Frokost med BlackRock og Co

17. januar 2020

blackrock-nytt-bilde-i-dag — Grafikk: Creative Commons/ TerjeM

av Jens Berger, redaktør, NachDenkSeiten

Om morgenen, klokka 06.30, ringer vekkerklokka. Først rett i dusjen. Dusjsåpen, av merket Axe, kommer fra den nederlandsk-britiske selskapet Unilever. Den største aksjonæren der er finanskonsernet BlackRock.

Vannet kommer fra det kommunale vannverket, der den franske gruppen Veolia har en majoritetsandel. Veolias nest største aksjonær er finanskonsernet BlackRock.

Jeg pusser tennene. Tannkremen til merkevaren Colgate kommer fra det amerikanske selskapet Colgate-Palmolive, hvis største aksjonærer er finanskonsernene Vanguard, BlackRock og State Street – tilsammen eier de mer enn 22 prosent av selskapet.

På med buksene, av merket Levis, poloskjorta fra Ralph Lauren og joggeskoene av merket Adidas. Price (T.Rowe) Associates og Vanguard er de største aksjonærene i Levi Strauss & Co. Hos Ralph Lauren Corporation er det Vanguard og BlackRock, og BlackRock er den nest største aksjonæren i det tyske selskapet Adidas.

Og nå en skål med cornflakes. BlackRock, Vanguard og State Street er også blant de fem største aksjonærene i amerikanske Kellogg Company. Forøvrig er situasjonen veldig lik hos konkurrenten, den sveitsiske Nestlé-gruppen.

Jeg sjekker raskt på iPhone-en for å se hva som er nytt på Facebook og Twitter – Vanguard og BlackRock er de største aksjonærene i alle tre selskapene.

Jeg mater nå bikkja – hundemat fra Eukanuba kommer fra Procter & Gamble, der de største aksjonærene er Vanguard, BlackRock og State Street.

Og før jeg drar på kontoret, drikker jeg raskt en smoothie – produsenten Innocent tilhører Coca Cola Company, der finanskonsernene Berkshire Hathaway, Vanguard, BlackRock og State Street er de største aksjonærene.

Les: Tre selskaper eier de største korporasjonene i USA

Listen kan fortsette i det uendelige

Listen kan fortsette i det uendelige, og påvirker hele verdikjeden.
Kornet til frokostblandingen kan komme fra verdens ledende multinasjonale landbruksselskap Pioneer Natural Resources (Vanguard, BlackRock og State Street), bli høstet med landbruksmaskiner fra verdensledende AGCO Corporation (Vanguard og BlackRock), fraktet med det verdensledende rederiet A.P. Moeller-Maersk (Vanguard og BlackRock) fraktet til fabrikken i et containerskip fra Hyundai Heavy (Vanguard og BlackRock), pakket i en pappeske fra papirgiganten Stora Enso (Vanguard og BlackRock) og kjøpt i et Metro-supermarked (Vanguard og BlackRock).

Dette eier-oligopolet, omfatter ofte en hel næring.

Enten du mottar pakken fra Posten, DHL, FedEx eller UPS – BlackRock og Vanguard er blant de største aksjonærene i alle disse selskapene.
Du bruker forskjellige slags planer for å ringe med smarttelefonen – disse finansgruppene er også blant de største aksjonærene i Deutsche Telekom, Vodafone og Telefónica.

Fra Aareal Bank (BlackRock) til veterinærmedisinprodusenten Zoetis (BlackRock og Vanguard) er tyske aksjeselskaper solid i hendene på disse finanskonsernene. Ingen eier flere aksjer i tyske selskaper enn BlackRock. Det ser likt ut i Frankrike, Italia og Storbritannia. I USA er imidlertid BlackRock «bare» nummer to, bak Vanguard.

Les: Makt: Between a BlackRock and a hard place

Med finansmarkedets språk, er finanskonsern som BlackRock eller Vanguard omtalt som institusjonelle investorer. Investeringsfond, hedgefond, banker og forsikringsselskaper kompletterer denne gruppen.

Til sammen eier de, ifølge en fersk undersøkelse fra Harvard Business Review, 80 prosent av alle aksjer i de største offentlige selskapene i USA som er notert på S&P 500-indeksen. For 88 prosent av S&P 500-selskapene er den største aksjonæren enten BlackRock, State Street eller Vanguard.

BlackRock eier alene flere aksjer i Alphabet (Google) enn Sergey Brin. Sammen med konkurrenten Vanguard har BlackRock også flere aksjer i Amazon enn Jeff Bezos og rundt tjuefem ganger så mange Apple-aksjer som hele Apple-styret til sammen.
BlackRock, Vanguard og State Street har også flere aksjer i Facebook enn Mark Zuckerberg.

