Syrias hær frigjør Kobani og andre byer i den nordøstre delen av landet

2
Syrias hær har frigjort Kobani (Ayn al-Arab) og sørget for å hindre en tyrkisk invasjon i byen.

Etter at Donald Trump ga beskjed om at USAs tropper endelig skulle trekkes ut av Syria har den strategiske situasjonen i landet forandret seg svært raskt. Tyrkia gikk til invasjon med regulære styrker og med morderne fra FSA i første rekke. De slaktet ned for fote og drev sivilbefolkninga på flukt. Det kurdisk-dominerte SDF innså at ingen nå kunne forsvare dem bortsett fra den syriske hæren. Med Russland som mekler ble det så inngått en avtale der SDF forplikter seg til å samarbeide med den syriske hæren og Syrias regjering og der den syriske hæren får fri bane til å innta den nordøstre delen av landet. Hele teksten i avtalen er ennå ikke publisert, og partene har ulik tolkning av den. Her er noen av punktene i avtalen. Det som ikke er uklart er at SDF forplikter seg til å forsvare Syrias enhet og integritet under det syriske flagget og under ledelse av president Bashar al-Assad.

Resultatet er en dramatisk strategisk forandring til det bedre for Syria. Den syriske hæren frigjør nå store områder som har vært holdt under USAs okkupasjon med støtte fra SDF siden 2015.

Etter å ha frigjort Manbij og Hasaka kom den syriske hæren 16. oktober 2019 til Kobani, eller Ayn Al Arab, som byen heter på arabisk, og Raqqa. Begge deler har stor politisk og symbols betydning. Hæren frigjorde også Tabqah, Tabqah Airport, Tabqah Dam, Ayn Issa og Tal Tamir.

Det later også til at den syriske hæren har frigjort mye av den strategiske hovedveien M4 som går øst-vest parallelt med grensa mot Tyrkia og at den har sikret grenseovergangen ved Rabia mot Mosul i Irak.

Den syriske hæren frigjør dermed også vannressursene, oljeressursene og landbruksområdene i nordøst som har så avgjørende betydning for at landet kan bygges opp igjen etter åtte og et halvt år med krig.

Diplomatisk mesterstykke av Russland

Arkitekten bak denne vendinga av krigen er Vladimir Putin og Russland. De har lykkes med å holde kontakten med alle de sentrale stridende partene og styre utviklinga i en retning som kan føre til en endelig fredsløsning. Russland har holdt kontakten med USA, og USAs styrker foretok en ordnet overlatelse av Manbij til de russiske styrkene. Russland har slått en kile mellom USA og Europa på den ene sida og Tyrkia på den andre, slik at Tyrkia var helt isolert da landet gikk til angrep på Nord-Syria. Russland fordømte Tyrkias invasjon, men samtidig sørget USA og Russland sammen for at Tyrkia ikke ble fordømt i FNs sikkerhetsråd. Tyrkias angrep på Syria skapte vilkårene for at SDF måtte forene seg med Damaskus, slik at man unngikk en krig mellom dem og den syriske hæren. Samtidig har russiske fly avskåret tyrkisk flyvåpen da de forsøkte å bombe en SDF-leir i Manbij.

Skribenten Federico Pieraccini Strategic Culture Foundation kaller dette et diplomatisk mesterstykke, og det er vanskelig å være uenig. Israel og Saudi-Arabia er blant de store taperne på krigen mot Syria, og likevel har Russland også holdt gode forbindelser med dem, også gjennom den siste krisa. Og enda så mye man elsker å hate Donald Trump, så må det innrømmes at han har bidratt til at krigspolitikken til Bush og Obama er blitt kastet til side.

Trump innrømmer at USA har drept millioner i kriger basert på løgner

Russland ble invitert av Syrias regjering i 2015 da Damaskus og Aleppo sto i akutt fare for å bli tatt av terroristene med de imperialistiske landene som bakmenn. Da var det USA so sto for hele regien i regionen. Fire år etter er USAs posisjon drastisk redusert og det er Russland som er den viktigste dirigenten. Man kan like det eller mislike det, men det er ingen tvil om at dette er en nøktern beskrivelse av situasjonen.

