Vest-Afrika kvitter seg med CFA-franc, men følger nissen med på lasset?

0
En av mange demonstrasjoner mot kolonivalutaen CFA.

CFA-franc, er en valuta som den franske kolonimakten påla 14 land da de ble uavhengige. Denne valutaen, som framstilles av den franske staten som et symbol på samarbeid, framstår mer og mer for hva den er: et provoserende symbol på en kolonial avhengighet, som foruten CFA-francen bruker andre verktøy: gjeld, avtaler om økonomisk partnerskap og forsvarsavtaler.

Dette skrev den algirske sosiologen og forfatteren Saïd Bouamama i artikkelen:

En kolonivaluta, servil og utnyttende

Der skrev han blant annet at CFA-francen er en videreføring av den koloniale arven.

«Den første koloniale arven i Afrika er en monetær og finansiell nykolonialisme som historikeren og geologen Jean-Suret Canale oppsummerer som følger:

Etter uavhengigheten ble bruken av CFA-francen i de tidligere franske koloniene et instrument for fransk nykolonialisme, som gir Frankrike kontroll over deres økonomi og sikrer en privilegert posisjon for franske selskaper. Afrikanske stater hadde nesten ingen kontroll over sin valuta, utstedt av institusjoner med hovedkontor som ikke ble overført fra Frankrike til Afrika før i 1972-1973. Frankrike fikk hånd om utenlandsk valuta skaffet til veie fra salg av afrikanske råvarer. […] Fri konvertibilitet tillot franske selskaper å få priviligerte plasser for sine varer i franc-sonen og fritt sende tilbake overskudd og kapital. […] Mesteparten av de afrikanske statenes eiendeler i utlandet ble satt en transaksjons-konto av den franske statskassen. Ifølge økonomi-journalisten Paul Fabra, eksisterte garantien gitt av Frankrike til CFA-francen bare på betingelse av at det ikke fantes fritt spillerom.»

Opprinnelig betydde CFA Colonies françaises d’Afrique, så det er ikke noe tvil om at han har rett. Siden endret man betydningen av forkortelsen til Communauté française d’Afrique og dernest til Communauté Financière Africaine, men essensen var den samme.

Nå erstattes CFA-franc av valutaen eco, men blir det noe bedre?

På et møte i Elfenbenskysten 22. desember 2019 erklærte Emmanuel Macron og den ivorianske presidenten Alassane Ouattara at CFA-franc skal bli erstattet av valutaen eco. Ouattara sa at CFA-francen var en rest av kolonialismen og at det er nødvendig å komme videre. Macron erklærte det som «et stort og viktig skritt» for å «komme afrikansk ungdom i møte».

Eco vil i likhet med CFA være bundet til euro, men det tvungne innskuddet som CFA-landene måtte sette inn i den franske sentralbanken vil bli opphevet og Frankrike vil miste sin plass i styret for den vestafrikanske sentralbanken.

Eco-sonen kalles ECOWAS og omfatter hele 385 millioner mennesker med Nigeria med sine 200 millioner innbyggere som det dominerende landet. Kritikerne frykter at eco og ECOWAS vil bli helt dominert av Nigeria. Landet, som er rikt på olje og naturgass har et BNP som utgjør to tredeler av det totale BNP i denne sonen.

Det er ikke slik at Frankrike har gitt opp sitt ny-koloniale grep i Vest-Afrika. Landet har fortsatt 4500 soldater der og er djupt infiltrert i økonomi, politikk og militærvesen i sine tidligere kolonier. Men Macron prøver å «modernisere» den franske imperialismen og satser på en «oppgavedeling» med resten av EU. Det passer også godt inn i hans planer om å skape en europahær.

USA spiller nå dessuten en mye større militær og politisk rolle i de tidligere franske koloniene og er inne i alle landene med sine AFRICOM-soldater. Tyske Bundeswehr er også på offensiven i Vest-Afrika, så det er heller slik at kolonialismen ikke blir avviklet. Tvert om forsterkes den, men det skjer delvis på nye måter. Avvikling av CFA-franc er symbolsk viktig, men neppe noe særlig mer.

Les også: En kolonivaluta, servil og utnyttende

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Banner-Steigan-1024x546.png
Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Mitt-innlegg-7-1024x1024.png

Forrige artikkel– «Afghanistan Papers» er en måte å kontrollere fortellingen om krigen på
Neste artikkel– Terje Rød-Larsen en norsk brikke i Epsteins spill
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).