De finansielle selskapene er også de største aksjonærene i de store rustnings-konsernene, bankene og store oljeselskaper, og angir derfor tonen. Det er ikke topplederne som stadig er til stede i media som bestemmer i de største og mektigste selskapene i verden, men mektige finanskonsern.
Gitt dette nivået av makt og konsentrasjon, er det utrolig hvor lite som rapporteres om BlackRock, State Street og Vanguard, og hvor lite som er kjent om interessene og målene til disse gigantene.
Hva er disse selskapene, og hva er disse gigantenes mål?

Les: Hvem er Larry Fink og hva er BlackRock?

Forvalter 15 tusen milliarder dollar

Med en så tynn rapportering er det ikke overraskende at det også er mange rykter som ikke blir borte. BlackRock og Co. blir ofte uriktig omtalt som et hedgefond. Betegnelsen disse konsernene selv bruker er ganske enkelt kapitalforvaltere eller på engelsk, Asset Managers, noe som igjen er en kraftig understatement. Det er akkurat som om man skulle kalle handelsgiganten Amazon bare en enkeltbutikk.

Faktisk er kapitalforvaltning kjernevirksomheten til disse konsernene. Summene involvert overgår fantasien. BlackRock forvalter for tiden 6,85 tusen milliarder dollar, Vanguard 5,6 tusen milliarder dollar og State Street 2,51 tusen milliarder. Til sammen er dette rundt 15 tusen milliarder dollar, 15.000.000.000.000. Det tilsvarer rundt 2000 dollar for hver innbygger i verden – fra nyfødte i Rwanda til gamle kvinner i Japan.[..]

Disse pengene tilhører selvfølgelig ikke BlackRock og Co. Det er snarere kundeinnskudd. Pengene kommer fra pensjonsfond som forvalter for eksempel pensjonssparingen til lærere i New York eller politifolk i California. Den kommer fra fond for formuesforvaltning, der blant annet de oljeeksporterende landene i Midtøsten investerer sine valutainntekter på kapitalmarkedet og sørger for for perioden etter oljen. Og det kommer fra individer som noen ganger har beskjedne, men ofte også veldig store, formuer. Djevelen driter alltid i den største haugen, som ordtaket sier (dvs de som har mye vil få mer).

Les: Google, Facebook og BlackRock skal ødelegge mer norsk natur med vindfarmer

Den uendelige tilstrømningen av kapital til disse selskapene er drevet av et økonomisk system som vanligvis kalles nyliberalisme. Staten trekker seg stadig mer ut av offentlige tjenester globalt og overlater det til innbyggerne å sørge for alderdom privat.

Man sparer også til skolepenger for barn og barnebarn, som ikke lenger betales av staten. Privat helseforsikring fungerer etter prinsippet om at premiene som de forsikrede betaler i yngre år «tjener» renter på kapitalmarkedene og at de høyere helsekostnadene i alderdommen deretter kan finansieres av den skapte kapitalen.

Inntil da må midlene investeres. Til da, flyter globale bidrag på 3,6 tusen milliarder til eiendoms- og livs-forsikring hvert år; i 2027 spår forsikringsselskapene at det vil være 6,8 tusen milliarder. Dette er drivstoffet som motoren til de gigantiske kapitalforvalterne går på, og det er ingen ende i sikte på denne utviklingen.

Forretningsmodeller

Mens de gigantiske finanskonsernene er ukjente for offentligheten, er deres forretnings-modeller forskjellige. Nummer to, Vanguard, er i stor grad begrenset til kapitalforvaltning og er til og med organisert som et kooperativ; giganten tilhører sine egne kunder og er ikke først og fremst rettet mot å skape eget overskudd, men fungerer etter prinsippet om kostnadsdekning.

Og hvis et overskudd blir skapt, blir den gitt videre til egne kunder ved å redusere forvaltningskostnadene. BlackRock og State Street er derimot aksjeselskaper som prøver å skape profitt og dele ut utbytte til sine aksjonærer og bonuser til ledelsen. Imidlertid eies de fleste av aksjene av BlackRock og State Street selv, så beslutnings-makten og kontrollen forblir i deres hender.

For Vanguard gjelder fortsatt definisjonen som en kapitalforvalter – selv om selskapet er absurd stort. Men det gjelder ikke lenger for BlackRock. Her blir grensene mellom en kapitalforvalter og et hedgefond stadig mer uskarpe. BlackRocks kjernevirksomhet fortsetter å være kapitalforvaltning for sine kunder. Men for å oppnå dette målet, driver BlackRock selv en rekke aktivt forvaltede investeringsfond som ikke bare handler med aksjer eller obligasjoner, men også i alle slags finansprodukter.
De allerede vage grensene mellom et investeringsfond og et hedgefond er flytende her, og krysses ofte.

Les: BlackRock sikter seg inn mot europeiske pensjoner

Er verdens største finanskonsern verdens største skyggebank?

