Frå demokrati til standssamfunn

1
Standssamfunnet i middelalderen. De som ber, de som kriger og de som arbeider. By Unknown author. - "Cleric, Knight and Workman representing the three classes", a French School illustration from Li Livres dou Santé (late 13th century, vellum), MS Sloane 2435, folio 85, British Library/Bridgeman Art Library; losslessly adapted from https://web.archive.org/web/20060115103059/http://www.uflib.ufl.edu/hss/medieval/., Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=504006
Hans Olav Brendberg

Av Hans Olav Brendberg.

Demokratiets atom er statsborgaren. Vi hadde borgarmeistrar lenge før vi fekk demokratiske statar. Men demokratiet i middelalderens byar var eit privilegium, ikkje ein lik rett for alle som budde i staten. Og middelalderbyens borgar forsvarte sine privilegium, ogso mot krav om at bønder og andre undersåttar skulle få dei same rettane som han sjølv hadde.

Først når borgarskapet var borgarskap i ein stat, ikkje i ein by, vart statsmakta demokratisk og praktisering av demokrati ein rett, ikkje eit privilegium. Ein middelalderborgar ville ikkje forsvart ein bonde som freista praktisera dei same fridomane som han sjølv hadde.

Tvert om ville han forsikra fyrsten at han ikkje hadde noko med saka å gjera, og gjeve fyrsten full støtte når den uregjerlege bonden vart sett på plass. Først når borgarskap vart utvida til nasjonen, og borgarrettane var noko som bymann og bonde hadde i lag, stod ein saman mot den utøvande mata når borgarrettar var truga.

Borgar og statsborgar er to ulike konsept. Dei gamle stendene vart oppløyst, til fordel for ein ny samfunnstanke bygt på demokratisk likskap. Det vi ser under rettssaka mot Assange er byrjinga på eit nytt standssamfunn. Dei store nyhendemedia reagerer akkurat slik ein middelalderborgar ville reagert om ein bonde vart forfølgt avdi han hadde freista opptre som fri mann. Ikkje ved å forsvara den frie mannens rettar. Men ved å underdanig signalisera til herskaren at dei set pris på sine privilegie, og ikkje har tenkt å blanda seg inn når uautoriserte praktiserer standsprivilegia.

Når journaliststanden, av ymse grunnar, opptrer slikt når Assange blir utsett for ein rettsfarse for å publisera ekte nyhende, reagerer dei akkurat slik du skal forventa at folk opptrer i eit standssamfunn. Og når folk opptrer som om dei lever i eit standssamfunn, gjer dei truleg det. Demokratiet er ei døyande styreform, sjølv om vi held på formene. Demokratiet er like ekte som monarkiet. Og er i ferd med å bli eit like tomt symbol. Makta har tatt nye former, og gjev oss eit grenselaust standssamfunn.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Avatar for Olav Olav says:

    I overgangsfasen mellom borgerlig privilegium og generell stemmerett så fantes det et “demokrati” basert på eiendomsrett og som derfor også omfattet selveiende bønder. Det var på den andre siden den voksende eiendomsløse klassen av industriarbeidere, men også funksjonærer og andre lønnsansatte som drev fram det kompromisset, en form for avledende kompensasjon preget av både økt “velferd” / “brød og sirkus”, som det “representative demokratiet” med allmenn stemmerett var og er. Alternativet til den avledningsmanøveren var derfor også logisk nok, akkurat slik Proudhon argumenterte for: Ikke avskaffelse av eiendomsbesittelse, men omfordeling av den som en forutsetning for aktiv og ansvarlig politisk deltakelse. Dessverre så lyktes det for Marx&Co å trenge det meste av arven fra slike som Proudhon og Bakunin til side.

    Proudhon consistently spoke against projects of state socialism. For him, state ownership of the means of production was the continuation of capitalism with the state as the new boss. Nationalization would simply make a nation of wage-workers, and Proudhon viewed the condition of the wage-worker as little better than slavery. State control also kills competition, and Proudhon considered that “competition is as essential to labour as division”; it is “the vital force which animates the collective being” (System of Economic Contradictions, McKay 197 and 207).Although he called himself a revolutionary, Proudhon was a reformist and a democrat. He recommended that workers gain political and economic emancipation by organizing themselves in “clubs”, cooperatives and associations for mutual credit, by electing representatives, and by exercising pressure and influence onto the state.Proudhon’s central formula, “Property is theft,” is often misunderstood. Proudhon was attacking the capitalistic property of the means of production. Whereas the French constitution of 1793 defined property as “the right to enjoy the fruit of one’s labor,” capitalist property is, according to Proudhon, “the right to enjoy and dispose at will of another’s goods—the fruit of another’s industry and labour” (What is Property? McKay 124). In fact, Proudhon formulates a thesis and an antithesis. While claiming that “property is theft,” he devotes long pages to the apology of the small owner, whether artisan or peasant, whose property is based on use, what he calls “possession”. “Individual possession is the condition of social life. … Suppress property while maintaining possession, and, by this simple modification of the principle, you will revolutionize law, government, economy, and institutions” (What is Property? McKay 137). Proudhon encouraged mutualist forms of possession, but he condemned communism, which called for the complete abolition of private property: “Communism is oppression and slavery” (What is Property? McKay 132). Proudhon’s ideal was less the abolition of private property than its fair distribution. Marx’s hijacking of the Proudhonian legacy
    https://www.unz.com/article/karl-marx-and-jewish-power/#footnote_22

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere