oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
De siste måneder er debatten om vindkraft i Norge nærmest blitt snudd på hodet. Hensikten med den «nasjonale rammeplanen» (der tallet på utbyggingsområder raskt ble redusert fra nesten 50 til «bare» 13), var opprinnelig å «dempe konfliktnivået» i landet nærmest før utbyggingen hadde startet. Myndighetene ønsket å fjerne tendensene til lokale konflikter, men ganske sensasjonelt er resultatet blitt nøyaktig det motsatte. Store deler av landet mobiliserer nå mot vindkraft i Norge – bransjen selv begynner faktisk å oppfatte rammeplanen som en strategisk tabbe av dimensjoner. Motstanderne av vindkraft kan bare takke og bukke.
Men i tillegg til den ufattelige «tabben» til Energidepartementet og OED, er det klart at ekkokammeret av vindkraftvandaler (inkludert også stortingspartiene, media og kraftbransjen), heller ikke har klart å argumentere saklig for at utbyggingen av vindkraft i Norge er nødvendig. Vi har den krafta vi trenger, og kan skaffe ny kraft med vesentlig mindre skadevirkninger enn vindkraft. Argumentet om at norsk vindkraft er et klimatiltak, preller selvfølgelig av på de fleste (kanskje unntatt i bransjens ekkokammer), og bløffen om at vindkraft nå er «lønnsom uten subsidier», har ikke engang ekkokammeret trodd på. I alle fall ikke etter at Sanderud-utvalget om skattleggingen av kraftbransjen ble lagt fram for ei uke siden.
Hva vil skje nå? Vil myndighetene fullføre det løpet som er startet, eller vil man gire om, droppe rammeplanen, kjøre vindkraftutbyggingen kun som enkeltprosjekter (gjerne flere områder på helt andre steder i tillegg til «de 13»)? Dermed vil myndighetene kunne gjøre utbyggingsprosessen mer usynlig og mye vanskeligere å organisere/mobilisere en nasjonal motstand mot. Ikke godt å si hva som vil skje. Den opprinnelige planen vedlegges (kart).
«Motvind» må i alle fall være forberedt på begge alternativer – innledningsvis er arbeidsoppgavene de samme: Det må bygges en sterk medlemsorganisasjon, med solid økonomi med tilskudd både fra enkeltmedlemmer og fra «rike onkler». Og ikke minst må organisasjonen ha styringsorganer og ansatte som skjønner de strategiske spørsmålene som vil avgjøre utfallet av prosessen.
Her er en lenke som illustrerer hvordan «baronene» nå er i ferd med å få panikk, og hvordan de allerede har startet debatten om hvem av dem som har skylda for den strategiske flausen.
