Skattlegging av vannkraft (og vindkraft) – både/og

4. januar 2020

solbergfoss kraftstasjon — Solbergfoss kraftstasjon. Foto: Shutterstock

Kommentar til NOU 2019: 16

Utviklingen i norsk økonomi og næringsliv avhenger av politiske rammebetingelser som i prinsippet fastsettes av norske myndigheter (og av myndighetene i EU). Slik også når det gjelder kraftnæringen i Norge. I høst kom det faktisk en omfattende utredning (fra Sanderud-utvalget) som nå foreligger som NOU, nemlig nr. 16 i 2019. NOUen (som hadde høringsfrist 01.01.2020) handler først og fremst om skattleggingen av norsk vannkraftsektor, men inneholder likevel en del resonnementer og forslag knyttet til vindkraft som opplagt bør kommenteres.

Når også vindkraft trekkes inn i en utredning om vannkraft, så begrunnes det med at «utvalget kan se på om forskjell i beskatning mellom vannkraftnæringen og andre næringer skaper uheldige vridninger». Vindkraft trekkes fram som «det mest nærliggende alternativet» til vannkraftproduksjon (s. 12-13, pluss i mandatet). – Noen få av forslagene i NOUen om skatteendringer i kraftbransjen er etter mitt syn fornuftige, de fleste er det motsatte. Her følger en litt for lang kommentar om noen få poenger.

NOUen er egentlig, i tillegg til å være en utredning om det framtidige skattesystemet for vannkraftsektoren, en sammenhengende argumentasjon for tiltak som skal snu opp-ned på en sektor som har fungert utmerket i 100 år. De grunnleggende premissene for forslagene i utredningen begrunnes knapt nok, de tas for gitt:

Det overordnede målet om at norsk fornybar energi skal integreres i EUs energiforvaltning, problematiseres ikke. Det er en nødvendig «utvikling» – hva nå det er for noe – som på en mystisk måte styrer norsk kraftsektor. Målet er at kraftbransjen skal tillates å øke sin fortjeneste, via 2-3 nye kabler til EU, men det er helt ubegripelig at den økte fortjenesten i norsk kraftbransje skal hentes fra økte strømpriser til norske strømkunder. Kraftnæringen skal bli en ny skatteetat for staten.

Den foreslåtte byggingen av mange tusen vindturbiner i Norge (uten at vi trenger krafta), begrunnes kun med luftige hypoteser – uten fnugg av dokumentasjon – med at 50 TWh norsk fornybar energi vil kunne redusere klimagassutslippene i EU osv. NOUen handler stort sett bare om å løse bitte små praktiske problemer i kjølvannet av at den norske kraftsektoren skal underordnes EU – et av dem gjelder problemet med at norske husstander vil få vesentlig mer ustabil krafttilførsel når vindkrafta skal overta og når de nye kablene kommer. «Fleksibilitet» er standardløsningen i NOU 2019:16. «Fleksibilitet» er myndighetenes nye begrep for at vi alle har fått «smarte» strømmålere som skal suppleres med en ny strømtariff i 2021 – og som skal gi oss vesentlig høyere strømpriser, særlig om vinteren.

Innledningsvis i mandatet for utvalget heter det at «produksjonen av fornybar energi i Norge bør skje i et kraftmarked der kraftproduksjon bygges ut etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet». Det er lite i det NOUen skriver om vindkraft som tyder på at myndighetene vil følge opp denne fornuftige forutsetningen. Vindkraftnæringen i Norge tilfredsstiller i dag ingen normale krav til «samfunnsøkonomisk lønnsomhet». Når det gjelder skatter, avgifter og subsidier er dette tiltak som egentlig burde bidra til å realisere målet om «likebehandling» av vannkraft og vindkraft (mandatet s. 9). Men de er nesten helt fraværende i NOUen:

· Vindkrafta får subsidier og slipper i dag alle avgifter som gir det offentlige inntekter,

· Skattleggingen og avskrivningsreglene for vindkrafta er betydelig mer fordelaktig for vind- enn for vannkraft.

· Kravene til profitt er vesentlig lavere i de utenlandske selskapene som investerer i vindkraft i Norge, enn hva norsk industri generelt krever (renten er negativ i Tyskland).

· Vindkraftinvestorene spekulerer i at prisen på kraft vi stige ytterligere når to (eller tre) nye kabler til EU snart kommer i drift.

· Vindkraftsektoren slipper stort sett utgifter for kabeltilknytning mellom anlegg og strømkunder (anleggsbidrag).

· Kraftmarkedet er organisert slik at når EU legger CO2-avgifter på strøm produsert av kull og gass (angivelig for å redusere klimagassutslipp i EU), så sikrer NordPool at CO2-avgiftene på mystisk og ufattelig vis smitter over på prisen på rein norsk kraft. Det er mange molbohistorier i kraftbransjen, men denne tar trolig prisen.

Samlet sett er forskjellsbehandlingen av vannkraft og vindkraft ikke bare betydelig, men hinsides enhver rimelighet. Lønnsomheten i vindkraftsektoren er kun tilsynelatende og skyldes en serie politiske tiltak som dels gir vindkraftanleggene økonomiske fordeler og som dels unndrar vindkrafta utgifter vannkraftbransjen har. Påstanden om at vindkrafta er blitt noe rimeligere å bygge ut, gjør selvfølgelig ikke vindkrafta «samfunnsøkonomisk lønnsom».

På grunn av den enorme politiske forskjellsbehandlingen mellom vannkraft og vindkraft er det lett å være enig i utvalgets forslag om at det bør innføres samme grunnrenteskatt og naturressursskatt for vindkraft og for småkraft ned til 1.500 kVA som for vannkraft. Men fordelingen av inntektene fra skatt og avgifter mellom stat, kommuner og fylkeskommuner bør opprettholdes slik ordningen er i dag (det gjelder kommunal eiendomsskatt, formueskatt, konsesjonskraftordningen inkl. konsesjonsavgifta). Det er distriktene som har tatt belastningen med kraftutbyggingen – de bør derfor ha varige, økonomiske fordeler av utbyggingen.

Det er ellers grunn til å støtte et forslag i høringsuttalelsen fra «Motvind Norge» om grunnrenteskatten. Et av problemene for mange vannkraftanlegg er at satsen for grunnrenteskatt er så høy at mange bedrifter har vansker med å finansiere oppgraderinger og nødvendig oppgradering. Dette bør kunne løses ved at f.eks. 20-30 % av statens inntekter fra grunnrenteskatten settes av til et statlig fond som skal finansiere fornuftige oppgraderinger av vannkraftkraftbedrifter.

Ps. Teksten ovenfor bygger i noen grad på den høringsuttalelsen «Motvind Norge» har sendt inn om NOU 2019:16.