For folket i Syria betyr det at landet deres er reddet. For verdens folk betyr det at det har skjedd vesentlige endringer uten at det kom til storkrig mellom atommaktene, noe som meget vel kunne ha skjedd. De strategiske framgangene for Syria betyr også at en krig mot Iran er bortimot usannsynlig, samtidig som Saudi-Arabia er nede i kne, dels på grunn av nederlaget i Jemen og dels på grunn av den tapte krigen mot Syria og egne indre motsetninger. Israels muligheter til å føre krig mot nabolandene er også redusert.

Det vil ta tid før den nye strategiske situasjonen setter seg, og det kan komme tilbakeslag og uventede hendelser, men det store bildet er klart allerede: USAs hegemoni er brutt og det er en endring av verdenshistorisk betydning. Vi registrerer at begeistringen for dette ikke er like sterk på alle hold.

I denne artikkelen fra 2018 skisserte jeg hva som ville bli konturene av det nye Midtøsten:

Syriakrigen og det nye Midtøsten – fasiten nærmer seg

Hva er konturene av det nye Midtøsten?

Russland har nå sikret seg en varig posisjon ved Middelhavet og sørget for at Syria ikke kommer til å gå i oppløsning. Russland har ingen ambisjon om å «frelse verden» for sitt syn, slik USA har hatt. Russerne er pragmatiske. De samarbeider med Syria og Iran, men sier ikke nei til å samarbeide også med Israel og Saudi-Arabia, forutsatt at disse landa ikke forsøker å skade Russlands interesser. Og om russerne er pragmatiske, så er kineserne det ti ganger mer.

Kinas silkeveistrategi og petroyuan ruller fram som et tilsynelatende ustoppelig tog. Saudi-Arabia er på randen av å bryte sammen. Den saudi-arabiske imperialismen har overstrukket seg og saudiene må gjøre noen harde valg. Antakelig velger de å hoppe fra petrodollar til petroyuan, med de enorme konsekvensene det vil få.

Et rekonstruert Syria blir et nervesenter for den nye silkeveien. Iran blir det samme og vil bryte ut av det amerikansk-israelske kvelertaket. Sammen med Russland er Iran en klar vinner av Syria-krigen, og EU bare venter på muligheten til å kunne svikte USA og gjenopprette normale forbindelser med Teheran.

Det blir ikke noe uavhengig Kurdistan denne gangen heller. Kurderne vil nok en gang se at stormaktene kommer til å svikte dem.

Tyrkia har lært at USA og EU ikke er deres venner, og landet vil vende seg mot silkeveien og Shanghai Cooperation Organisation (SCO). Men de ny-ottomanske visjonene i Ankara vil ikke bli realisert.

Israel har mislykkes med sine planer om et pulverisert Midtøsten, og det blir ikke noe stor-Israel. Også Israel vil måtte forholde seg til at USA ikke lenger vil kunne være politi for Midtøsten og at det nå er Russland og Kina som deler ut kortene.

Det er ikke utelukket at Libya vil kunne gjenoppstå som en forent stat, og det vil i så fall bli en stat som reiser sak mot Norge og våre allierte for de enorme skadene vi har påført dem, så Støre og Stoltenberg bør ikke føle seg for trygge.

Det blir ikke noe Kurdistan denne gangen heller

Først sviktet USA kurderne i Irak og nå kommer de til å avikte kurderne i Syria. Israel satset stort på et uavhengig Kurdistan i Irak, og har vært avhengig av en massiv oljeimport fra de kurdiske områdene der mesteparten av Iraks olje befinner seg. Det har også vært tilnærming mellom Israel og kurderne i Syria. Israel støtter alt som kan splitte opp og svekke Syria.

