Beistet og bombingane: tankar om Dresden, februar 1945

52
Utsikt fra byens rådhus etter den allierte (UK og USA) bombingen 13-15 februar 1945 (Foto: Deutsch Fotohek/Wikimedia Commons)

Bombinga av Dresden sjokkerte verda

av Brett Wilkins, Common Dreams.

Kurt Vonnegut 

Dei allierte si øydelegging av Dresden var ikkje det største eller mest dødelege bombardementet av ein tysk by under Andre verdskrig. Men det var det klart mest berykta, mykje på grunn av Kurt Vonnegut sitt antikrigsmeisterstykke Slaughterhouse-Five. Den 13. februar markerer vi 75-årsdagen for det som Vonnegut, som sjølv overlevde bombinga som krigsfange, kalla «eit botnlaust blodbad».

Slaktar Harris og britisk terrorbombing 

Tidleg i 1945 var den ein gong så ustoppelege tyske hæren på retrett på alle frontar. Dei siste desperate forsøka på motoffensiv mot dei raskt framrykkande allierte styrkane i vest – Bulge-slaget og Operasjon Baseplate – hadde mislykkast, samstundes som Den raude armé frå aust rulla inn på tysk territorium i den første Schlesien-offensiven. Tidspunktet var gunstig, meinte britiske kommandantar, for storskala-angrep på byar i austre Tyskland som kunne støtte den sovjetiske offensiven og knuse moralen til tyskarane.

Lenge før dette hadde britane implementert ein framgangsmåte for det dei kalla «terrorbombing», eller den medvitne totale øydelegginga av tyske byar, som ein metode til å bryte ned det tyske folket sin vilje til å kjempe vidare. Bølger av krigsfly frå Royal Air Force (RAF) teppebomba tett befolka byar på nattetid, utan å gi skin av presisjonsbombing, og forårsaka omsynslaust omfattande død og øydelegging. Sjefen for Bombeflykommandoen i RAF, Arthur «Bomber» Harris, erklærte sitt ønske om å heimsøke det tyske folket med «redslane ved brann». Ein gong vart Harris stoppa av ein britisk polititenestemann då han hadde køyrt for fort med sin svarte Bentley. «Du kunne ha drepe nokon,» åtvara konstabelen han. «Unge mann,» svarte kommandanten, «eg drep tusentals menneske kvar natt.»

Arthur Travers Harris, mest kjent som «Bomber» Harris eller «Butcher» Harris, var øverste leder av RAF Bomber Command i den siste delen av andre verdenskrig. Han blir regnet som ansvarlig for de høye sivile tapstallene under de alliertes bombeangrep imot Tyskland. Wikipedia

Han laug ikkje. Sjølv om den britiske regjeringa insisterte på at dei aldri hadde hatt som politiske retningslinjer å drepe sivile, var sanninga heilt noko anna. Som Harris sa etter at tyske Luftwaffe-bombefly hadde blitz-bomba britiske byar: sidan tyskarane hadde «sådd vind», skulle dei få «hauste virvelvind». I 1943 skreiv Harris at «målet er destruksjon av tyske byar, drap på tyske arbeidarar og forstyrring av sivilisert liv over heile Tyskland» samstundes med ei «nedtoning av utslettinga av tyske byar og innbyggarane der.»

«Bomber» var verkeleg eit passande klengenamn for Harris, men mennene hans hadde eit anna på han: «Butcher» (Slaktaren). Han levde opp til tilnamnet. Rundt 50 tyske byar vart utsette for grufult luftbombardement, ofte med brannbomber designa for å tenne massive eldstormar og maksimere dødstal, destruksjon og terror. I juli 1943 døydde omlag 45 000 sivile, inkludert 21 000 kvinner og 8 000 barn, under over ei veke med ustoppeleg bombing i Hamburg. I februar 1945 jamna eit hundretals Lancaster-bombefly Pforzheim med jorda og drap nesten win tredel av befolkninga. Lista blei lengre og lengre. 

«Brann, berre brann»

Harris og andre RAF-kommandantar føreslo simultane angrep på Berlin, Chemnitz, Dresden og Leipzig vinteren 1945. Dresden, Tysklands sjuande største by, var det største urbane området i Det tredje riket som ikkje enno hadde blitt bomba. Byen hadde blitt spart for allierte angrep fordi den var ein viktig kulturby – kjend som Smykkeskrinet for sin fantastiske arkitektur – med relativt få militære mål. Det var ein tilfluktsstad, med 19 sjukehus og over ein million flyktningar som hadde flykta frå framrykkingane til Den raude arméen. Dei trekte dit på grunn av Dresden sitt rykte som trygg hamn midt i krigsflammane som herja det meste av resten av Tyskland, eit rykte forsterka av at 25 000 allierte krigsfangar vart haldne i og utanfor byen.

