Hvordan USA planlegger å la sine selskaper fortsatt dominere

10
USAs baser i regionen

Av Stephen Gowans.

Den 22. mars rapporterte The Wall Street Journal om hvordan «Marinekorpset planlegger å få ny utrustning for å møte trusselen fra Kina». Det som beskrives som «trusselen» fra Kina, viser seg å være trusselen om at Kina er i en posisjon til å forsvare seg selv. [1] Her er et utdrag fra artikkelen, med mine kommentarer i hakeparantes:

[De siste tiårene] har Kina og Russland arbeidet med systemer for å hindre det amerikanske militærets evne til å konsentrere styrker i nærheten av deres regioner. … Hvis det brøt ut krig … kunne Kina… holde amerikanske krigsfly i sjakk.

Russland vil på lignende måte bruke kryssermissiler, luftvern- og sjømål-missiler utplassert i Kaliningrad og på Krim-halvøya i Svartehavet …

De kinesiske og russiske fremskrittene [i selvforsvar] førte til at Pentagon konkluderte med at USA gikk inn i en ny tidsalder med konflikt mellom stormakter [det vil si en tidsalder der USA ikke lenger ville være i stand til å dominere Kina og Russland militært.]

USAs daværende forsvarsminister James Mattis hadde tilsyn med utviklingen av en ny nasjonal forsvarsstrategi, som hevdet at den langsiktige konkurransen med Kina og Russland var Pentagons høyeste prioritet.

Som en del av den nye militære strategien, perfeksjonerer alle grener av de væpnede styrkene nye kampkonsepter og planlegger å bruke milliarder av dollar på hva Pentagon anslår vil være en epoke med mer intensiv konkurranse med Kina og Russland [der målet, fra USAs side, er å overvinne Kinas og Russlands evne til å holde amerikanske styrker i sjakk.]

Blant en rekke nye høyteknologiske programmer luftforsvaret utvikler, er en hypersonisk missil med fem ganger lydens hastighet …

Marinekorpset utvikler evnen til å hoppe fra øy til øy i det vestlige Stillehavet for å sperre inne den kinesiske flåten.

Hvorfor føler Washington behov for å sperre inne Kinas flåte og samtidig samle styrker på Russlands grenser? Kanskje USAs Nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2017 forklarer saken.

Strategien definerer verden som «en arena for kontinuerlig konkurranse» mellom tre stormakter: USA, Kina og Russland. Kina og Russland er utpekt som «revisjonistiske» makter. De er «revisjonistiske» fordi de forsøker å «revidere» den internasjonale orden – en orden der USA har politisk, militær og økonomisk forrang. I denne verden ønsker Kina og Russland «å forme en verden i samsvar med deres… modell… for å fremme egne interesser på bekostning av… Amerika og våre allierte,» ifølge Mattis. [2] Selve grunnlaget for konkurransen er en kamp for økonomisk overherredømme. «Vi må gjøre alt som er mulig,« sa Mattis, «for å fremme en internasjonal orden som er mest mulig gunstig for vår … velstand.»

Det spesifikke problemet med Kina i strategien er kommunistpartiets utfordring til amerikanske forretningsinteresser. Kina blir sett på som en trussel fordi det «subsidierer sine industrier, tvinger gjennom teknologioverføringer og forvrenger markedet», og har besluttet å gjøre økonomien mindre åpen for USAs uhindrete næringsliv. Et uhindret næringsliv, sier strategien, er sentralt for hvem amerikanske borgere er som et folk. Hva dette egentlig betyr, er at et uhindret næringsliv er sentralt for eierne av selskapene, som klasse.

Strategien er mest bekymret for at Kina utvider rekkevidden av sin statsdrevne økonomiske modell og omorganiserer Asia-Stillehavsregionen, på bekostning av amerikanske multinasjonale selskaper.

I tillegg er Washington imot Kinas forvitring av Monroe-doktrinen, instrumentet skapt i det nittende århundret for amerikansk imperialisme, som erklærer at Latin-Amerika er USAs innflytelsessfære. Kina, beklager strategien, forsøker å trekke Latin-Amerika inn i sin bane med statlig ledete investeringer og lån.

Amerikanske planleggere definerer Russland som en stormaktkonkurrent av mange av de samme grunnene. Russland, sier strategien, ønsker å etablere innflytelsessfærer nær sine grenser, konkurrere om amerikanske geopolitiske interesser og styrke det kommunistiske Cuba samtidig som de støtter sosialistiske Venezuela.

Nasjonal forsvarsstrategi, laget i 2018, gjenspeiler temaene i Nasjonal sikkerhetsstrategi:

De sentrale utfordringen for amerikansk velstand og sikkerhet er den nye fremveksten av langsiktig, strategisk konkurranse fra… revisjonistiske makter…. [Kina] fortsetter å følge et militært moderniseringsprogram som forsøker å oppnå et regionalt hegemoni i regionen Det indiske hav/Stillehavet på kort sikt og fortrengning av USA for å oppnå en global lederposisjon i fremtiden … Samtidig ønsker Russland å endre sikkerhets- og økonomiske strukturer i Europa og Midtøsten til sin fordel … Kina og Russland undergraver nå den internasjonale orden … ved … å undergrave dens prinsipper og «kjøreregler».

