Når pressen svikter er ytringsfriheten avhengig av deg

28. februar 2020

Vår tids viktigste rettssak pågår i London, og de store mediene svikter oss. Assange-saken er et veiskille for ytringsfriheten, men det er folk flest som må forsvare den.

Mandag startet høringen i Woolwich Crown Court, der USA krever utlevering av WikiLeaks-redaktør Julian Assange. I ti år har Assange vært en jaget mann. 11. april 2019 tok britisk politi ham med makt ut fra Ecuadors ambassade i London, der han hadde hatt tilflukt siden 2012. Siden har han vært isolert i høyrisikofengselet Belmarsh.

FNs spesialrapportør for tortur Nils Melzer har slått fast at Julian Assange har «alle symptomene som er typiske for langvarig eksponering for psykologisk tortur.» Melzer sier også at «det vi har sett fra den britiske regjeringen er direkte forakt for Mr. Assanges rettigheter og integritet». Han slår fast at Storbritannia bryter folkeretten.

Den journalistisk vurderingen står til stryk

Verdens redaksjoner skal skremmes til taushet. Assange er australsk statsborger, ikke amerikansk. WikiLeaks er ikke en amerikansk organisasjon, og har ingen redaksjon i USA. Likevel krever USA at amerikansk jurisdiksjon skal gjelde. Ved å behandle en redaktør på denne måten, og ved å sikte ham for forbrytelser som kan gi 175 (!) års fengselsstraff i USA, skal Julian Assange gjøres til et skrekkens eksempel. Se, slik går det med dem som avslører statmaktens forbrytelser!

Basert på den groteske behandlingen av Assange, og de grove anklagene som rettes mot det som hittil har vært ansett som normal journalistisk virksomhet, skulle enhver vurdering tilsi at alle redaksjoner ville gjort høringen til en toppsak. Opinionen burde forvente en dag-til-dag dekning av det som foregår i det britiske rettssystemet.

Åse & co — Fra støttemarkering for varslerne Edward Snowden, Julian Assange og Chelsea Manning i Bergen 24. februar 2020.

Men hva opplever vi? De store medienes dekning av saken er på sparebluss. NRK, landets viktigste nyhetskanal, har knapt nok berørt saken, til tross for alle sendeflatene som skal fylles 24 timer i døgnet. Et søk på «Julian Assange» på nrk.no viser ingen treff i 2020! De fleste Assange-relaterte saker fra 2019 er faktisk lenker til politisk gatekunst i Bergen.

De andre store mediene i Norge synes heller ikke at rettssaken fortjener særlig oppmerksomhet. Skyldes det kanskje at aviser som Aftenposten og Bergens Tidende fra kommentatorplass har dolket Julian Assange i ryggen gjentatte ganger? Det verste er at de samme avisene og kommentatorene gjentar for lengst tilbakeviste påstander om Assange og WikiLeaks, som om det er fakta. Enten er vi vitne til bevisst uærlighet, eller så må vi konstatere at deler av kommentariatet lider av intellektuelt sløvsinn og ikke evner å sette seg ordentlig inn i saken.

Nylig har Frode Helmich Pedersen i BT («Hva er Julian Assange forbrytelse?») og Gisle Selnes i Aftenposten fått slippe til med motinnlegg som tilbakeviser feilinformasjonen.

Det er verdt å merke seg at BTs kommentator Eirin Eikefjord, som i forbindelse med Holberg-debatten i 2017 leverte det som må være det nedrigste angrep på Julian Assange i norsk presse noensinne, nettopp er belønnet med en plass i Abid Rajas «Ytringsfrihetskommisjon»! Eikefjord har omtalt Assange som «en paranoid og narsissistisk klovn som står i ledtog med Russland».

Unntakene bør derfor løftes frem – fordi de fortjener det: I dagspressen må Klassekampen få ros. Der har en journalist jobbet dedikert med Assange-saken i flere måneder og skrevet grundige, sannferdige artikler som kler av alle mytene som andre medier repeterer. Hun er nå på plass i London for å dekke rettssaken. Ny Tid er også et klart unntak, månedsavisen har trykket flere gode artikler om saken.