Vi må ikke glemme at krigen hadde også mange tyske ofre. Mange unge gutter som var tvunget til å sloss.

Dei første krigsflya frå RAF entra byen etter klokka 21:30 den 13. februar. Det vart slept kring 200 000 brannbomber og 500 tonn høgeksplosiv, inkludert to-tonns «blockbuster»-bomber, under dei første raida. Desse sette fyr på tusentals brannar som var synlege frå lufta 800 kilometer unna. Varmen som vart generert av infernoet smelta menneskehud og gjorde ei mengd offer om til dungar av smelta masse. Menn, kvinner, barn, sjuke, eldre, flyktningar og allierte krigsfangar, og til og med dyra i dyrehagane – dei vart alle sette i brann saman. Eldstormen på 1500 oC saug alt oksygen frå lufta; mange tusen døydde kvelingsdøden. Lothar Metzger, som var ni år gamal på den tida, minnast seinare: 

«Rundt klokka halv ti på kvelden gjekk alarmen. Vi barna kjende den lyden og .. hasta ned i kjellaren. […] Den eldre systera mi og eg bar dei små tvillingsystrene mine, mor mi bar ein liten koffert og mjølkeflaskene til dei minste. På radio høyrde vi med gru på nyhenda: «Høyr etter! Eit stort luftangrep vil kome over byen vår!» … Nokre minutt seinare høyrde vi eit forferdeleg bråk – bombeflya. Det kom ustanseleg med eksplosjonar. Kjellaren vår var fylt med flammar og røyk og vart skadd, lysa gjekk og skadde folk skreik hjarteskjerande. Med stor frykt kjempa vi oss ut av kjellaren.

Minner ikke dette om dagens Aleppo?

Vi kjende oss ikkje att i gata vår lenger. Brann, berre brann overalt, kor vi enn såg […] Det var ikkje til å tru, verre enn det svartaste mareritt. Så mange folk var skrekkeleg brende og skadde. Det blei meir og meir vanskeleg å puste […] utenkeleg panikk. Døde og døyande folk vart nedtrampa […] kremerte vaksne var skrumpa inn til små barns storleik, delar av armar og bein, døde menneske, heile familiar brende i hjel, brennande menneske sprang til og frå, brennande vogner med sivile flyktningar, døde redningsarbeidarar og soldatar, mange ropte på og leita etter barna og familiane sine, og brann overalt, alle stadar brann, og heile tida kasta den glovarme vinden frå eldstormen folk tilbake inn i dei brennande husa dei hadde prøvd å flykte frå […] Tvillingane hadde forsvunne .. vi fekk aldri meir sjå mine to småsystrer att.»

På morgonen kom det ei bølge på over 300 flygande fort, bombefly av typen Boeing B-17 frå United States Army Air Force, og banka laus på overlevarane med over 700 tonn eksplosiv. Den 15. februar bomba US-amerikanske krigsfly byens søraustre forstadar og dei næliggande landsbyane Meissen og Prina. Når det heile var over var kring 25 000 menn, kvinner og barn daude, og nesten 90 prosent av heimane i sentrale Dresden var utsletta. Mange av måla som kunne ha vore av militær interesse – nokre fabrikkar, jernbanesystemet – var relativt uskadde. Nazistane sine militære tog tøffa gjennom bygatene igjen innan tre dagar etter bombinga.

«Er vi dyr?»

Britiske og amerikanske tenestemenn insisterte på at Dresden skulle velgast som mål på grunn av sin infrastruktur innan industri og transport. Dette er berre delvis sant. Den kvelden bombinga starta, var Den raude arméen berre 130 km unna Dresden, og USA og Storbritannia – som visste at Europa ville bli delt opp mellom dei sjølve og sovjetarane etter krigen – hadde lyst til å imponere Stalin med ein massiv styrkedemonstrasjon. Eit RAF-memo til luftmennene på angrepskvelden forklarte at «intensjonen med angrepet er å råke fienden der han mest kjenner det» og «å vise russarane, når dei kjem, kva Bombekommandoen klarer å gjere». Nokre månadar seinare skulle USA føre verdas første og einaste atomkrig, der dei utsletta to japanske byar og drap hundretusentals av folket der i det som delvis var endå ein måte å sjokkere og imponere sovjetarane.