Avdøde John McCain, en sentral figur i den amerikanske utenrikspolitiske eliten, forklarte hva kjørereglene er og hvor de kommer fra. «Vi er sjefarkitekt og forsvarer av en internasjonal orden,» skrev den amerikanske senatoren, «styrt av regler dannet som resultat av våre politiske og økonomiske verdier.» Han la til: «Vi har blitt enormt rikere og mektigere» under disse kjørereglene.

Unnlatelse av å oppfylle USAs forsvarsmål, erklærer strategien – det vil si manglende håndhevelse av USAs kjøreregler – «vil resultere i … redusert tilgang til markeder, som igjen vil bidra til en nedgang i vår velstand og levestandard.»

USA planlegger dermed for kriger, som, hvis de skjer, vil være kriger med industriell utryddelse, som blir kjempet for det ene formål å sikre at gruppen av store rovgriske selskaper beholder ledelsen. Hvor mange av oss ønsker å bli dratt inn i globale konflikter for å sikre at amerikanske investorer fortsetter å motta brorparten av verdens potensielle fortjeneste?


1. Apropos, her er merknadene fra Kinas utenriksminister Wang Yi:

Kinas nasjonale folkekongress har aldri foreslått noe lovforslag om USAs interne anliggender. USAs kongress har imidlertid gjennomgått og vedtatt det ene lovforslaget etter det andre som åpent blander seg inn i Kinas interne anliggender. Kina har aldri sendt sine militære fartøyer og fly til USAs nærområder for å vise muskler, men de amerikanske krigsskipene og flyene har imidlertid vist muskler ved Kinas dørstokk. Kina har aldri sanksjonert noen amerikanske selskaper. Tvert imot ønsker vi amerikanske selskaper velkommen til å investere i Kina, og vi har gitt dem et solid forretningsklima. Imidlertid har USA prøvd ved enhver anledning å redusere kinesiske selskaper. De har innført ensidige sanksjoner mot kinesiske selskaper ved å utøve jurisdiksjon utenfor egne landegrenser, og prøvd å begrense Kinas rett til utvikling. Så snakker vi om trussel, er det ikke at Kina truer USA, men USA truer Kina.

2. «Les Jim Mattis sitt ‘brev til Trump’, The New York Times, 20. desember 2018.

3. John McCain, “John McCain: Why We Must Support Human Rights,” The New York Times, 8. mai 2017.

Med velvillig tillatelse fra Stephen Gowans, en canadisk skribent og aktivist.

Liste over USAs baser i regionen.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AndersP says:

    Jag läste att det varit ett coronavirusutbrott på ett amerikanskt örlogsfartyg i Stilla havet. Bara på ett?

  2. aford says:

    Hvis du føler sterkt for å dra ut med en høytrykksspyler med coronavirus og smitte flere av dem, får det bli din sak. Men du kan alltids få låne flytevest og en badehette etter mutter’n av meg.

  3. runeulv says:

    Det er Kina som gjør slik.

  4. aford says:

    Javel, hvis du sier det så. Jeg liker ikke konseptet “stormakt” særlig godt, uansett om den ligger øst eller vest for verdens navle (meg). Ta den ene drittsekken og bank den andre med.

  5. runeulv says:

    Det er bare en generasjon som har fått leve sitt liv i et paradis, som kan være så naiv. Det store spillet om global innflytelse stopper ikke opp, og da heller USA enn Kina som hegemon.

    tigers 1
    tigers 2

  6. aford says:

    Nåja, det kan vel være at jeg ikke egentlig er fullt så naiv at jeg tror at mitt forslag over, om bruk av drittsekker i stormaktsversjon, er særlig relevant eller forholder seg til virkeligheten i spesielt stor grad. Det var kun et personlig hjertesukk og uttrykk for en grunnholdning av ikke-politisk art.

    Når det gjelder en foretrukken hegemon, dersom jeg ble stilt opp mot veggen og helt seriøst måtte velge mellom de to nevnte, er svaret at også jeg nok heller ville valgt USA, av flere grunner. Det blir mye som å velge mellom pest og coro kolera, men sånn er det i hvert fall.

  7. runeulv says:

    For meg holder det med ytringsfrihet. Jeg har ikke så mye mot Russland heller, men de er ikke i stand til å være noen verdenshegemon.

  8. aford says:

    Jeg vil gjerne ha enda mer, men ytringsfrihet er helt grunnleggende for det meste av det andre. Nå synes jeg ofte det ser ut som at USA er blitt et rent instrumentelt verktøy for en mindre klikk av private aktører og hardcore sionister/ staten Israel, og at sterke krefter i denne sfæren gjør alt de kan for å avvikle reéll ytringsfrihet så fort som mulig. Kina har overhodet ingen tradisjoner for hverken ytringsfrihet eller individet som noen relevant enhet. De er muligens langsomt på vei opp av den grøfta, men prøver jeg å kaste et blikk på en tidslinje inn i fremtiden, setter jeg nok penga på at USA allikevel ikke rekker å avvikle fullstendig vestens siste rest av ytringsfrihet så fort at Kinas foreløpige score på den skalaen vil bli bedre enn den amerikanske på en stund, og i hvert fall ikke i min egen levetid. Luftige tankesprang og stor usikkerhet, men det er lov å gjette.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

2 flere kommentarer

Deltakere