Vår tids viktigste avsløringer

Å forsvare WikiLeaks og Julian Assange bør sitte i ryggmargen på ethvert sannhetssøkende menneske. Hvem liker å bli lurt og løyet for av verdens mektigste? Hvem kan forsvare kriminelle handlinger begått av stater, stille seg bak forbrytelser som legitimerer kriger, angrep på demokratier, sabotasje av valg i andre land?

All informasjon som WikiLeaks har lekket er sann, her finnes ingen «falske nyheter», bare avsløringer av statsmakters og etterretningstjenesters kriminelle handlinger, ugjerninger som det aldri var meningen at vi skulle vite om. Det er dette som har skapt raseriet, og det er derfor Assange har vært jaget i ti år. Istedenfor at forbryterne blir straffet, er det varslerne som skal tas. Julian Assange, Chelsea Manning og Edward Snowden er vår tids store ytringsfrihetshelter, men de behandles som de verste forbrytere.

I 2010 publiserte WikiLeaks et stort materiale som viste at amerikanske myndigheter sto bak omfattende krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og i Irak. Rett etterpå lekket de store mengder diplomatmeldinger sendt fra USA ambassader («Cablegate»). Daværende utenriksminister Hillary Clinton gikk da ut med løfte om at Obama-administrasjonen skal «aggressivt forfølge» de ansvarlige for lekkasjene.

Hatet mot WikiLeaks eskalerte ytterligere rundt presidentvalget i USA i 2016, da e-poster fra det Demokratiske partiet ble lekket og kompromitterte Hillary Clintons presidentkampanje. De liberale medienes yndling tapte valget mot Trump, og WikiLeaks ble beskylt for å stå i ledtog med Russland.

Svertekampanjen mot Assange

«Til slutt gikk det opp for meg at jeg hadde blitt blendet av propaganda, og at Assange systematisk ble baktalt for å avlede oppmerksomheten fra forbrytelsene han avslørte.»
– Nils Melzer, FNs spesialrapportør for tortur – «Demasking the Torture of Julian Assange»

Fra å være en ytringsfrihetens helt, der verdens mest innflytelsesrike redaksjoner vant priser basert på materialet som WikiLeaks ga dem, har den samme pressen de siste årene systematisk bidratt til å sverte Julian Assange’ rykte. For å bruke en fotballmetafor: De tar mannen istedenfor ballen. Pressen har kappes om å fremstille Assange som en usympatisk, ufyselig, kynisk og løgnaktig manipulator, for slik å ta brodden av avsløringene om myndighetenes forbrytelser.

Svertekampanjens tre hovedpunkter har vært:

1. Forsøk på å stemple Assange som voldtektsforbryter. Tanken måtte være at ingen vil forsvare en voldtektsmann. I dag vet vi at anklagene ble fabrikkert av svenske myndigheter, og at hele saken er basert på løgner.

2. Påstandene om at WikiLeaks har opptrådt uansvarlig og satt liv i fare gjennom sine avsløringer. Dette er fremdeles bare påstander uten dokumentasjon som underbygger anklagene. Ingen har kunnet vise til konkrete ofre for avsløringene.

3. At WikiLeaks i 2016 skulle ha gått i Russlands ærend da de avslørte Demokratenes uærlige spill i valgkampen, ved å ta imot materiale som russerne hadde stjålet. Dette er heller ikke annet enn udokumenterte påstander. Skulle WikiLeaks kanskje holdt tilbake informasjonen de satt på for å beskytte Hillary Clintons rykte?

Alternative medier leverer

Takket være alternative medier, som har skapt sin egen plattform for informasjon, er det likevel mulig for opinionen å følge med på det rettsdramaet som pågår i London.

Den tidligere britiske diplomaten Craig Murray gir oss daglige oppdateringer fra rettssaken på sin blogg. Dette er sjokkerende, men opplysende, lesning. Steigan.no legger ut oversettelser på norsk. Det finnes heldigvis en rekke alternative nyhetssteder, blogger og YouTube-kanaler som gjør jobben som de store mediene skulle ha gjort.

Når de institusjonene som normalt skal forsvare våre sivile rettigheter svikter legges et desto større ansvar på oss. Assange og andre varslere er avhengig av at vanlige folk står opp og forsvarer det som vi nylig anså som selvsagte rettigheter. Derfor: Engasjer deg! Spre sannferdige nyheter om Assange-saken i ditt nettverk, motsi de falske mytene som florerer, still opp i demonstrasjoner for Assange og ytringfriheten!

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.