Dresden-bombinga sjokkerte verda. Churchill, ikkje kjend for å ause ut medkjensle, var forferda over råskapen i angrepet, og kalla det «terror og omsynslaus destruksjon». Etter å ha sett fotografi av den øydelagde byen, spurde statsministeren: «Er vi dyr? Dreg vi dette for langt?» I eit topphemmeleg memo datert 28. mars, 1945 skreiv han:

«For meg verkar det som augneblinken har kome for at spørsmålet om bombing av tyske byar berre for å auke terroren, sjølv om det skjer under andre påskot, bør revurderast. Elles vil vi bli sittande med kontrollen over eit heilt ruinert land.»

Andre forsvarte bombinga. Slaktaren Harris erkjente at «øydelegginga av ein så stor og vakker by på dette seine stadiet i krigen verka unødvendig, sjølv for mange folk som innrømmer at våre tidlegare angrep var heilt rettmessige.» Men han hevda at terrorbombing ville «avkorte krigen og bevare liva til allierte soldatar». Harris la til i eit berykta sitat: «Personleg meiner eg at alle dei gjenståande byane i Tyskland til saman er mindre verdt enn beina til éin britisk grenader».

Så mange som 600 000 sivile tyskarar vart drepne av alliert bombing under krigen. Mange av desse offera døydde i løpet av krigens siste månadar, når Tysklands nederlag var uunngåeleg og ei slik nedslakting ikkje tente noko gyldig militært føremål. Og sjølv om nazistane kanskje starta luftkrigen med bombinga av britiske byar, som drap 14 000 sivile under Blitz-krigen, så var virvelvinden dei hausta – for å sitere Harris – så grovt ute av proporsjonar at det for evig og alltid vil sette flekkar på Dei allierte sine sjølvrettferdige påstandar om at dei kjempa «den siste gode krigen».

Omsett av Monica Sortland for Derimot.no

Bilder med tekst lagt til av Knut Lindtner


Se også: Ein Kunstprojekt des Kunsthauses Dresden zum 13. Februar im Dresdner Stadtraum

«Rolling Angels» in Dresden: Kunstprojekt zum 13. Februar


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. tjatta says:

    En seier uten ære. Som satte standaren for alle vestens kriger sener. Bare noen år etter brant amerikanerne 80 % av nordkoreanske byer og landsbyer med napalm ned til grunnen. Dresden hadde skapt presedens for hvilke uhyrligheter man kunne slippe unna med. Senere kom Vietnam. 3 millioner døde. Resten er nær historie

  2. Trygve says:

    Tallet 25 000 drepte er altfor lavt. Tyske myndigheter har hevdet at tallet er 250 000 drepte.

  3. Det var Storbritannia som erklæra krig mot Tyskland “for å redde Polen”. Begge sider bomba infrastruktur innleiingsvis, men det var Storbritannia som starta med lett “terrorbombing” mot Berlin i august 1940. På den tid forsøkte tyskarane seg med fredsforhandlingar, men Churchill hadde stengt alle diplomatiske kanalar.

  4. Tellef says:

    Eller hva med brannbombingen av Tokyo 1945. Like dødelig som atombombene i Hiroshima og Nagasaki, men ingen som bryr seg om det. Hørte om det selv bare i forbifarten ang. en annen sak.

    Terrorisme av verste sort.

  5. I Dresden massakren så ble 13 kvadratkilometer av byen totalt utslettet med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbombe, byen hadde et innbyggertall på 650 000 innbyggere pluss 500 000-800 000 flyktninger.

    Alt ble utslettet i enorme ild stormer, eneste redningen var elven gjennom byen der overlevende samlet seg, men da kom bølge etter bølge med engelske jagerfly og meiet ned de siste overlevende med maskingevær.

    Et beskjedent antall over drepte var da 650 000, dette tallet har gått nedover og nedover og nå er det offisielle tallet over drepte nede i 20 000, om ca 10 år til så døde det nok ingen i Dresden.

    Bombingen av Dresden ble kalt moralbombing, som betyr bombing av store mengder sivile, vist noen overlever så vil de få svekket moral, mye er skrevet om Dresden angående moralbombing, men svært lite om de 123 Japanske byene som led samme skjebne i operasjon moralbombing.

    Bombingen av Dresden startet natten mellom den 13. og 14. februar 1945 da ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly angrep byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber. Angrepene kom puljevis. 244 britiske Lancastere begynte det første angrepet klokken 22.15. Brannbombene startet straks en ildstorm. Klokken 01.30 kom den andre puljen. Denne var dobbelt så stor som den første. I dagene etter, 14. og 15. februar, ble byen bombet i ytterligere to omganger av 521 amerikanske Boeing B-17 Flying Fortress bombefly. De allierte flyene møtte ingen motstand over Dresden fordi byen manglet antiluftskyts.