BlackRock kan derfor best beskrives som en skyggebank – i følge den tyske sentralbankens definisjon er det “de aktørene og aktivitetene i finansmarkedene […] som utfører banklignende funksjoner (spesielt i utlånsprosessen), men som ikke er banker og derfor ikke er underlagt reguleringen av kredittinstitusjoner”. Alt dette gjelder BlackRock. Så er verdens største finanskonsern verdens største skyggebank?
Mer om det senere.

I tillegg til formuesforvaltning, har BlackRock også spesialisert seg på andre aktivitetsområder i finanssystemet. Handelsplattformen Luminex, som driftes av et konsortium rundt BlackRock, er en av de største og viktigste «Dark Pools» i finanssystemet – et internt handelssenter for alle typer verdipapirer som står utenfor offentlig regulering og kun er tilgjengelig for en utvalgt gruppe kunder. Gjennom sin private kredittavdeling, formidler BlackRock mellom private låntakere og långivere.

Andre avdelinger har spesialisert seg på rådgivning. BlackRock Solutions-divisjonen gir råd til stater og sentralbanker om spørsmål som har betydelig innflytelse på kapitalen som forvaltes av BlackRock selv.

BlackRock og andre økonomiske konsern bruker BlackRocks analysesystem Aladdin for å sjekke mulige risikoer for aktiva verdt 20 tusen milliarder dollar. På bakgrunn av egenutviklede algoritmer, er det meningen at Aladdin skal bestemme den optimale blandingen mellom risiko- og profittmuligheter, og kan dermed selv utgjøre den største risikoen i finansmarkedene.

«Det pågår en klassekamp, det stemmer, men det er min klasse, klassen til de rike, som fører krig, og vi vinner»
Warren Buffet

Hele systemet er dominert av en liten gruppe ledere som tross alle forskjeller er forent rundt ideologien om aksjonærverdi – det som er bra for aksjonæren, er bra for selskapet og til slutt også bra for allmennheten.

Slik kan det skje at en stålarbeider som overfører sin private pensjon til en finanskonsern, som deretter gjennomfører en nedbemanning på neste årsmøte hos arbeidsgiveren hans, til slutt vil koste stålarbeideren jobben. Klasseinteresser blir snudd på hodet.

For noen år siden sa den amerikanske milliardæren Warren Buffet: «Det pågår en klassekamp, det stemmer, men det er min klasse, klassen til de rike, som fører krig, og vi vinner». Systemet for formuesforvaltning en del av denne krigen.

Besittelse betyr makt.

Hvis de store finanskonsernene er de største aksjonærene i nesten alle de store selskapene som bestemmer over verdiene i vår verden, kontrollerer de også disse selskapene og bestemmer til slutt verdiene for vår verden.

Og det er ingen forskjell om kapitalen de jobber med tilhører dem, eller om de bare forvalter den på vegne av kundene sine. Det er ikke stålarbeideren, og ikke engang pensjonsfondet på flere milliarder dollar, som avgjør hvordan BlackRock, State Street og Co. stemmer på generalforsamlinger i selskapene der de deltar og hvilken innflytelse de har på selskapenes styring. Disse finanskonsernene utøver makten assosiert med eierforhold på egen hånd.

Beslutningsprosesser har aldri vært så udemokratiske. Det har aldri vært så mye makt i hendene på så få.

Tro mot mottoet «Du bør forstå hva du kritiserer», forsøker jeg å ikke bare påvise denne utviklingen, men også å klassifisere den og forklare de grunnleggende mekanismene. Dette er også viktig fordi denne utviklingen ikke vil stoppe hvis man ikke aktivt motarbeider den. Innflytelsen fra finanskonsern har økt merkbart de siste årene, takket være massiv lobbyvirksomhet. For øyeblikket kan det ikke en gang utelukkes at Friedrich Merz, sjeflobbyisten for BlackRock Tyskland, vil bli den neste forbundskansleren.

Bokutdrag. Med velvillig tillatelse fra Jens Berger, redaktør i NachDenkSeiten. Oversatt og publisert av Midt i fleisen.

Kommentar fra oversetter:

Gjennom eierandeler i forskjellige selskap som igjen eier minoritetsandeler i andre selskap (‘cross-ownership’), får Blackrock & co. langt større innflytelse i styrene en de små aksjepostene skulle tilsi.

Blackrock bruker ufine metoder hentet fra amerikansk næringslivskultur, som europeiske næringslivstopper ikke er vant til, for å ytterligere øke sin innflytelse.

I tillegg får nok Blackrock & co. betydelig støtte fra USAs styresmakter, som justisdepartementet og diverse etterretningstjenester. Justisdepartementets selektive og brutale bruk av USAs lover utenfor landets grenser skjer i stor grad for å fremme næringslivsinteresser. NSAs totalovervåkning av Europa og resten av verden er svært nyttig for å skaffe seg et økonomisk overtak.