Men kurderne har historiske erfaringer for at når det kommer til alvoret blir de alltid sviktet av stormaktene. Det blir ikke noen nyoppdeling av Midtøsten. Ingenting endres fordi alt er endret. De kurdiske lederne har dessverre feilvurdert situasjonen. Lederne i PYD har trodd at de kunne skape en «føderasjon» med militær støtte fra okkupantmakta USA, med massive forsyninger av amerikanske våpen og med US Air Force til å kontrollere luftrommet. Nå må de i stedet prøve å finne sin plass i et forent og integrert Syria. Det er å håpe at de griper den sjansen.

Det blir ikke noe Stor-osmansk rike heller

Trykias sterke mann, den nyvalgte Recep Tayyip Erdoğan har drømmer om å bli vår tids versjon av Suleyman den store, og gjenreise i det minste deler av det osmanske riket. I 2016 holdt han flere taler der han gir uttrykk for at Tyrkia har rettmessige krav på flere nabolands territorium. I en tale på universitetet Rize i Busra viste han til det såkalte National Covenant fra 1920. Det var  en politisk erklæring fra det siste osmanske parlamentet. Vedtaket inneholdt Tyrkias krav foran Lausanne-konferansen som etablerte grensene i det nåværende Tyrkia.

Der viste presidenten til enkelte områder som hadde tilhørt Tyrkia:

Kypros, Aleppo (i Syria), Mosul og Kirkuk (i Irak) , Batum (i Georgia), Kardshali og Varna (i Bulgaria) og de egeiske øyene (i Hellas).

Tyrkia har vært en av hovedaktørene i krigen mot Syria, og derfra er mye av hjelpen til jihadistene smuglet inn, blant annet den norske støtten. Tyrkia har sørget for at Den islamske staten kunne finansiere krigen delvis gjennom å selge olje fra Syria via Tyrkia. Men også Erdoğan har tapt. Riktignok slipper han å få en uavhengig kurdisk enhet på Tyrkias sørgrense. Men han kommer til å måtte akspetere et helt befridd Syria. USA vil ikke hjelpe ham med å holde militær kontroll over noen del av nabolandet i sør, og heller ikke Russland.

Tyrkia kan ha noe å vinne på den nye situasjonen i Midtøsten, men bare gjennom å innse at kampen for å dominere Syria er tapt, for så å vende seg østover mot Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og det nye «silkeveibeltet». De direkte kinesiske investeringene i Tyrkia er allerede i gang og de kmmmer til å vokse. Erdoğan må innse at Washington og Brussel har lite å tilby, mens han derimot kan møte åpne dører i Moskva og Beijing.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Joh says:

    Fin analyse. Den USA ledede krigsalliance mod Syrien har nu tabt både Plan A og Plan B. Den første plan A var et regimeskifte til en islamistisk marionetstat, der gik i vasken med russisk hjælp til Syrien i 2015. Plan B går ud på fragmentering, opløsning og ødelæggelse af Syrien i forskellige små sekteriske vasal-regimer. Se en plan B her: https://securitystudies.org/end-game-syria-executive-summary/, med en opdeling af Syrien i et lille Syrien og tre protektorater (tyrkisk, kurdisk og Sunni-arabisk). Denne plan er nu også ved at blive kastet på historiens mødding. Efter de uhyrlige regimeskifte krige i Afghanistan, Irak og Libyen optræder Syrien som et lysende vendepunkt for fredens kræfter.

  2. AnneBrit says:

    Jeg lurer nå litt på om Israel og Saudi-Arabia har tapt så mye. Ben Sagman og Nuttyahoo - kretsen, ja. Befolkningen - sannsynligvis ikke. De så ikke så veldig lei seg ut, de som overga seg til houtiene, heller.

    Det samme kan sies om Erdogan. Så mye han muligens drømte om et større Tyrkia, så var det ikke ved tilflytning. Det tyrkiske samfunnet har strevd under disse årene, og vil nok gå for den som skaffer fred.

    https://www.youtube.com/watch?v=DvZvvp6jdro

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere