksisen deres.
Regimeskifte gjennom propaganda og infiltrasjon
CIAs regimeskifteoperasjoner kombinerer propaganda, politisk innflytelse, etterretningsrekruttering og institusjonell destabilisering.
Byrået kan rekruttere journalister for å fremme pro-amerikanske narrativer, finansiere opposisjonsbevegelser, blande seg inn i myndighetskommunikasjon og dyrke frem tjenestemenn i utenlandske institusjoner. Disse aktivitetene skaper forhold der politiske omveltninger som er påvirket utenfra fremstår som spontane innenlandske opprør.
CIAs inngripen i Italias etterkrigsvalg etablerte en tidlig modell: finansiering av sympatiske journalister og manipulering av opinionen for å forhindre en kommunistisk seier.
Lignende metoder opererer gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner, politiske stiftelser, medier og utviklingsbyråer. USAID utførte verdifullt humanitært arbeid, inkludert bygging av skoler og medisinske klinikker, men ga også dekning for finansiering av skjulte handlinger.
Å kutte i USAID-finansieringen eliminerte ikke disse aktivitetene. Skjult finansiering kunne ganske enkelt overføres til tenketanker, demokratifremmende organisasjoner og andre institusjoner.
Ukraina og den vestlige strategien mot Russland
Avsettelsen av Ukrainas president Viktor Janukovitsj i 2014 var, etter min vurdering, en CIA-operasjon organisert av Obama-administrasjonen etter årevis med forberedelser.
Russland hadde gjentatte ganger søkt NATO-medlemskap eller forsikringer mot NATO-ekspansjon mot sine grenser. I stedet fortsatte NATO å ekspandere, mens Washington i økende grad støttet ukrainsk medlemskap.
Janukovitsjs avsettelse representerte den første fasen av en lengre innsats for å bringe Ukraina trygt inn i den vestlige sfæren. Amerikanske politikere beregnet feilaktig at Russland ville være maktesløs til å forhindre denne geopolitiske omstillingen.
Vestlig etterretnings engasjement utvidet seg senere til ukrainske sikkerhetsinstitusjoner og militært samarbeid. Selv om jeg ikke har direkte innsideinformasjon om disse operasjonene, er medierapporter om CIAs bistand og innflytelse over ukrainsk etterretning i samsvar med langvarig amerikansk praksis andre steder.
Ukrainas omfattende korrupsjon kompliserte også vestlige innsats, blant annet gjennom omdirigering av leverte våpen.
Iran og grensene for amerikansk-israelsk makt
Iran demonstrerer begrensningene ved etterretningsoperasjoner og eksternt pålagt regimeskifte.
CIA har historisk sett hatt liten tilstedeværelse i Iran, mens Mossad utviklet omfattende nettverk som er i stand til å overvåke og lage målrettede angrep mot iranske militære befal, politiske ledere og atomforskere.
Israelsk etterretning utnyttet sårbare befolkningsgrupper, overvåkingsteknologier og svakheter i personlig sikkerhet for å identifisere mål.
Likevel førte ikke israelsk suksess med målrettede drap til politisk seier. Israel overtalte Donald Trump om at det å eliminere iranske ledere ville føre til at regjeringen kollapset. I stedet forente amerikansk-israelsk aggresjon tidligere splittede iranske fraksjoner.
Den grunnleggende strategiske ubalansen er enkel: Iran trenger bare å overleve, mens Washington og Israel må styrte regjeringen deres, innsette en vennligsinnet erstatter og beskytte den regjeringen mot sin egen befolkning.
I et land med omtrent 92 millioner innbyggere, med formidable geografiske hindringer, er en slik okkupasjonsstrategi umulig. Amerikanere mislykkes gjentatte ganger med å forstå at utenlandske befolkninger ser på invaderende styrker som okkupanter snarere enn befriere.
Den dype staten og ansvarlighetskrisen
Den amerikanske dypstaten er reell. Permanente etterretnings- og sikkerhetstjenestemenn sitter i embetet i flere tiår, mens valgte presidenter kommer og går. Toppbyråkrater kan ignorere presidentens instruksjoner og manipulere uerfarne administrasjoner gjennom privilegert tilgang til klassifisert etterretning.
Etterretningsinstitusjoner blander seg også inn i innenrikspolitikk. Etterretningstjenestemennenes brev fra 2020 angående Hunter Bidens bærbare datamaskin brukte nøye kvalifisert språk for å antyde russisk involvering uten å fastslå det. Dette var et forsøk på å påvirke presidentvalget.
Russiagate forvandlet på samme måte ubekreftet etterretningsrapportering til politisk ammunisjon uten skikkelig analytisk gransking.
CIA fortsetter å utvide sine budsjetter, personell og forhold til teknologiselskaper, inkludert investeringer i private firmaer.
Det finnes lite bevis for meningsfull institusjonell reform. Et etterretningssamfunn med enorme ressurser, politisk innflytelse og operativ uavhengighet, uten effektiv ansvarlighet, representerer en økende fare for det amerikanske demokratiet.
