Når statssekretærer blir generalsekretærer – bistandsorganisasjonene som statens forlengede armer

Av Eva Thomassen.

Det er flere som har stusset over hvorfor bistandsorganisasjonene (NGO – Non Governmental Organisation) ikke reagerer på politikken den norske regjeringen fører i Syria. Vi har stusset over at bistandsorganisasjonene mottar 13,5 milliarder i tilskudd fra UD til bruk i Syria og kun bruker disse pengene i områder kontrollert av terrorgrupper.

Vi har stusset over at ikke noe av de 13.5. milliarder kronene har gått til å hjelpe den syriske befolkningen. 95% av den syriske befolkningen bor i områder kontrollert av regjeringen og den syriske arabiske hæren. Flere millioner av de internt fordrevne i Syria har rømt fra områdene norske NGOer gir bistand.

Vi har stusset over hvorfor ikke NGOene har skreket opp om de dødbringende sanksjonene Norge støtter. Vi har stusset over hvorfor de er så lydige overfor den norske regjeringens invasjon av Syria, og Norges tette samarbeid med okkupasjonsmakten USA.

Vi har stusset over hvorfor NGOene ikke protesterer mot regjeringens støtte til proxyhæren bestående av 100.000 utenlandske terrorister, blant annet de norske niqabtildekkede damene i Al-hol- leiren.

Kort sagt vi har stusset. Men har vi egentlig grunn til å stusse over dette? Nei, vi har nok ikke det og her er en del av svaret.

Lukrativ «idealisme»

Tar vi en titt på merittlista til lederne eller generalsekretærerene i NGOene, så finner vi ut at båndene er meget tette til det politiske Norge.

De største NGOene i Norge, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Flyktningehjelpen, Redd Barna, CARE, Røde Kors får alle tilskudd fra UD.  Hva slags portefølje er det lederne for disse seks lederne har? Det de har til felles er at ingen av dem har søkt på jobbene sine. De har fått dem.
Men hvem ansetter ledere som skal forvalte milliarder av bistandskroner? Styret kanskje?
Hvor har disse lederne jobbet før de fikk tildelt jobber med inntekt på over en million? Hva slags bindinger har lederne til de som overlater milliardene av bistandskronene til dem? Hvem er det regjeringen stoler på og hvorfor når de gir 13.5 milliarder bistandskroner til disse organisasjonene? Hvorfor frykter ikke regjeringen at pengene de gir til NGOene havner i «feil hender»? For eksempel i hendene på offentlig sektor i mottakerlandet.

Hva er det disse lederne av NGOene har til felles?
Samtlige har tidligere vært statssekretærer. Mange har i tillegg sterke bånd til det politiske Norge.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Norsk Folkehjelp: Henriette Westhrin generalsekretær siden 2016

Fra oktober 2005 til 18. oktober 2007 var hun statssekretær i Miljøverndepartementet under statsråd Helen Bjørnøy, og hun var fra desember 2007 til 20. oktober 2009 statssekretær i Finansdepartementet, med ansvar for å følge opp næringsdepartementene. Hun ble fra 20. oktober 2009 statssekretær for statsråd Audun Lysbakken i Jens Stoltenbergs andre regjering.^[2] Hun var statssekretær for miljøvernminister Bård Vegar Solhjell til regjeringsskiftet etter stortingsvalget i 2013^[3].

Flyktninghjelpen: Jan Egeland generalsekretær i siden 2003.

Egeland var i  politisk rådgiver for utenriksminister Thorvald Stoltenberg, og var fra 1990 til 1997 statssekretær i Utenriksdepartementet. 

Kirkens Nødhjelp: Dagfinn Høybråten har vært generalsekretær siden 2019

Høybråten var politisk rådgiver for kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik 1983–1986, senere som statssekretær i Finansdepartementet 1989–1990, helseminister 1997–2000 og 2001–2004 samt arbeids- og sosialminister 2004 statsråd i Helsedepartementet fra 19. oktober 2001 til 18. juni 2004 da han ble statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet frem til regjeringens avgang den 17. oktober 2005.

CARE: Gry Larsen ble generalsekretær i 2015

Larsen ble utnevnt til politisk rådgiver for utenriksminister Jonas Gahr Støre da regjeringen Stoltenberg II overtok i 2005. 23. april 2009 ble hun utnevnt til statssekretær i samme departement etter at Raymond Johansen ble valgt til partisekretær i Arbeiderpartiet. Etter at Jens Stoltenbergs andre regjering måtte gå av etter valget 9. september 2013, har hun siden 1. januar 2015 vært generalsekretær i CARE Norge,

Redd Barna: Birgitte Lange har vært generalsekretær siden 2018.

Har vært assisterende direktør i Utlendingsdirektoratet. Har tidligere vært ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet og har hatt lederstillinger i Riksrevisjonen 

Røde Kors: Robert Mood ble president i Røde Kors i 2018

Mood er tidligere generalløytnant.

NORWAC og Leger uten grenser er også organisasjoner som mottar millioner av kroner i tilskudd fra UD som de i Syria utelukkende bruker i områder kontrollert av terrorgrupper, slik som i Idlib, tidligere i Øst-Aleppo, Øst-Ghouta og andre områder som nå er frigjort av det syriske forsvaret.

Bistand er «Big Business»

De største bistandsorganisasjonene i Norge hadde over 10 milliarder kroner i samlede inntekter i 2017. Organisasjonene har samlet opp en samlet bokført egenkapital på over fem milliarder kroner. Med andre ord er de gullgruver med mange milliarder på bok og investeringer i eiendommer.

Med milliarder på bok og milliarder i tilskudd fra UD er dette en industri som burde anses som et demokratisk problem. Det vil si, om man forstår norsk bistand som et våpen i krigene Norge fører. Det er nok lettere å forvalte milliarder av kroner gitt av UD når de som skal forvalte dem kommer fra det offentlige Norge? Dette temaet har vært grundig presentert av professor Terje Tvedt i flere bøker og foredrag.

Fra artikkelen De «frivillige organisasjonene» som redskaper for UD :

Professor Terje Tvedt har gjort en grundig studie av den ideologiske endringa i Norge og norsk offentlighet i forholdet til omverdenen. Her har vi tidligere vist hvordan de «frivillige organisasjonene» er blitt kooptert av staten og omdannet til redskaper for norsk politikk, og særlig norsk utenrikspolitikk.

Terje Tvedt, forskning.no 2003:

Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Sommeren 2014 gjorde VG og E24 en analyse av de norske bistandsorganisasjonene. I en serie artikler viste de hvordan disse organisasjonene er blitt så store, både i antall ansatte og i form av den kapitalen de forvalter.

«Norske hjelpeorganisasjoner har de siste årene bygget seg opp en historisk stor pengebinge. Samtidig har antallet store humanitære katastrofer aldri vært større, ifølge FN.» skrev E24

«Her  hjemme har landets største og mest profilerte hjelpeorganisasjoner i  samme periode lagt seg opp en formue på totalt 3,7 milliarder kroner,  ifølge regnskapene for 2012.

Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.»

Disse seks organisasjonene har i alt 800 ansatte, som er omtrent 20% av hva departementene har. De er altså ikke lenger frivillige organisasjoner i ordets egentlige betydning. De er profesjonelle byråkratier, som forvalter en del av statens inntekter, og som kan gjøre det så lenge de har statens gunst. De er det vi har kalt Kartellpartiets avleggere.

---

Bistandsorganisasjonene kan oppfattes som Utenriksdepartements «forlengede arm» slik det går fram av Stortingsmelding 15 (2008–2009):

» Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse.»