Av Bjørn Nistad.
Den 14. november publiserte Dagbladet artikkelen «Opptak knytter Putins mann til nedskytingen». Artikkelen som hevder at nylig offentliggjorte lydklipp knytter Russlands forsvarsminister Sergej Sjojgu til nedskytingen av Malaysia Airlines Flight 17 over Øst-Ukraina 17. juli 2014, er nærmest et skoleeksempel på desinformasjon.
Dagbladet viser til opptak av samtaler den nederlandsk-ukrainsk-malaysiske undersøkelseskommisjonen etter nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet over Øst-Ukraina har offentliggjort. Disse opptakene viser at det har vært kontakt mellom personer i det russiske styringsapparatet og de russiskvennlige opprørerne i Øst-Ukraina. Men de inneholder ingen referanser til nedskytingen av passasjerflyet.
At russiske myndigheter støtter opprørerne i Øst-Ukraina militært, økonomisk og politisk er ingen hemmelighet. Men det at opprørerne står i tett kontakt med russiske myndigheter og sannsynligvis delvis følger ordrer fra disse, betyr ikke at det er opprørerne som skjøt ned passasjerflyet. Tvert imot. Sannsynligheten for at flyet ble skutt ned av opprørerne ville ha vært langt større dersom disse opererte på egen hånd, uten å måtte ta hensyn til de storpolitiske konsekvensene av å skyte ned et passasjerfly. Ingen kan for ramme alvor hevde at den russiske forsvarsministeren eller noen annen ansvarlig russisk politiker eller toppembetsmann ville ha gitt ordre til nedskytingen av et passasjerfly.
Dagblad-artikkelen inneholder et filmklipp som angivelig viser de østukrainske opprørernes forferdelse over å ha skutt ned et passasjerfly, og ikke et militærfly slik de trodde. Ingen vet om klippet er ekte eller manipulert. Men det burde likefullt ha fått en oppegående journalist til å stille det som burde være det mest selvfølgelige av alle journalistiske spørsmål: Hvorfor ble et passasjerfly sendt inn i en krigssone?
Vi vet ikke hvem som skjøt ned passasjerflyet. Og det er tvilsomt om vi noensinne vil få vite det. Det vi vet, er at ukrainske myndigheter med viten og vilje sendte et passasjerfly inn i en krigssone der et ukrainsk militærfly kort tid i forveien var blitt skutt ned.
Det vi også vet, er at opprørerne og russiske myndigheter ikke hadde noe å tjene og mye å tape på å skyte ned et passasjerfly. Og at ukrainske myndigheter hadde mye å tjene på at opprørerne eller Russland fikk skylden for nedskytingen av et passasjerfly.
Hvem som faktisk skjøt ned flyet, er av underordnet betydning. Ukrainske myndigheter kan ha gitt et av sine luftvernsbatterier ordre om å skyte ned flyet. Eller opprørerne kan ha skutt ned det de trodde var et ukrainsk militærfly.
Et tungtveiende argument for at det var ukrainerne som skjøt ned flyet, er at amerikanske myndigheter ikke har fremlagt satellittbilder fra Øst-Ukraina da flyet ble skutt ned.
Det juridiske og moralske ansvaret for nedskytingen av passasjerflyet må ukrainske myndigheter påta seg. Det er den tidligere ukrainske presidenten Petro Porosjenko og kretsen rundt ham som burde ha vært tiltalt for det kaldblodige drapet på 298 uskyldige mennesker.
En tenkt historisk parallell kan være på sin plass: Dersom israelske myndigheter under Gaza-krigen i 2008–09 hadde sendt et passasjerfly inn over Gaza og flyet var blitt skutt ned, ville Israel med all mulig grunn ha fått skylden for nedskytingen, også om flyet var blitt skutt ned av palestinske aktivister.
Jeg husker at jeg i dagene etter den tragiske nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet kontaktet NRK, TV2, Norsk Telegrambyrå og de riksdekkende avisene og prøvde å få dem til å stille det som burde være det mest selvfølgelige journalistiske spørsmål: Hvorfor sendte ukrainske myndigheter et passasjerfly inn i en krigssone? Men det var umulig å få noen av dem til å stille dette spørsmålet. Og mine resonnementer ble avvist.
Når massemedia nekter å stille selvfølgelige journalistiske spørsmål, er det et journalistisk sammenbrudd vi er vitne til.
Slike journalistiske sammenbrudd har vi opplevd også i andre saker. Det er nok å nevne drapene på Majdan i 2014, som ukrainske myndigheter nekter å etterforske, påstandene om at syriske myndigheter står bak diverse gassangrep mot sivilbefolkningen, som de har null å tjene på, og som av en eller annen grunn alltid forekommer i situasjoner der syriske regjeringsstyrker er i ferd med å nedkjempe de islamittiske opprørerne, og Skripal-saken, der vestlige massemedier godtar at Sergej Skripal og hans datter har forsvunnet, slik at ingen kan intervjue dem.
De eneste som stiller kritiske spørsmål, er såkalte alternative massemedier som Steigan.no, Friheten og Resett.
For øvrig burde etterlysningen av vitner i undersøkelseskommisjonens dokumenter, som gjengis i Dagblad-artikkelen, ha fått en normalt intelligent journalist til å stille kritiske spørsmål.
Personer som har kjempet på de russiskvennlige opprørernes side, loves vitnebeskyttelse og redusert straff dersom de kommer med opplysninger som kan være til nytte for etterforskningen. En tilsvarende oppfordring rettes ikke til personer som har deltatt i konflikten i Øst-Ukraina på ukrainske myndigheters side. I det som foregir å være en uhildet etterforskning, tas det altså for gitt at det var de russiskvennlige opprørerne som stod bak nedskytingen av passasjerflyet.
Les om russiske myndigheters presentasjon av hva de mener er bevis for at det malaysiske passasjerflyet ble skutt ned av et ukrainsk luftvernbatteri her.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.