Erdogan avslører seg dobbelt

0
Tyrkias president Erdogan driver et høyt og farlig spill. Illustrasjon: Shutterstock

Den tyrkiske hæren har ikke bare sendt svære forsyninger av tunge våpen til al-Qaidas filial i Syria og deres allierte. Den tyrkiske hæren og flyvåpenet har gått aktivt inn på terroristenes side og angrepet den syriske hæren i Idlib. Dermed avslører Tyrkia det mange av oss har visst i årevis, nemlig at Tyrkia er gudfaren til terroristene i Syria. Terroristene er deres forlengede arm, og de hadde ikke kunne holde ut så lenge og drive så omfattende terror mot det syriske folket hvis det ikke hadde vært for all den støtten som er kanalisert til dem via Tyrkia.

Det gjelder også støtten fra Norge. Norge har bidratt med minst 13,5 milliarder kroner til krigen mot Syria i form av materiell støtte til terroristkontrollerte områder i Syria. Denne støtten er smuglet inn via Tyrkia fra baser på tyrkisk side av grensa.

Erdogan prøver å beholde Idlib

Når tyrkiske styrker angriper den syriske hæren i Syria, er det naturligvis brudd på alt som heter folkerett. Syria har en klar rett til å forsvare seg mot og nedkjempe terrorister av al-Qaida-typen på sitt eget territorium. Men Norge, USA og NATO fordømmer Syria for å forsvare seg og støtter Tyrkias grove forbrytelse mot folkeretten.

Dermed avslører også de seg. «Vi» og våre allierte støtter og beskytter terroristene, og vi støtter Tyrkias krig mot Syria.

Erdogans støtte til terroristene gjorde at de kunne drepe mange syriske soldater og for en kort stund gjenerobre den strategiske byen Saraqib, som er knutepunktet i veiskillet mellom hovedveiene M4 og M5.

Tyrkias forsvarsminister Hulusi Akar skrøt av Tyrkias angrep på de syriske styrkene og hevdet at dette var sjølforsvar, sjøl om det altså var en operasjon sammen med al-Qaida og foregikk djupt inne på Syrias territorium.

Presidentkandidat Tulsi Gabbard er en av de ytterst få vestlige politikerne som sier rett ut hva dette er, nemlig et forsøk fra Recep Tayyip Erdogan på å opprette et islamistisk kalifat på syrisk territorium som ledd i sin strategi for å gjenskape et islamistisk, ottomansk kalifat med seg sjøl som kalif.

«Weapon of mass migration»

Erdogan avslører seg også i sitt forhold til Europa. Akkurat som i 2015 tar han i bruk migrantene som våpen, «weapon of mass migration», for å presse og tvinge Europa til å støtte seg.

Det tyrkiske regimet har satt opp busser for å frakte migrantene fram til grensa mot Hellas. Tusenvis av unge menn i kampdyktig alder er busset fram til grensa av tyrkiske myndigheter for å dra til Europa. Man ser knapt barn eller kvinner blant dem. Det virker nokså åpenbart at Tyrkia på denne måten også sender terrorister til Europa og stiller svake europeiske ledere overfor problemer de ikke vet hvordan de skal løse.

«Hva gjorde vi i går?» spurte Erdogan retorisk og svarte sjøl. «Vi åpnet dørene. Vi vil ikke stenge de dørene. Hvorfor? Fordi EU skal holde sine løfter.»

I Hellas oppfattes dette av myndighetene som et «massivt, organisert og illegalt angrep» på landets grenser. Hellas har da også nedlagt veto i NATO mot å støtte Tyrkia i Idlib.

Men Syria og Russland ga ikke etter

Til tross for at den syriske hæren må ha lidd store tap under det kombinerte Tyrkia/al-Qaida-angrepet, ga verken Syria eller deres allierte etter. Erdogan prøvde å kjøre inn en kile mellom Syria på den ene sida og Russland/Iran på den andre sida. Det mislyktes.

Russland svarte ved å forsterke flyangrepene på terroristene. Den syriske hæren lyktes i å gjenerobre Saraqib, og da det var gjort rykket russisk militærpoliti inn som garantister for byen og trafikken på M5. Dette var samtidig et krystallklart signal til Erdogan om at han hadde å holde seg unna, ellers… Russland har også sendt marinefartøyer med store forsyninger av tyngre våpen som både skal erstatte dem Syria tapte i Idlib og forsterke den syriske hæren ytterligere.

Mesut Hakki Casin, som er medlem av Erdogans utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske råd, erklærte 28. februar 2020 at Tyrkia er klart til å gå til krig mot Russland. «Vi har kjempet mot Russland 16 ganger, og vi vil kjempe mot dem igjen.»

Dette er bløff og tomt skryt.

USA er foreløpig ikke villig til å la seg trekke inn i en krig sammen med Tyrkia mot Russland i Syria. Alle vet at det i så fall fort ville bli en verdenskrig med bruk av kjernefysiske våpen. Sjøl om det finnes kretser i USA som tar lett på bruken av slike våpen, er ikke Donald Trump og staben hans klare for det – i det minste foreløpig. Det ser ut til at Pentagon vant over State Department, som Politico skriver. Dermed er bløffen til Erdogan avslørt.

Dette kartet viser områder som er gjenerobret av den syriske hæren etter terroristenes og Tyrkias midlertidige framganger.

Russland har også gitt Tyrkia klar beskjed om at ingen av deres fly eller droner vil kunne være sikre i Syrias luftrom. Syrias luftforsvar har etter dette skutt ned seks tyrkiske militære droner uten at det er noe særlig Tyrkia kan gjøre med det.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelEnsidig om kraftkabler
Neste artikkel– Nå skal bevæpnede soldater bli vanligere
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).