    Det som gjør bombingen så kontroversiell er at angrepet var rettet bevisst inn på å ramme sivilbefolkningen. De alliertes strategi baserte seg på tidligere erfaring fra brannbombing av Hamburg. Overfor Dresden la man opp til å gjenta effekten, bare i større skala. Brannbombene som traff Dresden antente straks ildstormer. Den høye temperaturen fra brannene sugde luft inn i flammene og startet en brennende pumpevirkning. Mennesker ble fanget i dragsuget og dratt inn i flammene, de som hadde søkt tilflukt i kjellere og bomberom døde av surstoffmangel.

    Den første puljen med fly slapp ned spreng granater med 3 sekunder senking så de skulle treffe helt ned i kjellere der kvinner og barn gjemte seg før de eksploderte for å drepe flest mulig sivile som hadde søkt dekning, så kom neste bølge med brannbomber og satte fyr på hele byen så 15 kvadratkilometer forsvant i en ildstorm.

    Dresdens befolkning i den perioden blir anslått til omtrent 650 000. pluss det store antallet flyktninger som befant seg i Dresden på dette tidspunktet. Disse hadde strømmet til byen fra tyske områder lenger øst i håp om å redde seg fra den røde hær som rykket stadig nærmere. Det var allment kjent i dette sene stadiet av krigen at Dresden ennå var blant de få tyske storbyer som var nærmest ubemerket av krigen; dens geografiske beliggenhet og militære betydning ble ansett som ubetydelig. Det var derfor en utbredt tro blant folk at Dresden ville bli spart.

    Bombingen av Dresden på de sene krigs dager slår også hull på myten om Hitlers Jødeutryddelse, I Dresden bodde det mellom 40-70 000 jøder, noe som ville vært rart vist Hitler hadde prøvd å utrydde dem i 6 år, i Øst derimot så tok Hitler flere millioner Russiske soldater i en rekke knipetang manøvrer i starten på krigen, satte dem i fangeleirer uten vann og mat der de alle døde i løpet av få dager, men rett skal være rett, Hitler hatet Jøder, homoer, negrer, kommunister, funksjonhemmede og andre som ikke var av deres master rase, men gjengen han hater alle mest var Frimurerne, det var ikke en tale uten at han la ut hatet sitt mot Frimurerne, ( både Franklin D. Roosevelt, Winston Churchill og Josef Stalin var 33 graders murere ) men dette har det vært total blackout om i media og historiebøkene av en eller annen grunn. Jødene i Dresden måtte gå med gule stjerner, hadde ikke samme rettigheter som andre Tyskere, de hadde heller ikke adgang til bomberom, men det var en ordre Tyskerne gav faen i under bombingen av Dresden.

    Denne grusomme massakren ble utført av Jesuitten Arthur Travers Harris, mest kjent som «Bomber» Harris eller «Butcher» Harris, som var øverste leder av RAF Bomber Command under den siste delen av andre verdenskrig. Han blir regnet som ansvarlig for de høye sivile tapstallene under de alliertes bombeangrep mot Tyskland.

    Britiske myndigheter satte seff opp en statue av ham i 1992. Dette ble møtt med forferdelse, både i utlandet og i Storbritannia. Statuen ble tilgriset av demonstranter, og måtte bevoktes døgnet rundt. Tyske myndigheter leverte også en offisiell protest.

    Det og gi massemordere flotta statuer er en tradisjon som man ser den dag i dag, George Marshall fikk også en flott statue og en fredspris for sin bruk av Atombomben mot Hiroshima og Nagasaki
    Noe som var helt totalt unødvendig siden Japan allerede hadde overgitt seg til Sovjetunionen, kilder nær George Marshall har i senere tid sagt at George Marshall sa at vi må nekte å akseptere Japans kapitulasjon så vi får testet Atombomben på levende mennesker. :frowning:

  6. Er det ikke snodig Kjell, i årene etter WW2 så har tallene på antall ofre i Dressen sunket med årene samtidig som antall jøder har steget.
    I Dresden var det offisielt 650 000 etter krigen, men nå er det ca 20 000.
    Om noen år så døde nok ingen i Dresden massakren og antall drepte jøder har steget til 6 milliarder.
    Ifølge Røde Kors var det 145 000 etter krigen, men antallet har steget og steget med årene.

    Men det viser vel hvem som skriver historien og hvem som eier mediene.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

44 flere kommentarer

Deltakere