oss 100 kroner!
Kampen mot CO2 er blitt viktigere enn kampen mot energiforbruk. Dette innebærer et for smalt fokus på hvordan kampen for bærekraft skal utkjempes, skriver Jørn Siljeholm på Spartakus.no. Energiforbruket går i taket mens det satses på alternative energikilder. Økningen av energiforbruket gir økt arealbruk, massiv gruvedrift og redusert biomangfold. Digitale valutaer må forbys. Det er absurd energikrevende.
Av Jørn Siljeholm, p.hd. Han er tidligere generalsekretær i Norges Naturvernforbund, forsker på MIT og våpeninspektør for FN i Syria. Kronikken sto på trykk i en litt annen form i Klassekampen 14. desember.
Mens denne kronikken ble skrevet har jeg vært mye på Internett og dermed brukt energi i størrelsesorden en tidels liter bensin eller syv telys. Jeg aner ikke om jeg har brukt kull-, olje, atom-, vann- eller vindmøllekraft. Jeg har bare gjort en skrivejobb: Norge er en del av et europeisk energinett.
I 2030 kan Internett, inkludert teknologisk produksjon og bruk, konsumere oppimot halvparten av verdens elektrisitet i henhold til Energy Research & Social Science 38. 2018. Veksten er eksponentiell, knapt snakket om og vi er «bare» brukere. Problemet flyr usynlig og overraskende lavt under radaren. Hvor er overskriftene? Samtidig sier FNs naturpanel at tapet av natur på grunn av arealendringer er en like stor trussel mot verden som klimaendringer. Energiforbruket går kraftig opp, og uttaket av kritiske mineraler går samme vei.
«Selv om vi skifter ut skittent fossilt brensel med «ren» energi har vi et vekstproblem. Problemet er ikke at vi kommer til å gå tom for viktige mineraler, men at gruvedrift og arealtap er en av de største driverne for avskoging, tap av biologisk mangfold og økende energiforbruk.»
I disse dager er det ikke lett å vite hva som er riktig og galt om en er natur- eller miljøverner. De fleste tilhører begge leire, men folk har forskjellig historisk, kulturell og praktisk forankring. Naturvernerne har gått til kamp mot vindmøller, mens miljøvernerne fokuserer mer på reduksjon av CO2. I Norge har nå kampen mot vindmøller i distriktet forsterket seg kraftig. Norsk presse sier at mer enn 60 prosent er imot vindmøller, og motstanden øker.
Fornybar energi kan bli like ødeleggende som fossilt brensel
Selv om vi skifter ut skittent fossilt brensel med «ren» energi har vi et vekstproblem. Problemet er ikke at vi kommer til å gå tom for viktige mineraler, men at gruvedrift og arealtap er en av de største driverne for avskoging, tap av biologisk mangfold og økende energiforbruk. For eksempel går det med to tusen tonn vann for å produsere ett tonn litium, som brukes i batterier. I henhold til «Foreign Policy» for november i år, er det også kraftig økende uttak av sølv, kobolt og andre vesentlige mineraler som brukes i den elektriske verdikjeden. Klimapanelet sier det kan ta årtier før reduserte utslipp av CO2 får noen effekt, men at ved å endre lands praksis for areal, jord og skogbruk kan 30 prosent av reduksjonene for CO2 i Parisavtalen nås innen 2030: CO2 er kjemisk, men ikke biologisk stabil og omdannes i naturen. FN sier at selv med dagens økning av global materialbruk overskrider vi bærekraftige nivåer.
«Grunn versus dyp økologi»
På åttitallet kom den digitale revolusjonen. I California spesielt ble dette en teknologioptimistisk periode, der miljøvernerne i stor grad så teknologien som redning. Naturvernerne var mer «Tree Huggers» og opptatt av nasjonalparker. Her hjemme ble fenomenet knapt berørt, men av økofilosofer sett på som viktig: det «grunne» var lineært, statisk, komplisert og industriell, og ikke komplekst. Kompleks er bra. Det andre dårlig. Arne Næss, Sigmund Kvaløy og mange andre her hjemme hadde dermed liten sans for det Bill Gates og budskapet de fremtidige gründerne bak Google og Facebook forfektet. Vi kjempet mot økt energiforbruk og utbygging av vannkraft. Kampen om Alta var en fanesak. I dag er det å legge vassdrag i rør i praksis håndtert som akseptabelt i lokal, regional og global skala siden alternativet ser ut til å være mer utslipp av karbon og bruk av atomkraft. Vi kvier oss, men vi velger.
«I Biomangfoldskonvensjonen ble det allerede i 92 identifisert at arealbruksendringer var en av de største truslene mot naturmangfoldet.»
Gospel in – Garbage out?
På verdenskonferansen i Rio 92, den første av alle globale natur- og miljøkonferanser, fikk vi tre viktige internasjonale konvensjoner. Disse var om biologisk mangfold, klima og forørkning. Selv om mange andre krav ble lagt fram var dette grunnleggende. I Biomangfoldskonvensjonen ble det allerede i 92 identifisert at arealbruksendringer var en av de største truslene mot naturmangfoldet. I dag, 30 år etter, har mye skjedd. Energiforbruket har økt med 50 prosent, folketallet med 40 prosent og nå kan verdens pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk være redusert med to tredeler siden 1970. Klimadebatten i 92 hadde langt mindre trøkk enn i dag. Det er nå særlig appell om at alternativ «ren» industri må vokse fram og at finansmarkedet må lete etter profitabel bærekraft. Oljefondet har tatt signalene og struper veddemålet på gårsdagens profittmaskin, olje. Atomkraften er i støtet: Finland holder på atom. Sverige bygger ikke ned og Frankrike bygger nye atomkraftverk. Bak prisøkningen på uran lurer klimakampen. Trenden er global.
Spagat
På nittitallet var det åpenbart at vi, og mange med oss i natur- og miljøbevegelsen, trodde at kampen mot menneskeskapte klimaforandringer ville samvirke med kampen for biomangfold. Mange hadde ideen om Gaia, verden som en levende organisme, og at satsingene ikke ville komme i konflikt med hverandre. Bellona, Greenpeace og Naturvernforbundet hadde også som strategi før 92 «å si nei», og holdt seg mye unna industrielle forslag. Nå har de sagt mer ja og blir mer bundet til masta. Zero er «all in». Doggerbank, en av Nordsjøens viktigste fiskefelt skal fylles med vindmøller, og en prosent, indirekte mer enn 5 prosent, av norsk areal er vurdert til vindmøller og infrastruktur. Det ligger her an til dobbelt så mange kilometer anleggsvei, i forhold til all veibygging ellers i landet.
Svaret er energiforbruk
Utfordringene er mange, men tyngdepunktet på CO2, og ikke på energiforbruk, er feil når kampen for bærekraft skal utkjempes. En mulighet for uendelig energiforbruk uten konsekvenser er utopisk. Energien fra sol og vind på land skaper avskoging, tap av areal og tap av biologisk mangfold. Vi har heller ikke avklart hvordan havvind påvirker naturen. Havvind på dypt vann har elendig energiøkonomi. Den eneste virkelig rene energien er mindre energi. Vi vet selvfølgelig at fattige land fortsatt trenger å øke energibruken for å dekke grunnleggende behov. Men rikere land gjør det heldigvis ikke. I høyinntektsnasjoner må overgangen til grønn energi ledsages av en planlagt reduksjon av samlet energibruk.
Artikkelen ble publisert på Spartakus.no 27. desember 2019.
