Investorenes hemningsløse energistrategier

1
Foto: Shutterstock
Odd Handegård

Av Odd Handegård.

Begrunnelsen for å bygge ut vindkraft i Norge, har hittil i stor grad handlet hensynet til det globale klimaet. De siste par årene er en ny begrunnelse lansert: Vi må bygge vindkraft for å kunne fullelektrifisere Norge, i tillegg til den energien norsk næringsliv ellers trenger til økt produksjon og nye produkter. Kanskje en slik begrunnelse kunne gjøre vindkrafta mer «populær» og lettere gjennomførbar? Nå er begrepet «fullelektrifisering» i praksis vanskelig å bli klok på – ser man på den mest siterte utredningen (fra Statnett), sier den at vi trenger 30-50 TWh for å erstatte det meste av den fossile energien i Norge med elektrisitet. Statnett understreker at tallene gjelder de fleste sektorer, men at de er meget usikre.

Transportsektoren bruker i dag nesten 60 TWh, noe som kan reduseres til 12 TWh elektrisitet i 2040 om man inkluderer vekst (!??) i transportvolumet, og når man ser bort fra ferger, skip og fly.

Industrien kan ikke elektrifiseres fullt ut – kun halvparten av CO2-utslippene kan fjernes, og til dette trengs 23 TWh med ny elektrisitet. I dette tallet inkluderes også energi brukt på sokkelen, i dag 8 TWh strøm, 54 TWh gass og 3 TWh olje. Elektrifisering av resten av sokkelen tilsvarer trolig 12 TWh strøm, ifølge Statnett.

Bygg- og næringsvirksomhet Her er den fossile energibruken forholdsvis liten, samlet under 10 TWh, som det trengs 3 TWh elektrisitet for å erstatte.

Statnett summerer selv dette til 40 TWh med ny elektrisitet, men dobler tallet dersom man bruker hydrogen til å erstatte fossil energi i prosesser som ikke lar seg elektrifisere. Første konklusjon må derfor bli at man i alle fall bør droppe elektrifiseringen av sokkelen (alternativt bruke havvind, og ikke norsk landvind). Og i tillegg må elbil-strategien endres, slik at hydrogenbiler bil viktigste løsning. – Men dette er bare begynnelsen. I tillegg kommer den energien som trengs for å ivareta den ekspansjonen som kommer i næringslivet om det ikke settes grenser.

Og her kan man spekulere fritt. Vi ser allerede tendensene – her er ett eksempel. Fire departementer slo seg i forfjor sammen om en utredning om å gjøre Norge til en «datasenternasjon». Sentrene vil kunne få et energibehov på minst 1 TWh hver, og selv om de fleste investeringer foreløpig ligger litt i det blå, vil den samlede energibruken raskt kunne komme opp i 10-15 TWh. Dette markedet bør åpenbart reguleres, men her er det foreløpig reint kaos. Datasentrene er merkelig nok blitt så godt som fritatt for elavgift (der Ola og Kari må ut med nesten 16 øre pr. kWh). Fritaket gjelder også kryptovaluta som hadde unntak for elavgifta fram til 1. mars i år, men ennå er ingen avgjørelse tatt om hva – om noe – skal betales. Kaoset regjerer.

Ser vi samlet på utsiktene, er det åpenbart at strategene i norsk næringsliv har forestillinger om at Norge trenger fra 50 – 100 TWh med ny energi – i tillegg til all energien vi skal eksportere, minst 50 TWh. Og som kjent er det norske kraftoverskuddet i gjennomsnitt bare 10-12 TWh i året. Dersom vi aksepterer forutsetningene ovenfor, trengs det ikke bare vindkraft fra 13 områder (den nasjonale rammen), men veldig mye mer (også mye «balansekraft» fra EU).

Ansvarlig sjef for fornybar energi i Swedbank Corporate Finance, Peter Knutzen, sa i et intervju forleden at finansnæringen begynner å innse at det gradvis minker på den fossile energien, og at sol- og vind vil komme sterkere og sterkere. «Verden trenger mye mer investeringer i energi fremover, og mye mer av det må komme fra fornybare energikilder». Han understreket også at «finansnæringen ikke består av idealister. Investeringene i overgangen til fornybar energi er motivert av mulighetene for å tjene penger. Det er ingen som gjør dette fordi det er grønt og fint». «Finansnæringen er ferdig med klimadebatten».

Og han understreket i tillegg to forhold som gjør situasjonen gunstig for vindkraftvandalene: Når «norske» vindkraftprosjekter har fått sine konsesjoner, er det – i motsetning til vannkraft – mulig å videreselge vindkrafta til utenlandske pensjonsfond. Slike fond er i en helt annen økonomisk situasjon enn norske kraftverk – de har ofte en «negativ rente» (- 0.5 til – 1.5 %). Norske vindkraftprosjekter blir en vesentlig bedre løsning for dem, selv om avkastningen bare er noen få prosent. I tillegg kan de kalkulere med at økte strømpriser til norske kunder på sikt vil styrke pensjonsfondenes økonomi.

Avslutningsvis bør jeg vel føye til at Norge (selvfølgelig) bør regulere ny strømbruk i landet. Vi bør ikke plutselig oppdage at vi har for lite strøm. Vi bør unngå at vandalene kommer trekkende med sine turbiner som eneste løsning når det tross alt finnes gode alternativer. Det ser ut til å være en bevisst strategi å bruke mye energi på unyttige prosjekter og meningsløse formål. Kravet om vindkraft kommer åpenbart fra flere enn Marius Holm og Kari Kaski.

Flere artikler av Odd Handgård på steigan.no, se her.

I vår tid trengs medier som er uavhengige av stat og kapital, og som driver en faktabasert og kritisk journalistikk. Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    The vanguard of the new world order, drevet av statlige insentiver.
    Her er framtiden:

    Selv om jeg antar at det også er et forsikrings-selskap inne i bildet, og de krever nok slike tiltak, ellers blir premien for høy.
    Slike problemer har ikke staten. De kan faktisk bare lage nye penger å betale med. Det vil øke pengemenden i samfunnet, og da vil det bli mindre til å blåse bobler av.

    men så har vi selvfølgelig dette - som middel til å holde oss i stroppen - nå er atter kalde vintre et økonomisk bonanza.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere